Hva skjer med kritikken av sakprosa i de store mediene hvis aviskrisen fortsetter? Forsvinner papiret helt til fordel for de digitale plattformene? Og hva skjer med kritikerollen? Prosa ser på situasjonen for sakprosakritikk i de nordiske landene akkurat nå.

Åsa Linderborg author 2007

– Vi er blitt klikkhorer alle sammen. Det kan du godt skrive.
Ordene tilhører Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg. Avisen hennes er et godt eksempel på krisen for tabloidpressen i Norden. Mens papiropplaget raser nedover, går de fleste redaksjonelle ressursene til Aftonbladets egen TV-kanal, og selvsagt til nett- og mobilsatsningen.

– Så lenge det finnes en papirutgave, har vi også en egen kulturseksjon og dermed anmeldelser. Men om fem år eksisterer neppe papiravisen lenger. Da har vi ingen garanti for hva som vil skje med kritikken. For bare de sakene som har mange nok klikk, vil bli synlige i en heldigital løsning. Allerede i dag er kulturstoffet presset tilbake. Før kunne man argumentere med det allmenne samfunnsengasjementet for å forsvare kulturens plass. Men på nettet er det bare umiddelbart gjennomslag som teller, forklarer Linderborg.

Enn så lenge velger hun likevel å prioritere litteraturkritikken. Anslagsvis 400 bøker blir anmeldt hvert år i Aftonbladet, halvparten av disse er sakprosatitler. Og ifølge Linderborg har sakprosakritikkene flere lesere enn de skjønnlitterære.

– Vi har som ambisjon å være samfunnsengasjerte, det gjelder også bokanmeldelsene. Men det har skjedd forandringer. Stadig flere av anmeldelsene våre skrives av journalister, ikke forskere eller akademikere. Det er fordi dette stoffet blir mer og mer opinionsvinklet. Kritikken tar tydeligere stilling nå enn før. Men det stiller også nye krav til kritikeren. Blant annet at man behersker kildekritikk, og ikke minst at kritikeren har et bevisst forhold til hvem han skriver for.

ALTERNATIV FORTOLKNING
– Hvis det er sånn at færre akademikere skriver kritikk i dagsavisene, hva går man i tilfelle glipp av?
– Først og fremst fagkunnskapen i den enkelte kritikken. Dessuten skal en god anmeldelse kunne tilby en alternativ fortolkning, en forklaring utover den som boken gir.
– Men kan akademikere egentlig skrive? Og er det pressens oppgave å lære dem det?
– Noe av det morsomste ved denne jobben er å lære folk å skrive. Men vi har stadig mindre redaksjonelle ressurser og dermed også mindre overskudd til å gjøre nettopp det. Det er likevel noen enkle råd som gjelder: Våg å ta stilling. Kutt vekk forbeholdene, uten å legge skjul på kompleksiteten, sier Linderborg.

Hun anslår at Aftonbladet i alt har ca. 50 anmeldere tilknyttet avisen. Og selv om de ikke bevisst bygger opp enkeltnavn som merkevarer, så er det noen anmeldere som naturlig er mer profilerte enn andre.
En av dem er Fredrik Persson-Lahusen, opprinnelig historiker, som startet sin kritikerkarriere i Sydsvenska Dagbladet. Han ser på kritikken som en fin bigeskjeft ved siden av «den langsomme kommunikasjonen» som forskerrollen tilbyr. Men det er også en klar sammenheng mellom akademisk arbeid og kritisk virksomhet:
– Å gi og ta kritikk er en naturlig del av det å være akademiker. Slik kan du si at en god kritikk fungerer på samme måte som et godt faglig seminar. Man leser empatisk, men distansert, og gir kvalifiserte tilbakemeldinger. En skolert akademiker tar med seg en infrastruktur, et verktøysett, inn i det kritiske arbeidet, mener han.

Også Persson-Lahusen ser at kritikerrollen er i endring:
– Tidligere kunne viktige akademiske debatter foregå i avisene, slik er det nesten ikke lenger. Det har nok sammenheng med at sakprosa tradisjonelt har hatt en svak posisjon i Sverige, sammenliknet med for eksempel Tyskland. Men det har også sammenheng med at det ikke er særlig akademisk poenggivende å skrive for offentligheten. Da taper vi den store verdien som ligger i at akademikere kan introdusere nye bøker, debatter og tendenser som vi ellers går glipp av.

