aviser

Er det bare et uheldig sammentreff at ytringsfriheten i vestlig modell angripes på det hardeste i det øyeblikket den begynner å utvise alvorlige svakhetstegn?

– Den stille, effektive, helprofesjonelle kulturredaksjonen Dagens Nyheter har i dag, har svært lite til felles med den store redaksjonen med ustanselige møter og hyppige debatter som vi hadde for bare femten år siden. (Lars Linder, tidligere redaktør for DNs kulturredaksjon)

7. januar 2015 stanser to maskerte menn med maskingevær av typen kalasjnikov den trettito år gamle tegneren Corinne Rey, som sammen med den syke datteren sin er på vei til et formiddagsmøte i det beryktede satiremagasinet Charlie Hebdo øst i sentrum av Paris. Mannen tvinger Rey til å taste inn adgangskoden og følger etter henne til redaksjonens lokaler i andre etasje. Vel inne spør de etter tidsskriftets redaktør, «Charb». Så åpner de ild.

Det som så følger, er en tragedie for Frankrike og for demokratiet. Men voldsdåden i Paris aktualiserer – også i Sverige – en debatt om ytringsfrihet som har glimret med sitt fravær siden den europeiske dagspressen gikk inn i den nåværende og akutte økonomiske krisen.

I ukene etter terrorhandlingen stiger nemlig den politiske temperaturen i Europa. Voldsbølgen synes endeløs; nå angripes jøder og muslimer, hatet eskalerer, og gruppe står mot gruppe, individ mot individ. Også i presse og sosiale medier opphetes situasjonen. I gatene demonstrerer flere hundre tusen mennesker, i Frankrike nesten fire millioner, mot vold og for ytringsfrihet. Vestens politiske ledere kappes om å fordømme terrorhandlingene, men under overflaten syder misnøyen, og spliden vokser. På enkelte hold, også innen journalistkretser, mumles det om at Charlie Hebdo er et «smakløst» og «rasistisk» tidsskrift, forsvaret for den tragisk desimerte redaksjonen er en like sterkt liberal som islamofob ryggmargsrefleks fra det vestlige etablissementet. I stedet snakker forsvarerne om relativisering og om hvordan visse venstreorienterte vil flytte ansvaret for terrorismen fra overgriperne til ofrene og til Vesten.

En av svenskene som med størst ettertrykk tar standpunkt for de rammede franske journalistene, er Martin Schibbye, som har sitt etiopiske fengselsbesøk friskt i minne. Foran hundrevis av sympatisører under den svenske Charlie Hebdo-markeringen på Sergels torg i Stockholm snakket han om symbolikken i at terroristene valgte å angripe satiremagasinet midt på blanke formiddagen, midt under et pågående redaksjonsmøte.

Schibbyes tale på Sergels torg er uvanlig tankevekkende. Er det en tilfeldighet at angrepet mot Frankrikes mest beryktede satiremagasin finner sted samtidig som den europeiske pressekrisen eskalerer? Er det bare et uheldig sammentreff at ytringsfriheten i vestlig modell angripes på det hardeste i det øyeblikket den begynner å utvise alvorlige svakhetstegn?

DEMOKRATIETS FUNDAMENT
Mer enn noen annen sjanger er satiren forbundet med en særskilt del av de europeiske dagsavisene, nemlig kultursidene. Satiren fantes lenge før trykkpressene, den er en opprinnelig form for makt- og sivilisasjonskritikk som allerede antikkens forfattere befattet seg med. Den får en renessanse under progressive eller turbulente perioder, med opplysningsforfattere som Jonathan Swift eller Voltaire. Også i Sverige begynte ord som «publisitet» og «folkeopinion» å finne veien inn i språket på 1700-tallet. Da sensuren ble midlertidig avskaffet med trykkefrihetsforordningen i 1766, begynte den politiske pamflettkunsten å blomstre. Så kom tidsskriftene – moralske og litterære – og etter hvert flyttet satirekunsten inn i dagsavisene, der den giftet seg med andre opplysningssjangre, kritikken og samfunnsdebatten. Sammen med trykkekunsten og møtefriheten utgjør satiren en del av det vestlige demokratiets fundament.

I pressekrisens og den politiske vanmaktens Europa er det nettopp disse eldgamle journalistiske formene – kritikken, kulturjournalistikken, satiren og kulturdebattartikkelen – som tilsidesettes, eller som raskt holder på å forsvinne. Så langt er alle enige. Men skyldes tilbakegangen dagspressens økonomiske nedgang? Lavere kulturinteresse hos leserkretsen? Eller har det med andre faktorer å gjøre – samfunnsforandringer det er vanskelig å sette fingeren på, forandringer i lesningens kultur, at vi velger å søke og nyttiggjøre oss informasjon på nye måter?

