Sakprosaens muligheter

09.12.2015
Jk7mdfjceqgcvbo e0eff0bxqgy3e3539xmhg7hrb y

Samme uke som dette nummeret av Prosa utkommer, blir Svetlana Aleksijevitsj overrakt diplomet som markerer at hun er vinner av nobelprisen i litteratur for 2015. Den hviterussiske forfatteren, med mor fra Ukraina, er den første rendyrkede sakprosaforfatteren som mottar denne prisen siden 1953.

Den gang var det Winston Churchill som fikk litteraturprisen, i hovedsak for sitt seksbinds verk om andre verdenskrig. Bortsett fra at de begge skriver om krig og krigens konsekvenser, skal man lete lenge for å finne åpenbare paralleller mellom Churchill og Aleksijevitsj. Mens Winston Churchill var politikeren og krigshelten som skrev historie fra seierherrenes ståsted, er Svetlana Aleksijevitsjs utgangspunkt et ganske annet. Hun skriver om krigens ofre, om enkeltmennesker som knuses mellom økonomiske og politiske krefter de ikke er i stand til å styre. Og hun skriver ofte om kvinner. Som i boken Krigen har intet kvinnelig ansikt, der det er de kvinnelige russiske partisanene som får sine historier fortalt. Ikke minst skriver også Aleksijevitsj om begivenheter og samfunnsomveltninger som ligger oss mye nærmere i tid enn andre verdenskrig. Den siste boken av henne som er utgitt på norsk, heter Kister av sink og handler om skjebnen til de russiske soldatene i Afghanistan.

I begrunnelsen fra Svenska Akademien sies det om tildelingen til Aleksijevitsj at den gis «for hennes mangestemmige verk, et monument over lidelse og mot i vår tid». Og Akademiens sekretær Sara Danius tilføyde ved offentliggjøringen: «Hun har oppfunnet en ny litterær sjanger. Hun overskrider journalistikkens format og har gått videre med en sjanger som andre etterpå har vært med på å jobbe fram. Fjerner man hennes verk fra hyllene, vil man se et gapende hull. Det sier mye om hvor original hun er.»

I statuttene til nobelprisen heter det at den skal gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». Svetlana Aleksijevitsj har gjennom en årelang litterær virksomhet vist at hun oppfyller dette kravet. Men i tillegg til å prise et enestående forfatterskap innebærer årets nobelprisutdeling også en svært viktig anerkjennelse av sakprosaen som litterær sjanger. Pristildelingen griper rett inn i en pågående debatt om denne prosaens utviklingsmuligheter. En sentralt tema i debatten har vært det subjektive forteller-jegets plass i teksten. Interessant nok representerer Aleksijevitsjs litterære praksis nærmest det motsatte av bevegelsen mot et (over)tydelig forteller-jeg. Hennes strategi er snarere tilbaketrekning. Med unntak av for eksempel innledningen i Krigen har intet kvinnelig ansikt, der hun redegjør ganske grundig både for sin motivasjon og sin litterære metode, er forfatteren svært lite direkte til stede i sin egen tekst.

Svetlana Aleksijevitsjs metode er blitt kalt polyfon, eller flerstemmig, om man vil. Det er kildene og intervjuobjektene som snakker direkte til oss, i en muntlig form som kan oppleves som ganske utmattende. Det er likevel snakk om en orkestrert strøm av stemmer, og det er i denne orkestreringen at Aleksijevitsj for alvor viser sitt litterære mesterskap. På samme vis som en dyktig dirigent får det beste ut av sitt orkester, makter forfatteren Svetlana Aleksijevitsj å sette sammen et tilsynelatende kaos av stemmer til en strukturert enhet. Erika Fatland uttrykte det slik i sitt essay om Aleksijevitsj i Prosa nr. 3/2015: «De er langt mer enn et kor av stemmer. De er stor litteratur. De er poesi.»

Bøkene til årets nobelprisvinner kan både kalles poetiske, virkningsfulle og viktige. Men vakker litteratur er dette ikke. Kanskje velskrevet i betydningen velredigert, men ikke velskrevet i klassisk litterær forstand. Bøkene hennes har dessuten sitt utspring i noe av det minst estetiske man kan tenke seg, nemlig journalistikken. Det er altså ikke estetikken som er det viktige her, snarere er det den litterære effekten som står sentralt. Men nettopp det at en forfatter kan motta den aller høyeste anerkjennelse på et slikt grunnlag, viser også at forfatterens betydning strekker seg langt ut over det snevert litterære.

Nobelprisen til Svetlana Aleksijevitsj er en triumf for den modige, selvstendige sakprosaen. En sakprosa som vil noe på vegne av flere enn forfatteren selv. Det bør stå som en enorm oppmuntring for alle som sysler med denne formen for litteratur.