Den kunstige forfatterens fremtid

De avanserte dataprogrammene, skapt med intelligens som etterligner våre egne menneskelige tankeprosesser, har allerede begynt å påvirke måten vi skaper og formidler historier på. Dagens kunstige intelligens, slik som ChatGPT og Bard, hjelper forfattere gjennom kreative utfordringer og tilbyr hjelp med struktur og redigering, mens andre intelligente algoritmer, slik som Perplexity, henter inn faginformasjon fra en enorm vitenskapelig database. Selv om mulighetene med dagens kunstige intelligens alt nå kan virke overveldende, er det én ting kunstig intelligens-forskere er sikre på: Vi har bare så vidt begynt å klatre opp det enorme fjellet som er kunstig intelligens. På toppen venter KI som en kraftfull samarbeidspartner i forfatterens jakt på en mer innovativ og effektiv skriveprosess.

Imidlertid er ikke alt med denne nye teknologien positivt. De intelligente dataprogrammene bringer med seg dilemmaer knyttet til originalitet og tekstenes eierskap. Nærmere bestemt i hvilken grad teknologigigantene kan bruke forfatteres tekster uten samtykke for å trene opp algoritmene, og hvem som egentlig eier tekstene som produseres. Dersom teknologien brukes riktig, kan kunstig intelligens støtte forfattere i skrivearbeidet og bygge en rikere, mer mangfoldig litterær fremtid. I motsatt fall kan vi få en fremtid hvor skrivejobber hovedsakelig gjøres av teknologigigantenes algoritmer. Kjernen i den teknologiske revolusjon er nettopp disse algoritmenes evne til å tolke og produsere tekster.

Alan Turing, den anerkjente matematikeren og pioneren innen kunstig intelligens, mente at det å mestre språk var det ultimate tegnet på menneskelig intelligens. I 1950 hevdet han at maskinell intelligens først vil oppstå den dagen maskinene blir språkmektige, og bare da kan vi si at vi har skapt intelligens utenfor menneskekroppen. Når en maskin kan snakke eller chatte slik at mennesker blir overbevist om at de kommuniserer med et annet menneske, ikke en maskin, har datamaskinen demonstrert intelligens. Dette har fått navnet Turing-testen og har vært sett på som den hellige gral innen kunstig intelligens-forskning. Ved hjelp av et nettspill demonstrerte en israelsk forskergruppe tidligere i år at bare et fåtall av de 1,5 millioner deltakerne klarte å skille mellom samtaler med menneskelige samtalepartnere og samtaler med algoritmen ChatGPT.¹ Turing-tester ble med det bestått, og nå er det ikke lenger tvil om at vi har trådt inn i en ny æra av kunstig intelligens, der maskiner kan kommunisere på måter som reflekterer menneskelig språkbruk.

Hvordan fungerer det når maskiner skriver?

For å fullt ut forstå hvordan kunstig intelligens påvirker forfattere og språkkonsulenters arbeid, er det nødvendig å få grep om hva kunstig intelligens egentlig er. I den brede sfæren av teknologisk forståelse og formidling er det lett å blande sammen begreper som kunstig intelligens og algoritmer, for ikke å snakke om maskinlæring, nevrale nettverk og samtaleroboter (engelsk chatbots). Men sannheten er at dette er distinkte konsepter, hver med sine unike kvaliteter og anvendelser. Kunstig intelligens, ofte forkortet til KI eller AI, er et bredt begrep i datavitenskap som brukes til å beskrive alle maskiner eller all programvare som er i stand til å utføre oppgaver som vanligvis krever menneskelig intelligens, som læring, resonnement og problemløsing. Når KI-programmer utfører en spesifikk oppgave, for eksempel å skrive et sammendrag av en tekst eller oversette fra fransk til norsk, blir disse programmene ofte kalt algoritmer.

Maskinlæring er den mest utbredte metoden for å utvikle intelligente maskiner og algoritmer. Essensen i maskinlæring er å trene programvare til å gjenkjenne og forstå mønstre, vanligvis ved hjelp av historiske data. For eksempel kan en algoritme trenes på en omfattende database av avisartikler for å lære seg å gjenkjenne stilistiske mønstre, kreative metaforer eller strukturelle elementer i vellykkede avisartikler, og deretter bruke denne kunnskapen til å generere ny sakprosa.