GJERDENE RIVES
I Sverige har det kommet mange bøker som ganske idéløst diskuterer den tradisjonelle kultursidens død. Mange er deprimerende tilbakeskuende, og provinskritikeren Björn Gustavssons Farväl kultursidor er kanskje den dystreste av dem alle.

Ifølge Gustavsson skyldes «forfallet» at den svenske dagspressens kultursider gjennomgikk en fundamental forandring på 1990-tallet: Kultur- og underholdningssidene, samt deres respektive redaksjoner, ble slått sammen, og stoffet endret retning. I stedet for tradisjonell, tung kulturjournalistikk med et tydelig kritisk og reflekterende perspektiv fikk vi en mer journalistisk tilnærming, der forhåndsintervjuer, nyheter og lettere kåserier dominerte.

Gustavsson mener at sammenslåingen har ført til at alle skillelinjer er visket ut mellom høyt og lavt, finkultur og populærkultur, og han sørger over tapet. I likhet med kritikeren Tomas Forser, kultursjef i Göteborgs-Posten for mange år siden, bekymrer han seg over en situasjon der «gjerdene rives mellom tradisjonelle kultursider og masete underholdningssider». Han beskriver hvordan sladderjournalistikken veller inn over kultursidene som en tsunami. Hvordan ambisjonsnivået for kulturdekningen hele tiden senkes. Av grunner Gustavsson ikke helt lykkes i å redegjøre for, truer dette demokratiet.

NEKTET FRADRAG
Så fortsetter Gustavsson i stedet med å liste opp økonomiske argumenter, og her blir han lettere å følge. De selvbiografiske nedtegnelsene hans former seg til en lidelseshistorie der marsjen mellom stadig dårligere betalte redaksjonelle oppdrag skildres med innlevelse:

En stor ulempe med å jobbe som frilanskritiker har med økonomi å gjøre. De fleste dagsaviser betaler ekstremt dårlig – ofte ikke mer enn 500–800 kroner brutto for en artikkel som, i det minste når det gjelder romaner, kan ha medført 3–4 dagers jobbing. Det blir som å utføre ideelt arbeid mot penger til en kopp kaffe. Jeg har også hatt atskillige kamper med skattemyndighetene. Lederen ved det lokale ligningskontoret forklarte det slik et år: «Du kan umulig ha levd av en så liten årsinntekt.» Jeg ble nektet fradrag for en rekke utgifter til inntekts ervervelse med den begrunnelse at det ikke er mulig å leve av så liten inntekt.

– «Men jeg lever jo, protesterte jeg.» Det låt en smule eiendommelig.

Selvmedlidenhet av et slikt kaliber finner man ikke i Åke Lundqvists historikk over kulturjournalistikken i Dagens Nyheter, Kultursidan. Boka er en klassisk oversikt over og en lysende introduksjon til en av Sveriges ledende kulturinstitusjoner. Likevel, skriver Lundqvist, har DN Kulturs identitet vekslet gjennom årtiene. I Sverige finnes det bare to dagsaviser som hevder seg å være nasjonale aviser: Liberale Dagens Nyheter og konservative Svenska Dagbladet. DN, «madame Andersson» på folkemunne, startet opp allerede i 1864, som småfolkets avis, et annonseorgan med lav pris og lettleste artikler. Grunnleggeren, Rudolf Wall, avskydde innviklede resonnementer og akademiske medarbeidere. Kulturartiklene var det derfor langt mellom.

OLOF LAGERCRANTZ
Først på 1960-tallet, under ledelse av den legendariske kulturpersonligheten Olof Lagercrantz, fikk DNs kulturside en viktig posisjon i kultur- og samfunnsdebatten. Gjennom rundt tjue år satte de den intellektuelle dagsordenen, og Lagercrantz’ navn kastet lenge en skygge av forventninger over redaksjonen. Denne skyggen bleknet, for så å forsvinne helt på 2000-tallet. I digitaliseringens tidsalder utgjør det tradisjonelle kulturstoffet – kritikk av skjønn- og faglitteratur samt lengre, resonnerende artikler – bare en liten del av det som kalles kultur. Dette kan leses som en tilbakevending til Walls journalistiske standpunkter.

