AhZ2MtavuKgi5tW7NPolpmXLwLQocMHRSiRTPlmo5_I

Arbeidet med å planlegge Prosa begynte allerede sommeren 1994. «Det ble en del møter mellom meg og styret, alt sammen i en god og byggende ånd», forteller tidsskriftets aller første redaktør i dette intervjuet.

MARI TOFT intervjuet av SYPHILIA MORGENSTIERNE

– Kan du forklare hvordan du, et venstrevridd kvinnemenneske fra ingen steder, fikk i oppdrag å etablere og bygge opp Prosa?

– Å, det var bare én grunn til det. Jeg kunne gjøre det for nesten ingenting. Budsjettet mitt det første året var 400 000, alt inkludert: redaktørlønn, honorarer, illustrasjoner, layout, trykking.

– Første sprøyta er gratis.

– Mulig det. Men budsjettene mine steg bare meget langsomt med årene. Og jeg overskred dem ikke.

– Da ble det vel så som så med honorarene.

– Et hovedformål med bladet var å presse honorarer for faglitterært stoff opp, ikke ned. Essayskribentene fikk fire tusen. Mindre arbeider ble honorert litt lavere. Den gangen lå det godt over det som ellers var vanlig. Fremdeles er det stort sett umulig å leve av å skrive i Norge. Det skyldes naturligvis i hovedsak demografiske forhold. Men vi prøvde å nærme oss det målet.

– Andre høyverdige formål?

– Selvtilliten skulle også presses oppover. Faglitterære forfattere levde i skyggen av de skjønnlitterære. Prosa skulle være for alle kategorier. Undertittelen lød «Tidsskrift for skribenter». – Designet var jo veldig enkelt, da. Det var vel der du sparte penger.

– Designet var nøyaktig slik jeg ville ha det. Et tidsskrift – og særlig et for skribenter – skal først og fremst leses, ikke beundres for sitt innovative og da gjerne uleselige design. Format, papirkvalitet, typografi og alt det der var nøye uttenkt, for øvrig med forbilder som Newsweek og Economist, siden du spør. Blader som var lette å holde i og lette å lese. Det er helt korrekt at det ikke kostet all verden. Å spare på forfatterhonorarene for å pøse ut penger på design er ikke min måte å drive opp kvaliteten i et tidsskrift på. Men et Magnum-foto på forsiden som varemerke er heller ikke noe å skamme seg over. Narvesen på Continental må ha vært enige i dette, for de fylte hele utstillingsvinduet sitt med Prosa ved flere anledninger.

– Tilbake til starten. Hvem fant på navnet?

– Min personlige beskjedenhet forbyr meg å svare direkte på det spørsmålet. Men jeg husker at det var én i styret som syntes at navnet var for brautende. Hun foreslo det nedtonet til Prosaisten.

– Hva mer kan du fortelle fra den første tiden?

– Nå begynte jo arbeidet med å planlegge Prosa allerede sommeren 1994. Det ble en del møter mellom meg og styret, alt sammen i en god og byggende ånd, jeg tuller ikke. Hele poenget, og det var 100 % sammenfall mellom styrets og mine intensjoner, var å etablere en ryggmarg av egenverd for den faglitterære forfatter. Han og hun hadde levd i en evig skygge mellom på den ene side de langt mer høyrøstede skjønnlitterære forfatterne og på den andre side journalistene. Begge disse miljøene hadde sitt eget blad. Nå fikk vi også et, og det skulle være mer levende enn både Forfatteren og Journalisten. Ja, ambisjonene våre var enda større enn det. Som både tittel og undertittel antydet, hadde vi tenkt å sette en ny dagsorden for hele den norske skrivende offentligheten. Da vi var ferdige med alle møtene og det var tid for å starte opp bladet, var min klare beskjed til styret denne: «Det er bare én ting dere kan gjøre nå, og det er å lukke øynene og håpe det beste.» Forsåvidt er det dette som kalles «redaktørplakaten». Og det var nøyaktig det de gjorde. All honnør til utgiveren for det. Virkelig.

– Hvordan tenkte du at dere skulle bygge opp selvtilliten blant forfatterne?

– Ved først å sette lupen over de delene av det faglitterære produksjonslivet som det var størst
grunn til å være stolt av, naturligvis. Og deretter vende blikket utover. Prosa skulle dekke heledet faglitterære feltet, ja hele det skrivende feltet overhodet, for å kunne berettige sitt navn. Husk nå at svært mange som kalles faglitterære forfattere fordi de har skrevet faglitterære bøker, selv oppfatter seg som noe langt enklere og bredere: De ser på seg selv som skribenter, kort og godt. Andre oppfatter seg mer som universitetslærere og den slags. Min tese var at denne gruppen ville skrive mye bedre bøker dersom de fikk følelsen av at de var skribenter de også, ikke bare kjedelige lærere.

– Hva med kvinnekvoteringen, der sviktet du helt.

– Kvotering er for feiginger. Men hvis du gidder å se etter, var det ikke bare forholdsvis bra med kvinnelige bidragsytere, men kvinner ble også intervjuet i det lange og det breie og dratt fram på alle andre måter – ikke fordi de var kvinner, men fordi de også kunne ha noe å fare med. I tillegg måtte jeg passe på å få med innvandrere, utlendinger, homoseksuelle, nynorskbrukere, folk fra små og rare fylker, og la oss nå ikke enda en gang glemme dyslektikerne. Så måtte jeg sørge for at oversetterne fikk sitt. At realfagene ble løftet fram. At filosofene fikk luftet seg. At samfunnsviterne ikke tok all plassen. Samtidig skal ikke noe stoff i et tidsskrift se ut som pliktstoff, det er det samme som å sovne bak rattet.

