Olympiske idealer

11.06.2015

På Dagbladets kultursider 7. mars 1995 kunne man under tittelen «Prosa og kråkesølv» lese følgende: «Savnet av tilstrekkelig og kvalifisert offentlig oppmerksomhet rundt faglitteraturen har vært en viktig drivkraft bak etableringen av PROSA, kom det fram under sjøsettingen i går.» Videre siterte avisa tidligere NFF-leder Andreas Hompland: «En viktig ambisjon for PROSA må være å etablere en tradisjon for vurdering og formidling av faglitteratur. En tradisjon som kan bygge bro mellom offentligheten og skribentmiljøene.» Med henvisning til at det nystartede tidsskriftet hadde valgt kråka som sin høye beskytter, la så Dagbladets journalist for egen regning til disse eleverte ord: «Jo da, PROSA viser gode takter i sitt første nummer. Mange gullkorn – og litt kråkesølv.»

Slik het det altså i datidens kulturpresse da Prosa (som senere har skiftet fra versaler til minuskler i dagligtale) ble behørig lansert en senvinterdag for 20 år siden. Et pussig poeng med denne Dagblad-kommentaren er at den ble ført i pennen av dagens Prosa-redaktør. Ikke visste jeg den gang at det skulle bli min oppgave å lage det jubileumsnummeret av Prosa som du i dag holder i hånden. Men slik gikk det altså. Prosa har lagt sine første 20 år bak seg, og det må selvsagt markeres!

Mari Toft, alias Syphilia Morgenstierne, var den første i rekken av Prosa-redaktører. Deretter fulgte Halvor Fosli, Karianne Bjellås Gilje og Per Olav Solberg før jeg selv overtok denne spennende jobben i fjor. I dette nummeret har jeg bedt mine fire forgjengere om å skrive hver sin beretning om årene som Prosa-redaktør. Oppgaven har de – selvsagt – løst på aller beste måte, og det er interessant å se hvordan historiene deres på hvert sitt vis bekrefter det redaktørtemperamentet den enkelte representerer. I tillegg kan du i jubileumsnummeret ta del i Iris Alice Vigerust Furus velopplagte jakt på humoren i Prosa gjennom to tiår. Både den frivillige og den mer ufrivillige humoren, vel å merke.

Selvfeiring må være tillatt ved en 20-årsdag, og Prosa har mye å være fornøyd med. Når jeg går gjennom de tidligere årgangene, er det tydelig hvor viktig tidsskriftet har vært når det gjelder å etablere nettopp en «kvalifisert offentlig oppmerksomhet rundt faglitteraturen», slik det ble etterlyst ved oppstarten. Norsk sakprosa har tatt sjumilssteg disse 20 årene. Både når det gjelder kvalitet og kvantitet, har utviklingen vært formidabel. Vi har til og med fått en profesjonell og kvalifisert kritikk av denne typen litteratur som kan måle seg med den skjønnlitterære kritikken. Også de strukturelle rammevilkårene synes mer solide enn noen gang: Normalkontrakter, innkjøpsordninger og ikke minst en offensiv stipendpolitikk fra NFFs side er med på å skape et minimum av trygghet og stabilitet for dem som vil leve av å skrive og oversette sakprosa.

Prosa skal fortsette å gi plass til den beste kritikken, de beste essayene og den beste debatten om sakprosaen i dag – og i tiden som kommer. Sjangeren sakprosa er i rivende utvikling, og vi skal ha et våkent øye for de viktigste trekkene i denne utviklingen. Samtidig må vi aldri glemme at «alt er politikk»; endringer i kulturpolitiske prioriteringer kan raskt vise seg å få dramatiske konsekvenser innenfor sakprosaområdet. Det er mye usikkerhet som preger det litteraturpolitiske området akkurat nå, og all spenning er ikke nødvendigvis av det gode.

Uansett politiske konjunktursvingninger: Prosa setter den kvalifiserte samtalen om litteratur først. Derfor er det en ekstra glede at vi i dette jubileumsnummeret kan presentere et essay av en av Norges aller fremste sakprosaforfattere – nemlig årets vinner av Kritikerprisen for beste sakprosabok, Tore Rem. Under tittelen «Hamsun, Hitler og sakprosaens poetikk» tar Rem utfordringen fra Mona Ringvej, som i Prosa nr. 1/2015 skrev om noen av fjorårets viktigste sakprosautgivelser og i den forbindelse manet forfattere til ikke å glemme forbindelsen mellom historieskriving og moral. I sin drøfting av blant annet forholdet mellom stilgrep og historieteori, subjektivitet og saklighet i sakprosaen skriver Rem: «Snarere enn å gjemme seg bak særvilkår, å satse alt på idealtid, vil jeg mene at også den henvendte sakprosaen burde bestrebe seg på olympiske idealer. Det kan utvilsomt hoppes høyere, de litterære kvalitetene kan bli sterkere.»

Prosa tar gjerne med seg denne utfordringen i årene som kommer.