Åke Lundqvist liker DNs folkelighet, men er likevel ganske pessimistisk. Han skriver at 2000-tallets tabloidavis gjør så godt den kan, med begrensede ressurser og økt konkurranse. 60-, 70- og 80-tallets kulturjournalistikk ville vært umulig i dag, «uansett hvor høytstående den var i sine beste stunder, ville den friste få lesere». Men Lundqvist hører også til dem som savner den lange, gjennomarbeidede, kritiske teksten. Journalistisk kvalitet – det kjappe, allsidige og lettleste – prioriteres fremfor en høy intellektuell ambisjon. «Hvem stiller i dag de viktige spørsmålene, tar opp de store temaene og inviterer til dyptpløyende analyser?»

Lundqvist hverken kan eller vil ta de store grepene og utvide resonnementet sitt til andre medier eller kulturfeltet generelt, men det gjør i stedet sosialdemokraten og den tidligere utdanningsministeren Carl Tham i debattskriftet Ett kulturlyft för Sverige.

EN KVASIOFFENTLIGHET
Tham mener å se at det svenske kulturklimaet har blitt «mer stillesittende, mer konservativt». At det er engstelig og mangler internasjonalt perspektiv. Det skyldes de forverrede vilkårene for kunstnere, kritikere og forfattere, og at det er mindre rom for kvalifisert debatt og kritikk, særlig i dagspressen. Ifølge Tham er det trykte ordet essensielt for debatten, som for øvrig må utspille seg i en fungerende offentlighet. Bloggosfæren er ifølge ham snarere kvasioffentlig, et postdigitalt motstykke til 1700-tallets flittige brevskriving: «Hele kulturklimaet er påvirket av markedsfikseringen, Dagens Nyheter er et bra eksempel. Tidligere kjente avisens ledelse et ansvar for kritikk og kulturdebatt; det er i dag kraftig svekket. Utviklingen går stadig raskere i negativ retning.»

Også Henrik Sjögren er bitter. I sin omfattende bok En kultursidas uppgång och fall, om kulturjournalistikken i Malmö-avisen Kvällsposten fra 1950–1971, prøver han å skildre kultursidenes gullalder og hva som skjedde da aviseierne ikke lenger hadde lyst til å finansiere den radikale kulturdebatten.

På 50- og 60-tallet kunne Kvällsposten skryte av en kulturside som ble ansett en av Sveriges fremste. Som redaktør knyttet Henrik Sjögren til seg en rekke kompetente frilansere. Budsjettet var solid og ambisjonene høye.

Ifølge Sjögren ble den fremgangsrike kultursiden betraktet med stigende skepsis av den liberalt disponerte eierfamilien Wahlgren, som irriterte seg over at den var vanskelig tilgjengelig og altfor venstreradikal. For å styrke grepet om opinionsdannelsen og forhåpentligvis tilby lettere kulturstoff bestemte ledelsen at kultur- og underholdningsstoffet fra da av skulle redigeres av allmennredaksjonen. Slik skulle opplaget, og ikke minst løsnummersalget, øke.

Resultatet ble i stedet at kultursiden ble lagt ned i 1971. Hverken leserne eller eierne var interessert i å fortsette med den nye light-varianten av kulturjournalistikken. I 1985 innførte Kvällsposten igjen en blek versjon av kultursiden. I 2015 er avisen redusert til en sørsvensk utgave av stockholmstabloiden Expressen. Sjögren hevder imidlertid at det som skjedde hos Kvällsposten, var et tidlig forvarsel om utviklingen på 2000-tallet, da avviklingen av svensk kulturjournalistikk startet – en liten pekepinn på hvordan eiernes syn på egne aviser ville komme til å endres.

FALLENDE INNTEKTER
En person som har et bredere og mer fremtidsrettet perspektiv på kulturdebatten, er Augustpris-vinneren, poeten og kulturskribenten Magnus William-Olsson. På 1980-tallet begynte William-Olsson å skrive kritikk i fagpressen; på den tiden hadde avisene fyldige anmeldelsesseksjoner. Deretter medvirket han i det unglitterære, på mange måter banebrytende, svenske tidsskriftet 80-tal, der et par forskjellige kulturredaktører fra de store avisene la merke til ham. De startet sin vervekampanje, og William-Olsson valgte å gå til kveldsavisen Aftonbladet:

Fordi det var en venstreavis, og fordi de hadde som tradisjon å bruke forfattere som kritikere, noe de nå dessverre har gått bort fra. Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk jobbe der – du kan si at kultursiden har vært mitt universitet. Den har gitt meg muligheten til å utvikle tenkningen min. Og jeg har ofte tatt de beste av artiklene mine og publisert dem i bokform.