Jeg vil si at å gjøre arbeidet med å øke minoriteters tilstedeværelse om til en øvelse i prosentregning i beste fall er latskap.

– Er det noe du er spesielt stolt av fra din redaktørperiode?

– Stolt, jeg vet ikke helt, snarere fornøyd. Jeg er veldig fornøyd med alt sammen. Spesielt er jeg fornøyd med at utgiveren – NFFs styre – faktisk lot meg holde på i hele fem år. Det er ganske enkelt utrolig, sett nå i ettertid. Det ville aldri ha gått i dag.

Hva jeg ellers er fornøyd med: Jeg innførte bokessayet allerede fra første nummer. Før det hadde ikke begrepet «review essay» noen god norsk oversettelse og knapt noen norsk praksis. Det er en måte å samle en ettertenksom vurdering av et knippe bøker på, som er svært krevende for den som skriver, og strålende for leseren. Med et ordentlig navn og et skikkelig honorarnivå fikk vi brent bokessayet inn i den norske litterære bevisstheten fra 1995.
Ja, og så er jeg fornøyd med at jeg gjorde Prosa til et levende presseorgan, og ikke bare et utstillingsvindu for daukjøttet blant oss. Med andre ord mye reportasje, sladder, krangling, gjørmebryting, utslåtte tenner. Og med viktige innslag som test av kulepenner og bokstavkjeks, Prosaprisen og så videre. Man må jo glede leserne også, ikke bare ergre dem. Og så vil jeg nevne illustrasjonene …

– Noen mente det ble litt for mye «Mari Toft» i Prosa i din tid.

– Hæ hæ, «noen» ville plassere sin egen kone der istedenfor meg. Halleluja! Men hør nå her: Et tidsskrift som skal leses, må syde av liv. Et tidsskrift som skal syde av liv, må ha en redaktør som ikke er redd for konsekvensene, ikke engstelig for autoritetene, ikke opptatt av å være akseptert og akseptabel. For å si det med avdøde Steinar Hansson: En redaktør kan ikke ha venner.

– Er det noen enkeltpersoner, eller enkeltprestasjoner, du ellers vil trekke fram?

– Den største enkeltprestasjonen må ha vært Svein Sjøbergs rapport i nr. 4/1996 om hvor dårlig det var fatt med samtlige lærebøker i det såkalte o-faget, en konstruksjon som dekket naturfag og samfunnsfag, og som heldigvis ble borte like etter. Essayet hans er rystende lesning den dag i dag. Selv med sin universitetstilknytning tilhører Svein Sjøberg den meget eksklusive gruppen uavhengige intellektuelle i Norge. Slik Prosa i min tid var konstruert, var dette selve kjernegruppen. Alle var for så vidt velkomne, akkurat som på søndagsskolen, men institusjonslojal matrisetenkning ble ikke oppmuntret.

Så må jeg i samme åndedrett nevne Georg Johannesens tilstedeværelse. Kanskje skarpest uttrykt da han tok et gedigent balletak på det såkalte Sakprosa-prosjektet i nr. 2/1996. Det gjorde så vondt, at arkitektene bak Sakprosa-prosjektet senere hevdet at det aldri hadde stått noe om prosjektet deres i Prosa. Eller jeg kan nevne smerten og fortvilelsen i Jacob Jervells gjennomgåelse av «Hvordan spare skatt»-bøker i nr. 1/1997. Jeg får fremdeles av og til noen stikk av dårlig samvittighet over at jeg fikk en av Norges mest forfinede etikere til å stikke hånden ned i faglitteraturens åpne kloakk.

Eller Bjørn Kvalsvik Nicolaysens omtale av Jostein Fets store verk Lesande bønder i nr. 3/1999. Det var første gang verket ble omtalt overhodet, og da var det allerede fire år gammelt. Norge klarer ikke å ta imot de gavene som noen ganger kommer dalende fra åndsmenneskene blant oss.

På det journalistiske feltet tror jeg det er lite som slår Gard Espelands vandring gjennom hovedstadens antikvariater i nr. 2/1995. Uhyggelig.

Naturligvis ble det også holdt et våkent og til dels kritisk øye med hva de store forlagene drev på med, uten at det ser ut til at dette la noen demper på deres vilt grådige styring mot avgrunnen.

Den som måtte ta seg bryet med å kikke i de fem første årgangene av Prosa, vil se hvor stort felles løft det var. Jeg holdt bare i tømmene. En mengde skjellsettende saker – både i form av essay, debatt og reportasje – bidro til å redefinere den norske skribent.

Folk har vel ikke disse gamle bladene liggende og slenge lenger. Men NFF har sikkert noen i kjelleren. Jeg har også noen. Du kan få kjøpt dem for en rimelig penge, og jeg får kanskje litt bedre plass. Ja, vi utga forresten også en bok i 2000 med det beste fra Prosa. Prosaboka. Den har vi fremdeles noen få igjen av.

Mari Toft (62) var redaktør av Prosa fra 1995 til 1999.