Våren 2000 hadde jeg sagt opp en stilling i De norske bokklubbene og så for meg et liv som frilansskribent. Men generalsekretæren i NFF ville det annerledes.

Trond Andreassen ringte en dag og lurte på om jeg ville møte ham og daværende leder John Stanghelle over et høyt smørbrød på Grand café. De spurte: Kunne jeg vurdere å søke en stilling som ansvarlig Prosa-redaktør? Etter litt betenkningstid svarte jeg ja. Og fikk jobben. Min smule redaktørerfaring hadde jeg fra mitt eget, hyperidealistiske enmannstidsskrift Stearinlyset, som bare kom med ett nummer og én årgang i 1978. Dessuten var jeg redaktør for russeavisa ved Bø vidaregåande skule i 1980, Forposten, som – ifølge KrFs stortingsrepresentant fra Telemark den gangen – både var blasfemisk og pornografisk. Noen vil kanskje her se en grunn til hva som skulle bli den store krisen i min tid som redaktør.

PRATEFESTER Mitt første nummer utkom i november 2000. Utgiver sa noe slikt, i sin karakteristiske, halvt humoristiske kjekkas-stil: «En Prosa-redaktør skal ikke sitte på kontoret, og han skal være fryktet mer enn elsket.» Jeg tror vel jeg levde opp til forventingene … Jeg bestemte tidlig at slippfest var viktig, for eksempel en om våren og en om høsten. Prosa må ikke bare utgis og oppgis, men feires – tenkte jeg. Jeg gikk for de uformelle pratefestene uten program. Lokalet var optimalt: loftsetasjen i Uranienborgveien 2, der jeg hadde kontor i starten, og seinere kjelleren i samme bygg da kontoret flyttet ned. NFF slet med høy snittalder; jeg ønsket at Prosa skulle bidra til å rekruttere yngre folk til miljøet og foreningen. Ambisjonen min med Prosa var først og fremst å gjøre et internt foreningstidsskrift som få kjente til utenfor NFF, om til et allmennkulturelt tidsskrift, plassert i samme kategori og med samme status som Samtiden og Syn og Segn. Jeg ønsket Prosa inn i den borgerlige offentligheten i tillegg til den faginterne. Jeg ønsket annonseinntekter og eksponering og salg gjennom Narvesen. En god Prosa-artikkel, tenkte jeg meg, var en kombinasjon av faglighet, personlighet og litterære kvaliteter.

LESELYST NFF-medlemmene har nok av pliktlitteratur, tenkte jeg videre; jeg satset på at Prosa måtte basere seg på leselyst. Som en ekstra flørt med leseren unnet jeg meg til og med en dobbeltside humor, som etter hvert fikk navnet «Anti-Prosa». Og fordi de (den gangen) rundt 4700 medlemmene hadde svært ulik faglig bakgrunn, satset jeg på allmenntidsskriftets profil: et faglitterært magasin om tema og emner som ikke krevde all verdens fagspesifikk forkunnskap. Naturviterne og skolebokforfatterne i NFF var nok de som kom minst heldig ut under min periode. Av enkelttekster i min tid vil jeg framheve Bjørn Vassnes’ skarpe essay «Okkultisme på forskerloftet» i nr. 3/2003. Det foregrep på mange vis «Hjernevask»-serien til NRK mange år seinere og løftet skribenten inn i norsk offentlighet på en varig måte. Ingressen var hardtslående: «Kjønnsforskernes kamp mot biologien er en ny versjon av den gamle drømmen om å frigjøre seg fra naturen, ved hjelp av magi – men nå med Forskningsrådet som sponsor.» Da jeg satset på en bred anmelderseksjon i Prosa, visste jeg at det kunne medføre kritikk fra ulikt hold: Anmeldelsene er for faginterne, de er for lettvinte, de er skrevet av inhabile, inkompetente kritikere, osv. Noen få mente endog at Prosa burde holde seg til rent oppbyggelig stoff; faglitterære forfattere fikk nok kritikk i andre medier om de ikke også skulle henges ut i sitt eget blad. Men når NFF selv etterlyste økt satsing på sakprosaanmeldelser i mediene, mente jeg det var riktig at vi gikk foran med et godt eksempel. Jeg brukte mange anmeldere i stedet for å bygge opp noen få Prosa-kritikere, men Finn Tveito og Pål Strandbakken var to personlige favoritter.