På begynnelsen av 2000-tallet ble kritikernes stilling radikalt forverret på grunn av dagspressens allerede fallende inntekter. Honorarene sank, redaksjonene prioriterte stoff som var produsert internt av ansatte journalister fremfor av kulturpersonligheter. Stadig færre forfattere fikk mulighet til å publisere der; i stedet måtte mange av dem henvende seg til folkehøyskoler og universiteter, der det var stor rift om plassene på kurs i kreativ skriving. «Vi opplevde en merkelig tendens, der svenskene ble lei av å lese samtidig som de begynte å brenne for å skrive. Alle ville bli forfattere.»

Magnus William-Olsson skrev om fenomenet i en liten bok – noe som førte til at Nordens folkehøyskole i Kungälv og daværende rektor Stewe Claeson spurte om han ville lage et kurs i kritikk, noe han takket nei til. «Jeg har aldri vært særlig flink til å undervise, men jeg liker å samarbeide og diskutere, så jeg foreslo et nordisk kritikkseminar for dem i stedet, og den tanken tente de på.»

Det ble spiren til det som skulle komme til å kalles «Fria seminariet i litterär kritik» – en kulturinstitusjon av stadig større betydning i den svenske offentligheten. I tillegg til å holde seminarer forskjellige steder, for eksempel ved de to kunsthøyskolene i Stockholm, Kungliga konsthögskolan, eller Mejan, og Stockholms konstnärliga högskola, gir de ut tidsskriftet Kritiken, publiserer en skriftserie og produserer podcasts. Finansieringen er ustabil, av og til finnes det penger, av og til ikke. Men Svenska Akademien er en jevn bidragsyter, «jeg tror de er blant dem som har støttet oss mest iherdig».

SOM EN SKOG
Utgangspunktet for «Fria seminariet i litterär kritik» er at man hele tiden forholder seg til offentligheten. Og nettopp offentlighetsbegrepet mener Magnus William-Olsson det er interessant å diskutere i digitaliseringens tidsalder. Men egentlig liker han ikke at jeg upresist bruker begrepet «digitaliseringen». I 2015 lever vi snarere i den post-digitale tidsalder, fordi digitaliseringen, som startet en gang midt på 1990-tallet, anses av mange å ha tatt slutt omtrent i 2008.

Det digitaliseringen handlet om, var at nettet åpnet seg. Det lå foran oss omtrent som en skog, og alt var plutselig mulig og tilgjengelig. Vi begynte febrilt å orientere oss i denne skogen – husker du for eksempel nettsurfingen og andre like absurde fenomener? Det alle glemte å regne med, var at menneskenes tid er begrenset.

Retorikkprofessor Richard Lanham ved University of California var en av de første til å bruke begrepet «oppmerksomhetsøkonomien». I den moderne klassikeren The Economics of Attention vrir og vender han på ordet økonomi, som jo egentlig betegner husholdning med knappe ressurser.

For ti år siden var det populært å snakke om den «informasjonsøkonomien» vi mente vi levde i. Lanham, og flere med ham, poengterte at informasjon knapt var noen mangelvare – det var derimot menneskers oppmerksomhet. Så trakk han den slutningen at vi har trådt inn i oppmerksomhetsøkonomiens tidsalder. Jeg tror ikke at avisforetakene, unnskyld: medieforetakene, vil de visst kalle seg nå for tiden, har tatt konsekvensene av denne utviklingen.

Magnus William-Olsson mener at opplevelsen av informasjonsoverfloden er dypt eksistensiell. Det er lett å gripes av panikk. Et menneske som leser svært mye, kan i løpet av levetiden komme seg gjennom rundt 5000 bøker. I digitaliseringens tidsalder fører det til at vi prøver å dyrke forskjellige oppmerksomhetsformer. Forskjellige typer tekst – og forskjellige typer informasjon – konsumeres i dag på svært forskjellige måter. I tillegg fører utvalget i mange ulike kanaler til en diversifisering av publikum. Den nasjonale, samstemte offentligheten som en gang ble formet av den frie pressen og etter hvert også av allmennkringkastingen, eksisterer ikke lenger. Og selv om Magnus William-Olsson er positiv til digitaliseringen som sådan, «den største revolusjonen i min livstid», ser han det som en katastrofe at den kritiske samtalen er i ferd med å forsvinne fra dagspressen uten at den erstattes med like kvalifiserte diskusjoner på andre hold.

BIBLIOTEKENES FUNKSJON
Hvorfor trenger vi kritikken? spør folk. Det er omtrent som å spørre: Hvorfor trenger vi kunsten? Svaret er at kunsten er den eneste formen, den eneste institusjonen, som tillater at undersøkelsen av hva et menneske er, forblir like kompleks som den menneskelige eksistensen. Det ligger i hvert samfunns interesse å opprettholde samtalen rundt kunsten og kunstartene for at nettopp kompleksiteten skal opprettholdes.