Inspirert av vår menneskelige intelligens er det denne formen for kunstig intelligens vi møter når vi bruker taleassistenter som Siri, Google Assistant eller Alexa, får musikkanbefalinger på Spotify, når e-postklienter automatisk sorterer vekk søppelpost, når Google Translate oversetter, og når samtalerobotene skriver tekster for oss.

Kunstig intelligens har potensial til å bli et uvurderlig verktøy i bokbransjen, men veien dit er strødd med betydelige utfordringer og etiske dilemmaer. Et av de mest presserende problemene, spesielt når kunstig intelligens blir brukt i sakprosa, er å sikre troverdig og sannferdig informasjon.

Navigerer mellom teknologi og troverdighet

Det er ingen tvil om at kunstig intelligens kan hjelpe til med å strukturere og formulere ideer på en klar og engasjerende måte, finne og organisere relevant informasjon, og til og med oppdage og rette grammatiske feil. Men selv med disse kraftige digitale hjelperne er det fortsatt mennesker som må sikre at teksten er faktabasert, nyansert og troverdig.

KI er som en virtuos tekstforfatter som kan veve sammen engasjerende setninger med en utrolig letthet, men den mangler menneskets evne til å forstå og vurdere informasjonen den produserer. Den er en mester i å generere tekst, men vet ikke om det den skriver, er sant. For eksempel er ChatGPT trent til å etterape tekst og produsere overbevisende tekster helt uten å faktasjekke det den skriver. At algoritmen «hallusinerer», skaper hodebry for alle som skal bruke kunstig intelligens til faktabaserte tekster.² I tillegg reflekterer kunstig intelligens eksisterende skjevheter i samfunnet. For eksempel, hvis ordet toppleder nevnes av ChatGPT, er det ofte snakk om en mann, fordi det statistisk sett er færre kvinnelige toppledere.

I dag er KI ingen erstatning for menneskelig dømmekraft og ekspertise, men det er ubestridelig at det ligger en fascinerende fremtid i møtepunktet mellom menneske og maskin. Som forfattere i den digitale tidsalderen må vi lære å forstå hva algoritmer er bedre på enn oss, og omvendt. Dette fører oss til spørsmål som ikke bare utfordrer vår forståelse av opphavsrett, men også vår oppfatning av kreativitet og originalitet.

Eierskap i KI-alderen

Vi står ved starten av en tid der grensene mellom menneske og maskin, mellom skaper og skaperverk, blir stadig mer utydelige. Hvem eier rettighetene til et verk skapt eller oversatt av kunstig intelligens? Er det utvikleren av KI, forfatteren som bruker verktøyene, eller kanskje algoritmen selv? Dette er spørsmålet som har satt i gang en bølge av diskusjoner innenfor mange kreative yrker.

La oss se på et eksempel. Maleren Greg Rutkowski protesterte da kunsten hans ble brukt til å trene bildegenereringsverktøyet Stable Diffusion. Hans protester utløste en debatt om eierskap og rettigheter i skjæringspunktet mellom kunst og KI. Selv om Rutkowskis kunst etter hvert ble fjernet fra Stable Diffusion, er det mange mindre kjente kunstnere som fortsatt er i denne gråsonen. I praksis er det slik at kun de aller færreste har makt til å få sine verker fjernet fra teknologigigantenes databaser.

