Sakprosa er også kunst

12.09.2014
Prosa 4.14 forside 300dpi

Bokhøsten er i gang, og med den en flom av utgivelser som skal kritiseres, vurderes og ikke minst plasseres på riktig sted i det litterære landskapet. De gamle grensene mellom diktning og dokumentar, skjønnlitteratur og sakprosa, har lenge vært utfordret og utprøvd av stadig flere skrivende mennesker.

De som får mest oppmerksomhet, er gjerne de skjønnlitterære forfatterne, som typisk tar med seg biografiske elementer fra eget eller andres liv inn i fiksjonen. Navn som Knausgård, Espedal og Solstad er bare de mest kjente i en lang rekke av sjanger-utro diktere.

Men også fra det andre holdet, fra sakprosaistenes side, kommer det stadig utfall mot de etablerte og godt bevoktede sjangergrensene. I dette nummeret av Prosa anmelder vi flere bøker som på ulikt vis berører disse problemstillingene. I antologien Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa har redaktørene Norunn Askeland og Eva Maagerø intervjuet i alt 13 forfattere om subjektivitet og jegets plass i sakprosaen, og hvilke utfordringer dette skaper for den såkalte kontrakten mellom forfatter og leser.

Vi anmelder også antologien Signatur. Nye norske stemmer, redigert av Knut Olav Åmås. En samling tekster av sakprosaister under 40. Igjen er det den såkalt fortellende sakprosaen som vies oppmerksomhet, og det er interessant nok de forfatterne som skriver den mest personlig pregede prosaen som ifølge vår anmelder kommer best ut av det.

En som virkelig har utfordret både lesevaner og sjangergrenser, er den svenske forfatteren Lena Sundström. I Spor blander hun friskt skjønnlitterære virkemidler inn i sin dokumentariske beretning om hva som skjedde da svenske myndigheter i 2001 utleverte to egyptiske menn med lovlig opphold i Sverige til CIA.

Litt på siden, men likevel som et interessant apropos til sjangerdebatten, står danske Joen Billes bok om hans egen slekt, bestående av etterkommere av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Villa Ibsen er en familiehistorie, men kan med fordel leses som en roman.

Med andre ord: Litteraturen er som alltid i endring, og som all levende kunst vil den erobre nytt land, endre gamle vaner og kaste om på etablerte former og forestillinger. Et viktig varsel om nye tider er den historiske uravstemningen i Norsk Forfattersentrum tidligere i år. Et klart flertall av medlemmene støttet forslaget om at også sakprosaforfattere kan søke medlemskap i denne sentrale formidlingsinstitusjonen for norsk litteratur. Forfattersentrum tilbyr og organiserer turneer, foredrag, kåserier, klassebesøk og andre tiltak av og med norske forfattere. Ved å likestille sakprosaistene med de skjønnlitterære tar organisasjonen et langt steg i retning av å utvide litteraturens virkeområde.

Den løpende sjangerdebatten og diskusjonen om likebehandling av forskjellige litteraturuttrykk viser hvor viktig det er å ha et prinsipielt litteratursyn som åpner for at også sakprosa må kunne vurderes som kunst på linje med den tradisjonelle skjønnlitteraturen. Det betyr igjen at litteratur og litteraturens rammevilkår ikke bare er kulturpolitikk; litteratur er også en del av den offentlige kunstpolitikken. Nå er ikke akkurat kunstpolitikk et område der norske politikere har vist mestertakter tidligere, men dagens mer åpne situasjon på litteraturområdet burde tilsi at norske kulturpolitikere nå kjenner sin besøkelsestid. Politikk er ikke bare å skape endring, men også å ta inn over seg den endringen som faktisk finner sted, og handle deretter.

Jeg etterlyser politikere som ser muligheter, ikke bare utfordringer på litteraturområdet. Jeg etterlyser politikere som ser at formidling, teknologi, plattformer og avgiftsnivåer bare er virkemidler, og ikke alene kan være målestokken på om vi har lyktes med en norsk litteraturpolitikk. Jeg etterlyser politikere som kan bidra til å utvikle norsk litteratur ved å legge til rette for at landets forfattere kan konsentrere seg mer om det kunstneriske og innholdsmessige enn om å slåss for juridiske rettigheter og økonomisk sikkerhet. Uavhengig av forterpede sjangerdiskusjoner har vi råd til å sikre norske forfattere trygge rammevilkår en gang for alle.

En utvidet innkjøpsordning for sakprosa og en mer rettferdig fordeling av de offentlige stipendordningene forfattergruppene imellom vil være viktige steg i retning av en bedre kunstpolitikk på litteraturområdet.

Det burde ikke være noen kunst.