Offentligheten er viktig – altfor viktig for helt og holdent å kunne overlates til medieforetak som har passert best før-datoen sin for lenge siden. Kanskje kan allmennkringkastingen finansiere kritikken? Ikke for å «nasjonalisere» den, men for å garantere en viss standard.

Hvis Sveriges Radio og Sveriges Television satser mer og tydeligere på kritikk og kulturjournalistikk, vil de øvrige aktørene, hvem de enn er, tvinges til å holde en viss standard. Ulempen med statlig finansiering er objektivitetskravene. Hva kan man og hva kan man ikke si? I den forstand kan allmennkringkastingen aldri konkurrere med eller erstatte den frie pressen.

Også bibliotekene vil, ifølge William-Olsson, kunne fungere som et sted kritikken kan operere fra. Strengt tatt er bibliotekene kritiske institusjoner i og med at de allerede arbeider med å velge ut, formidle og vurdere – kritikkens tre klassiske oppgaver. «Et forslag som vi har fått et visst gehør for, er å la fylkesbibliotekene få ansette en kritiker, kanskje for en periode på fem år, omtrent som et professorat ved en kunsthøyskole.»

Om ikke annet vil det være en måte å høyne kritikkens status på – samtidig som viktige aspekter ved kritikkens uavhengighet, dens nærhet til markedet og leserne, kanskje går tapt. William-Olsson er klar over risikoen:

Problemet med pressedøden er at en masse intellektuelle har mistet mulighetene til å forsørge seg selv. Jeg tror at alle samfunn trenger mennesker som har råd til å sitte og tenke, akkurat som vi trenger forskere, kunstnere og profesjonelle idrettsutøvere.

FLERE BØKER
Han sier at også antallet bokutgivelser øker i takt med den øvrige informasjonsboomen, og at behovet for redaktører, analytikere og smaksdommere aldri har vært større. Som eksempel tar han den svenske Charlie Hebdo-debatten – uendelig mye mer spennende i sosiale medier enn i dagspressen. Kombinasjonen av lenker og personlige kommentarer kaller han for «transkritikk», en form for kritikk som han tror kommer til å dominere i fremtiden. «Men det er klart at man spør seg hvem som skal skrive de lange, gjennomarbeidede tekstene vi lenker til? Hvem har råd til å levere innhold?»

Og selvfølgelig finnes anstøtssteiner. Et eller annet sted har Magnus William-Olsson lest at det fra og med 1970 er gitt ut flere diktsamlinger i Vesten enn i alle forutgående år. Det oppfordrer til ettertanke. Vil morgendagens kritikeroppdrag i enda større grad handle om å hjelpe folk med å velge, slik at de ikke drukner i meningsløs informasjon? Som alle journalister vet, utspiller de avgjørende hendelsene seg alltid utenfor rekkevidden til mainstream-medienes hårete tentakler.

De viktige kulturredaktørene har alltid forstått dette og kjent bakken skjelve under føttene. Om DNs Olof Lagercrantz skriver Åke Lundqvist i sin nekrolog:

Hva er det vi ikke skriver om? Det var Olof Lagercrantz’ konstante spørsmål. Hver dag ble han plaget av tanken om at det fantes en svært viktig artikkel som ingen skrev. Jo sterkere de mediale lyskasterne belyste en del av samfunnsscenen, desto mer skeptisk ble han, desto mer urolig speidet han mot de mørke hjørnene som lå ubevoktet i nærheten. «Vi lytter», sa han, når avisen ble fylt av etablerte sannheter, «i feil retning».

Å speide med interesse mot de mørke hjørnene. Slik kan man også oppsummere dagsaviskritikernes viktigste oppgave.

(Oversatt fra svensk av Inger Sverreson Holmes)

LITTERATUR
Lars Åke Augustsson, Arne Ruth talar ut. Minnen, medier, moral. Carlssons Bokförlag 2013
Björn Gustavsson, Farväl kultursidor. Recito 2008
Richard Lanham, The Economics of Attention. University of Chicago Press 2006
Åke Lundqvist, Kultursidan. Kulturjournalistiken i Dagens Nyheter 1864–2012. Albert Bonniers Förlag 2012
Henrik Sjögren, En kultursidas uppgång och fall. Finkultur och masskultur i Kvällsposten 1950–1971. Carlssons Bokförlag 2008
Carl Tham, Ett kulturlyft för Sverige. Tankar om konst och kulturpolitik. Hjalmarson & Högberg 2013