Opphavsretten beskytter vanligvis ikke litterær stil, men KI har gjort det enklere å etterligne eksisterende forfattere, noe som åpner for nye juridiske problemstillinger. Vi har alle lov til å skrive historier om en foreldreløs trollmannsgutt på en britisk kostskole, men vi kan ikke kalle gutten for Harry Potter uten å bryte opphavsretten. Kunstig intelligens har gjort det enklere å etterligne eksisterende forfattere, enten man ønsker å etterligne stilen til J.K. Rowling eller å lage en prosatekst som til forveksling ligner Yuval Hararis. Dette faller ikke alltid i god jord, og komikeren Sarah Silverman er en av flere som har tatt rettslige skritt mot OpenAI, eierne av ChatGPT, for påståtte brudd på opphavsretten ved å bruke hennes materiale til å trene algoritmen. Den pågående rettsaken kan sette presedens for hvor mye data som kan brukes uten brudd på opphavsretten.³

En nylig studie taler til fordel for teknologigigantene ved å hevde at bruken av tekst og bilder til treningsdata i KI sjelden krenker opphavsretten.⁴ Forskerne argumenterer for at algoritmene lærer fra dataene og sjelden kopierer direkte, og at denne kopieringen kan forsvares med unntaket for rimelig bruk. Men det er fremdeles et åpent spørsmål hvor mye de intelligente algoritmene kopierer direkte elementer fra treningsdataene, versus å skape helt nye verk. Svaret på dette påvirker både hvor ofte vi kan kopiere fra tekster, og om vi holder oss innenfor god sitatskikk.

I en digital verden der maskinene lærer fra oss og skaper verk i vår ånd, blir det stadig viktigere å klarlegge og forstå våre rettigheter og begrensninger. Vi navigerer i et uutforsket landskap hvor vi må balansere våre fremskritt innen KI med respekt for individets kreative eierskap.

Når vil algoritmer skrive våre fremtidige bestselgere?

Teknologiens fremmarsj har utløst en bølge av bekymring rundt jobbsikkerhet. Litteraturens verden er ikke unntatt. Enten det gjelder forfatterens første utkast til redaktørens finpuss og distributørens levering, er det en voksende frykt for at kunstig intelligens kan automatisere oppgaven, og dermed true inntektsgrunnlaget til de som har viet livet sitt til å skrive. Men er dette en trussel eller en mulighet?

Forestill deg en assistent som kan generere ideer, kvalitetssikre faktainformasjon, skisser eller hele avsnitt basert på et spesifikt tema eller en stil. Slike funksjoner kan ikke bare akselerere skriveprosessen, men også være en redningsplanke i møte med skrivesperre, en hjelp til å konstruere intrikate plot eller til å forme detaljerte karakterprofiler. KI kan være en støttespiller i alle skriveprosessens faser. I forskningsfasen kan algoritmer som Perplexity og verktøy som FactiVers kvalitetssikre fakta i tekster.

Tenk deg å ha en assistent som kan lese gjennom tusenvis av vitenskapelige arbeider, skrive sammendrag, utføre litteraturanalyse, finne lignende artikler samt kvalitetssikre arbeidet. Det er som å ha et helt forskningsteam i form av en algoritme, eller en muse som aldri sover. Den kan fostre ideer, strukturere handlinger og formulere tekstutkast. Tekstgenererende KI-verktøy kan skape tekster som er sammenhengende og innovative, og i noen tilfeller nesten umulige å skille fra menneskeskrevne verk. Tenk på det som en ny type skrivepartner, en som kan hjelpe oss å utforske nye ideer og perspektiver.

Fremtidens uslitelige redaktør

Skriveprosessen er en reise, en utforskning av ideer og tanker som strekker seg langt forbi det å sette punktum for siste setning. Den innebærer finsliping, dobbeltsjekking av fakta og retting av småfeil. Dette har tradisjonelt vært tidkrevende, men forestill deg en fremtid hvor en KI-redaktør er tilgjengelig døgnet rundt for å identifisere feil og foreslå forbedringer.

En australsk studie konkluderte med at KI kan produsere tekst, men at kvaliteten ikke er på nivå med menneskelige forfattere.⁵ Dette forsterkes når det gjelder sakprosa, forskningsartikler og undervisningsmateriell, siden algoritmene har et løst forhold til sannheten.⁶ Men KI fungerer utmerket som støtte for tilbakemelding, redigering og forhåndsvurdering – en kunstig redaktør.