HELTER OG HJELPERE I mange historier er det skjulte helter og hjelpere. I min tid som redaktør for Prosa er det spesielt én helt og tre gode hjelpere jeg vil gjøre litt ekstra stas på. Den skjulte helten er Espen Søbye, kontorist, filosof og forfatter. Han var «nestkommanderende» og den eneste som var med i det uhonorerte redaksjonsrådet i alle mine fem og et halvt år. Han var den perfekte NK: Belest. Beskjeden. Idérik. Nysgjerrig. Rolig. Uhysterisk. Prinsipiell, men uten å være regelrytter. Jeg tror nesten vi snakket sammen på telefon hver dag. Redaksjonsrådet møttes ellers omtrent en gang per nummer, og hovedformålet var å få fram ideer om gode tema og skribenter. Justisen i Møllergata var det vanligste møtestedet for redaksjonsrådet, og i tillegg til Espen spilte så forskjellige folk som Marta Norheim, Morten Strøksnes, Kjell Lars Berge, Linn Stalsberg, Christine Præsttun, Bjørn Aagenæs, Nils Rune Langeland, Ane Farsethås og Sissel Espeland viktige roller – flere av dem også som verdifulle bidragsytere. «Anti-Prosa» var desserten i jobben, og der hadde jeg tre gode, anonyme hjelpere: Per Kristiansen, Are Kalvø og Knut Nærum. Vi møttes en kveld før hvert nummer på den brune puben Bobs på Grønland, et sted langt unna kulturfolkenes byvandringer, for dette var en hemmelig redaksjon i hele sin levetid; vi kunne ikke bli observert sammen. Møtedag var i regelen søndager, fra 20 til 23 eller noe slikt, til vi hadde drodlet sammen et råmanus. Per drakk alltid noen glass rødvin, vi andre holdt oss til en øl eller tre. Jeg var gruppens sekretær. Dette var kvelder jeg så fram til, samvær med gode, ytterst profesjonelle og vennlige karer. Et utkast gikk en dag eller to etter rundt på e-post etter at jeg hadde skrevet ut ideene, og særlig Knut Nærum var en kløpper til å korte ned poengene og skru sammen vitsene. Per hadde jeg gleden av å samarbeide med seinere også, som redaktør for hans vittige, satiriske debutroman Kongepudler (Kagge, 2006).

SKRIFTLIG SIDEMÅL Lars og Anna Fiske gjennomillustrerte alle mine 27 nummer, og de var en drøm å samarbeide med. De laget annenhver forside og leverte om lag ti illustrasjoner på deling til hvert nummer. Jeg sendte over tekstene, og tilbake kom de lekreste streker, hver kunstner med sin helt særegne, nesten motsatte stil. Det som var dårlig i Prosa, uten tvil, var fotografiene. De tok jeg. Den lederartikkelen jeg fikk mest kritikk for, stod i nr. 5/2003 og handlet om skriftlig sidemål: «Jeg tror den obligatoriske sidemålsstilen bør bort. … Når ikke engang de vestnorske byene har nynorsk som hovedmålform, har nynorsken tapt kampen om å (for)bli et allment, nasjonalt skriftspråk. På sikt vil nynorsk forsvinne, tror jeg, eller på et eller annet tidspunkt smelte sammen med bokmålet, som også vil endre seg. … Å pugge skriftlig nynorsk sprer ikke glede og entusiasme over norskfaget generelt eller nynorsk spesielt. Evnen til og gleden over å lese nynorsk kan sikkert mest effektivt ødelegges ved å tvinge unge mennesker til å lære å skrive nynorsk. Det er til og med mulig at nynorsken vil leve lenger og i alle fall under større entusiasme ved å fjerne sidemålsstilen», skrev jeg. Målrørsla med omland likte dette dårlig. Det var en bokanmeldelse som skulle skape den største krisen i min redaktørtid: Ane Farsethås hadde fått Atle Kittangs Ibsens heroisme til anmeldelse, og hun var ikke begeistret. Anmeldelsen i Prosa 1/2003 sluttet slik: «Av selve inkarnasjonen av norsk litteraturvitenskap forventer jeg noe skarpere, noe mindre akademisk-diplomatisk, enn et 380 siders belegg for den nykritiske tesen om at dramaet er et nettverk av indre spenninger.» Den satt.