Kritikken er dessuten en sjanger i seg selv, med sin egen, uavhengige verdi. Og det å skrive godt er del av denne sjangernes krav. Det er ingen lagidrett, men snarere et ideal for hvordan en god samtale skal fungere. En samtale der man begrunner også det negative man har å si, understreker Persson-Lahusen.
– Kravene til kritikkens form har blitt enda tydeligere de siste årene: mer tabloid, større tempo i teksten, kortere og klarere meninger. Men enn så lenge trives jeg godt i kritikerrollen.

DET SVARTE ÅRET
Trives gjør også Ulrika Kärnborg, selv om hun er langt mer bekymret for situasjonen enn Persson-Lahusen.
– 2014 var det svarte året i svenske aviser. Aviskrisen er større enn noen gang, det har aldri vært verre. Alle kutter, for eksempel har Dagens Nyheter fjernet sin faste essayside, både for å spare penger og fordi den var «for kjedelig», sier Kärnborg.

Selv var hun tilknyttet Dagens Nyheter i 18 år, men skriver nå mest for Expressen, tidsskriftet Fokus og Göteborgs-Posten.
– Det akademiske universet har forsvunnet helt fra avisene. Når det gjelder sakprosaen, så ser vi at den gjør det bra. Flere skriver bøker, og det kvalitative nivået har gått opp. Men problemet er at bøkene ikke blir anmeldt, i beste fall blir de kun omtalt journalistisk. Da mister vi det intellektuelle resonnementet rundt disse bøkene, og resultatet blir en utarmet offentlighet. Båndet mellom akademia og allmenheten forsvinner. Det vil få avgjørende betydning for forståelsen av humaniora, sier hun.

Også selve kritikerrollen er blitt uthulet i Sverige, mener Kärnborg.
– Den moderne kritikerrollen slik vi kjenner den, vokste frem sammen med dagsavisene. Spørsmålet er om den vil overleve når og hvis papiravisene forsvinner. Fremdeles har vi den allmenne kringkastingen. Men public service er i lengden ikke nok for å ivareta kritikkens funksjon i det svenske samfunnet.

VIL SKOLERE
På universitetet i Helsinki sitter Pirjo Hiidenmaa, fra i år Finlands første professor i sakprosa. Hun var i en årrekke leder for de finske sakprosaforfatternes forening, og kan fra sitt utsiktspunkt se mye av den samme utviklingen som i nabolandet Sverige:
– Tilstanden for sakprosakritikken er ikke så god. Særlig i de største avisene er det færre anmeldelser enn før, og det er skjønnlitteraturen som blir prioritert. Dessuten går honorarene ned. Selv om det er mange dyktige mennesker som gjerne vil arbeide som kritikere, er det nesten ingen som er i stand til å leve av det, fastslår hun.
– Det er et stort problem at de kritiske røstene forsvinner, fordi vi trenger motstemmene i den offentlige debatten. Et prosjekt jeg gjerne vil jobbe med fremover, er derfor å skolere flere til å skrive kritikker. Vi må få denne litteraturen frem i offentligheten, få bibliotekene til å interessere seg for sakprosa, få universitetsfolk til å skrive for allmennheten og i det hele tatt arbeide for mer synlighet. Men begrensningen ligger i at det stort sett er tidsskrifter og fagblader som er interessert. Ikke de store mediene, sier Hiidenmaa (under).
PirjoHiidenmaa_p2

Et av tidsskriftene i Finland som virkelig satser på sakprosakritikk, er Kanava. Bladet, med et opplag på 7000, har en historie som strekker seg tilbake til 1930-tallet, og redaktør Tuomo Lappalainen anslår at omtrent en femtedel av Kanavas innhold dreier seg om aktuelle sakprosautgivelser. Det tilsvarer opp mot 150 sakprosabøker i året, og tilgangen på anmeldere er ikke noe problem, forteller han:
– Særlig pensjonerte akademikere vil gjerne skrive. De har både sakkunnskapen inne og mye tid til disposisjon. Også vi blir mer og mer avhengige av frilansere, men siden vi ikke betaler mer enn ca. 2000 kroner per anmeldelse, sier det seg selv at de færreste kan leve av dette uten annen inntekt eller pensjon i tillegg. Mange andre bruker syndikaliserte bokomtaler, altså anmeldelser som blir tilbudt flere medier samtidig, men vi vil ha spesialskrevne anmeldelser, sier Lappalainen.