KI-verktøy som Grammarly og Hemingway Editor kan være kraftige hjelpemidler for redigering og korrekturlesing. De identifiserer og retter grammatiske feil, sjekker tegnsetting og foreslår ordvalg for å forbedre tekstens flyt. Disse KI-systemene har blitt trent på millioner av teksteksempler og forstår hvordan et effektivt og korrekt språk skal se ut. De kan finne feil som et menneskelig øye ofte overser, og de kan gjøre det raskt og effektivt.

KI kan også være din personlige markedsanalytiker. Ved å bruke dataanalyse kan KI forutsi hvilke emner eller -genrer som sannsynligvis vil bli populære i fremtiden. Dette kan hjelpe deg med å finne ditt publikum, eller forutsi hvilke bøker som vil selge godt. KI kan også hjelpe leserne med å oppdage nye bøker og forfattere basert på deres lesepreferanser.

I tillegg er kunstig intelligens i ferd med å bli en personlige publiserings- og promoteringsekspert. Verktøy som AutoGPT kan identifisere det beste tidspunktet å publisere på, rette promoteringen mot det mest mottakelige publikum og til og med forutsi salg. Dette kan potensielt gjøre publiseringsprosessen mer effektiv og lønnsom. Distribusjon kan også effektiviseres med KI, fra automatiserte anbefalingssystemer som hjelper lesere med å finne bøker de vil være interessert i, til logistikk og lagerstyring.

Så kanskje kunstig intelligens virkelig kan bli fremtidens perfekte redaktør – alltid tilgjengelig og alltid klar til å hjelpe.

Neste kapittel i litteraturens evolusjon er digitalt

Å dykke ned i forskning om kunstig intelligens er som å løfte sløret fra et magisk speil som reflekterer vår egen fremtid. ChatGPT er et levende eksempel på dette. GPT-algoritmen ble først presentert på en forskerkonferanse i 2018. I begynnelsen var den et forskningsverktøy, men siden har den gjennomgått en rekke oppdateringer med betydelige forbedringer, før den endelig ble til samtaleroboten ChatGPT, tilgjengelig for allmennheten mot slutten av 2022. Først fire år etter at algoritmen ble tilgjengelig for forskere, fikk den allmenn nytte og oppmerksomhet.

I dag står vi på terskelen til enda mer bemerkelsesverdige oppdagelser innen språk og KI. Ved å kaste et blikk på forskning som foregår nå, får vi en forsmak på hvilke fremtidige verktøy som vil dukke opp for forfattere og oversettere. Det forskes mye på algoritmer som kan fungere som virkelig gode korrekturlesere og språkvaskere, som kan polere tekster til perfeksjon med en presisjon og utholdenhet som bare en maskin kan levere.

Men kunstig intelligens strekker seg langt ut over bare korrekturlesing. Ved å analysere trender kan KI forutsi hvilken type fagbok som vil være populær og hjelpe forfattere med å tilpasse sin skriving til disse trendene.⁷ Disse assisterende funksjonene kan frigjøre forfatterens tid til å fokusere på de dypere aspektene ved arbeidet sitt, eller til å utforske nye ideer.

KI kan også brukes til å analysere målgruppens preferanser og atferd, og dermed gi forfattere verdifull innsikt i hva deres publikum søker. Dette kan skape en mer presis kobling mellom forfatterens arbeid og lesernes forventninger, og ikke minst tilpasse teksten til leserens individuelle preferanser. Forestill deg litteratur som transformerer seg for å møte leserens alder, erfaringer, og interesser – den samme teksten skrevet for fageksperter kan automatisk skrives slik at den i stedet appellerer til ungdommer.⁸

Til tross for disse utrolige fremskrittene må vi huske at KI, i all sin prakt, er et verktøy som kan forsterke vår menneskelige kreativitet, men ikke erstatter den. For det er gjennom vår unike menneskelige erfaring at vi skaper kunst som resonnerer med andre på et dypt, følelsesmessig nivå. Det vil alltid være rom for det menneskelige aspektet, selv i en verden som stadig mer preges av KI. Det er vår oppgave som sakprosaforfattere å navigere i dette landskapet som kan revolusjonere måten vi skriver på.