Året 2015 fikk den verst tenkelige start for alle som har et engasjement for det frie ord. Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris rammet selve hjertet av ytringsfriheten. Et redaksjonsmiljø måtte betale den høyeste prisen for sin daglige utøvelse av retten til å mene, skrive og tegne hva man vil.
Terrorens fremste mål er å skape frykt. Og det er en helt forståelig reaksjon at mange blir mer forsiktige og tilbakeholdende når en slik terrorhandling finner sted. Likevel er det vanskelig å tenke seg at ytringsfriheten nå kan reverseres eller innskrenkes i vår del av verden. Frie ytringer er ikke bare en norm for hvordan vi skal omgås hverandre. De er selve forutsetningen for hvordan et moderne samfunn som det norske fungerer. En kritisk presse, uavhengige forlag og fritt tenkende forfattere er nødvendige for at demokratiet skal kunne fylles med innhold. Så enkelt er det. Og så vanskelig.
I kjølvannet av vårt eget 1814-jubileum er det viktig å huske hvilke verdier det egentlig var vi feiret gjennom hele fjoråret. Den norske grunnloven ble utformet etter direkte inspirasjon fra ideene som ble formulert under den franske revolusjonen i 1789. Det handlet om frihet, likhet og brorskap – og som en forutsetning for alt dette: retten til frie ytringer. Deriblant retten til å kritisere alle samfunnets autoriteter.
Harseleringen med religion, dogmer og presteskap som Charlie Hebdo praktiserte, var en videreføring av en århundrelang europeisk tradisjon for maktkritikk. Med kirkesamfunn av alle slag som naturlige mål for satiren. Men likevel er det altså fortsatt slik at religion for mange står i en særstilling når det gjelder hva det er greit å kritisere eller harselere over.
Rapporten fra prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge», som ble presentert i fjor høst, viser blant annet at en tredel av de spurte norske kunstnerne noen ganger har erfart at deres frihet til å ytre seg er innskrenket. Like interessant er det å merke seg at så mange som 46 prosent svarer at de i sitt arbeid «tar noe hensyn for å unngå å støte noen menneskers religiøse holdninger». Det går selvsagt fint an å hevde at det både er klokt og riktig å avstå fra å støte eller krenke andre. Men hvis det i virkeligheten dreier seg om en form for selvsensur, skapt av frykt og utrygghet, er det all grunn til å være på vakt mot denne utviklingen blant yrkesgruppen kunstnere, hvori opptatt forfattere. De som fremfor noen skal forvalte ytringsfriheten i dette landet.
I fjorårets første nummer av Prosa skrev William Nygaard en kommentarartikkel med tittelen «Er frie ytringer mulig i 2014?». Her fastslo lederen av Norsk PEN blant annet:
Det ligger et menneskelig motsetningsforhold i ropet på frihet så naturgitt som barnets skrik på den ene siden og angsten for dens konsekvenser på den annen. Paradokset rammer også ytringsfriheten i praksis. […] Grensedragningen mellom hva som er intellektuell korrupsjon og hva som er selvsensur, kan ofte forveksles med grensedragningen mellom taushet og feighet. […] Vi har et betent grensesnitt mellom de to dimensjonene – intellektuell korrupsjon og selvsensur – som kan være en utfordring å gå løs på for kritiske medier. Ser vi paradoksene?
Ja, det er virkelig å håpe at vi ser og anerkjenner alle de paradoksene som omgir ytringsfriheten og dens konsekvenser. Men akkurat nå er det aller viktigste at vi ikke trekker oss tilbake og evakuerer ytringsfrihetens grenseland. Det er i ytringsfrihetens randsoner, blant annet representert ved karikaturer, satire og harselas, at våre viktigste prinsipper må forsvares mest kraftfullt.
Norske sakprosaforfattere er en privilegert gruppe, både når det gjelder rettigheter og økonomi, sammenliknet med sine kolleger i de aller fleste andre land. Privilegier forplikter og må forvaltes med ansvarlighet. Et av de viktigste privilegiene vi forvalter, er nettopp ytringsfriheten. I dag er det mest ansvarlige vi kan gjøre, derfor å fortsette å utfordre ytringsfrihetens grenser, både nasjonalt og globalt. Om nødvendig på en ubehagelig og støtende måte.