FORFALLET I april og mai raste Kittang-debatten, med meg – og dels redaktør Knut Olav Åmås i Samtiden – i skurkeroller: Vi truet ytringsfriheten, tilsvarsretten, presseskikken og den saklige, resonnerende offentligheten. Kittang fikk på trykk i Klassekampen 24. april – over tre sider – en slags innsidefortelling (eller «artikkeldokumentar», som han selv kalte den) om brudd på god presseskikk og mer allment om forfallet i Prosa under min redaktørtid. KK-journalist Jon Hustad fulgte ivrig opp med et intervju med min utgiver, generalsekretæren, som vel mest av alt prøvde å roe gemyttene – og 29. april hadde samme journalist funnet en opplagt Rune Slagstad, som selvsagt også var alarmert over utviklingen og gjerne ville bære ved til bålet. Jeg svarte så godt jeg kunne, med innlegget «Pompøs mediekritikk», der jeg hevdet at dette var et eksempel på at noen gjør egne trivielle problemer til bevis for tidens forfall. Flere hev seg på kritikken: Jon Hellesnes omtalte «Slaktehuset Prosa» i Klassekampen 3. mai og hevdet at tidsskriftet fremmet «lett-nihilisme» og var en fare for den resonnerende offentlighet. NFF holdt seg med en redaktør som «gir blaffen i tilsvarsretten». Samme dag forsvarte Ingunn Økland i Aftenposten de «tabloide» redaktørene og hevdet at ingen bør ønske seg tilbake til «tidsskriftenes søvnige og selvtilstrekkelige tilværelse på 1990-tallet». Det toppet seg i et offentlig, godt besøkt oppvaskmøte i U2 7. mai, «Tidsskriftene – kritisk offentlighet i vekst eller fall?», der stipendiat ved Arkitekthøyskolen, Mari Lending, var den som vel var mest oppbrakt over det lave faglige nivået og den helt manglende vurderingsevnen hos Prosa-redaktøren. Selv satte jeg pris på at Arne Melberg, svensk litteraturprofessor på Blindern og medlem av både den svenske og den norske faglitterære forfatterforeningen, i Klassekampen 13. mai mente at «Prosa er mye morsommere enn det tilsvarende svenske medlemsbladet». Punktum for debatten ble satt i KK 19. mai, da jeg selv fikk inn en tosiders, detaljert artikkel med den fantasiløse og insisterende overskriften: «Atle Kittang ble korrekt behandlet i Prosa.»

EN ARTIG TID Selv forfalt jeg nok mer intellektuelt enn (presse)etisk i min tid som redaktør. Det ble for mye nettverksbygging, praktisk tidsskriftarbeid, raske blikk i et utall bøker som aldri ble skikkelig lest, og mye tid gikk med på skumming av innsendte tekster av ymse kvalitet og redigering av bestilte bidrag. Man merkes og slites av alt, også av livet som privilegert tidsskriftredaktør. Men det var en artig tid, ja storslått i perioder, og når man ender opp i Norsk idéhistorie. Et lite land i verden. 1950–2000 (Aschehoug, 2003), redigert av Trond Berg Eriksen, Andreas Hompland og Eivind Tjønneland, kan man sant å si ikke klage: «Helt mot slutten av den epoken vi behandler, greide en ny generasjon av redaktører å revitalisere norske allmennkulturelle tidsskrifter. Syn og Segn, Samtiden, Prosa og Nytt Norsk Tidsskrift er fremragende publikasjoner også i europeisk målestokk.»