MANGFOLDET FORSVINNER
Han er heller ikke så veldig bekymret for konsekvensene av digitaliseringen.
– De eldre leserne kommer til å ville ha papir i mange år ennå. Det egner seg best til «saktelesning», og dermed til kritikk, tror han. – Ellers synes jeg i grunnen det er bra med mindre kritikk. Det kommer nemlig for mange dårlige bøker som slett ikke burde vært anmeldt.
Akkurat det siste er nok ikke Elisabeth Nordgren enig i. Som leder av det finske kritikerforbundet representerer hun rundt 900 medlemmer som alle har fått merke hvordan mediebransjen i Finland stadig kutter ned på anmeldelsene. Bare enkelte tidsskrifter holder sånn noenlunde samme nivå som før. Og Nordgren er klar på hva som blir konsekvensene av mindre kritikk:
– Det handler grunnleggende om kulturens ytringsfrihet. Uten kritikk mister man informasjon og kommunikasjon omkring både litteratur og andre kunstuttrykk. Snart har vi ingen som sier viktige ting om kulturen her i landet, sier Nordgren, som heller ikke har noen tro på at nettet kan erstatte den tradisjonelle kritikkens funksjon:
– Mangfoldet blir borte når færre stemmer slipper til i de store mediene. Kritikken forsvinner til fordel for journalister som skriver blabla-stoff. Men det er viktig å ikke havne i en ren dystopi. Derfor satser vi på å samarbeide med forfatterforeningene, og dessuten vil vi ha workshops for anmeldere. Alt med tanke på å styrke kritikkens posisjon. Vi vil jo at dette yrket skal overleve, sier Elisabeth Nordgren.

BREDT UT
Mens det altså stort sett er dyster stemning og usikkerhet som preger sakprosakritikkens venner i Sverige og Finland, er situasjonen ganske annerledes positiv i Danmark. Blant de aller mest optimistiske finner vi Jes Stein Pedersen, litteraturredaktør i Politiken:
– Det er en digital kulturrevolusjon som skjer nå, og med den følger en demokratisering av hele kulturfeltet, også kritikken. Jeg er stor optimist når det gjelder hvor bredt ut man kan nå med begavet innhold i en slik situasjon. Den eneste risikoen jeg ser, er at det også kan skje en forflatning når de gamle smakshierarkiene faller. Men enn så lenge ser jeg at leserne etterspør komplekse tolkninger av en verden i sterk endring. Her får avisene en fornyet og viktig rolle. Selv om autoritet er noe som hele tiden skal fortjenes og tilegnes, sier Pedersen.
Litteraturredaktøren anslår at Politiken anmelder rundt 1000 bøker i året, hvorav ca. 400 sakprosautgivelser. Og nettopp sakprosaen har et innhold som egner seg spesielt godt på nettet, mener han:
– Vi får nye formater og dermed også nye muligheter for formidling og nye måter å føre en kritisk samtale på. Litteraturbegrepet er større, mer samfunnsorientert og mer mangfoldig enn bare estetikk. Litteratur er en del av samfunnet, på samme måte som kritikken er en del av journalistikken. Slik har det alltid vært i Politiken, og slik har jeg stor tro på at det fremdeles vil være. Så lenge man fortsatt satser på kritikk, tror jeg både interessen og etter hvert betalingsviljen vil være til stede. Dessuten er det de store dagsavisenes oppgave å motvirke en gettofisering av kritikken ved å ivareta en bredde i det de tilbyr leseren.

STOR PRESTISJE
Men heller ikke i Politiken er det slik at noen kan leve av å være kritiker på heltid.
– Ingen kan få mer enn maks en halv stilling ut av å være anmelder hos oss. På den andre siden ser jeg verdien i at våre kritikere i tillegg til å være anmeldere også har et annet og nært forhold til sine faglige miljøer. Det gjelder nok især sakprosakritikerne, sier Jes Stein Pedersen.

I Weekendavisens redaksjon sitter en veteran som også ser lyst på fremtidens aviskritikk, i hvert fall på papiret. Bo Bjørnvig mener at sakprosakritikken vil overleve, så lenge de som skriver, husker på det aller viktigste:
– Vi skal fortelle en historie, i opplysningens tegn. Vi skal fortelle hva som er viktig. Det er som et middagsselskap med mange interessante og taleføre mennesker, der du må få de andre til å interessere seg for akkurat det du forteller. Erfaringen så langt er at leserne våre gjerne vil høre de historiene som sakprosakritikken kan formidle, sier han.
Men ingen vet hvordan fremtiden vil bli hvis de digitale plattformene overtar mer og mer, understreker Bjørnvig:
– På den ene siden har avisene begått en form for kollektiv harakiri ved å satse så mye digitalt og dermed ta ressurser fra papiret. Slik har de snytt alle som har kjøpt papiravisen i mange år. Men samtidig er det som om kritikken ikke finnes hvis den ikke kommer på papir. Skriver du bare på nettet, er det som å skrive i sand. Det skal ha vært på trykk, ellers eksisterer det ikke.

På den andre siden – alle bruker jo nettet. Så den felles offentligheten må stadig etableres eller gjenetableres i takt med den teknologiske utviklingen. Kritikken som sjanger har jeg uansett stor tro på, for det ligger så stor prestisje i dette stoffet. Både for leserne og for de som skriver. Og det er jo bra for oss.

Weekendavisen har i likhet med Politiken bevart sin posisjon på papir og vært tilbakeholdende med egne digitale løsninger. Og det er ingen mangel på folk som gjerne vil skrive kritikk i Weekendavisens papirutgave.
– Pågangen er minst like stor som før. Også mange akademikere vil gjerne skrive for oss. Men det har altså ingen verdi i seg selv at folk har høy utdannelse, hvis de ikke også kan skrive.

GODE HISTORIER
En av Bo Bjørnvigs anmelderkolleger i Weekendavisen er Leonora Christina Skov, som i tillegg til å være en profilert kritiker også er en av Danmarks viktigste yngre feminister. Heller ikke hun ser noen umiddelbar fare for kritikken i avisene:
– På et tidspunkt snakket alle om at nettet og bloggerne ville overta. Men papiravisene har beholdt sin nimbus og sin prestisje. Det er ingenting som tyder på at dette vil endre seg med det første. Papirformatet vil beholde sin autoritet også i fremtiden, tror Skov.
– Kritikerne er blant avisenes viktigste meningsprodusenter. Det forventes at vi skal være synlige og tydelige i alt vi gjør. Som om kritikeren selv er selebriteten. Leseren skal vite hvem du er. Det viktigste er likevel etterspørselen etter kvalifiserte meninger. Og evnen til å formidle gode historier.

Leonora Christina Skov har selv bakgrunn fra det hun kaller den lavere middelklasse, og en klar forestilling om at hun skriver for lesere som er interesserte, uten at de nødvendigvis er veldig høyt utdannet.
– Man skal videreformidle på en måte som får leserne til å huske historien de er blitt fortalt. Slik kan jeg vise de riktige leserne til de riktige bøkene, sier hun.
– Det er et stort problem at mange anmeldere skriver til og for hverandre, i en slags sluttet sirkel. Særlig gjelder det skjønnlitteraturen. Men også sakprosakritikken er for lite ambisiøs. Det er viktig å gi disse bøkene en litterær og språklig vurdering. Akademikere kan til en viss grad tilføre kritikken viktige impulser, men man blir altså ikke en god kritiker av å være en dyktig akademiker. Det viktigste er: Hvor mye har man lest, og tør man mene noe? Vi trenger alle typer anmeldere i sakprosakritikken, men dessverre gir ikke denne formen for kritikk like mye prestisje som skjønnlitteraturen. Dessuten ser det ut som om flere kvinner nå anmelder sakprosa. Kanskje betyr det at feltet er blitt mindre viktig?