Det ligger begrensninger i Marte Michelets bruk av Holocaust som eneste perspektiv på andre verdenskrig. Likevel har hun bidratt til å endre bildet av norsk krigshistorie.

Av Tom Kristiansen

Hvorfor har Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? om deportasjonen av de norske jødene i 1942 skapt en så opphetet debatt, og hvorfor har mottakelsen vært så sprikende? Det er vanskelig å svare presist fordi det som har blitt oppfattet som angrep på noen kjente motstandsfolk, kritikken hennes av etablert historieskrivning og viljen til å se hendelsene med jødenes øyne har skapt veldig ulike former for reaksjoner. I debatten avtegner det seg noe som likner et mønster. De som kjenner denne siden av okkupasjonshistorien best, har hatt alvorlige innvendinger til kildebelegg, analyse og konklusjoner. Mange med generell krigshistorisk innsikt har derimot ønsket bokas perspektiver og problemstillinger velkommen, og ment at flere av funnene representerer viktige bidrag til krigshistorien. Flertallet i det offentlige ordskiftet har vært overstrømmende positive og beundret Michelet for ureddhet og klar tale i undersøkelsen av et betent tema. Hun har overbevist mange, også meg, om at jødenes skjebne har vært mangelfullt behandlet i norsk historieskrivning, og at særlig memoarlitteraturen om krigen er preget av utelatelser, skjønnmaling og bortforklaringer.

Ny optikk
Michelet hevder at sentrale motstandsfolk var informert om jødeaksjonen i 1942, og at de av ulike grunner ikke utnyttet det de hadde av handlingsrom til å komme jødene til unnsetning. Hun trekker sine konklusjoner etter å ha skiftet historisk optikk, kameravinkel og casting. Dette er knapt noen metodisk innovasjon, men like fullt en effektiv måte å fram ny kunnskap om fortiden på. Spørsmålet er i hvilken grad den nye optikken har åpnet opp for nye oppdagelser, og – like viktig – om hva den ikke fanger opp av historiske forhold.

Den ledsagende diskusjonen om forskjellene mellom krigshistorie skrevet av akademikere, journalister eller skjønnlitterære forfattere er uinteressant. Innenfor dette feltet er alle stemmer velkomne og bør bli vurdert etter kvaliteten på bidragene. Etter snart 80 år er den samlede norske krigslitteraturen mangfoldig og nyansert, og trass i noen harde fronter er det ingen som har ønsket eller klart å sette tvangstrøye på forskningen. Forfattere og journalister som bryter inn i det akademiske fagmiljøet, kan berike historieskrivningen og få den inn på ny kurs. At de var journalister, har aldri vært brukt som argument mot forfattere som den tyske Hitler-biografen Joachim Fest, amerikaneren William Shirer med sitt banebrytende verk om det tredje riket, tyskeren Sebastian Haffner som undersøkte kontinuiteten fra keisertiden til naziregimet, og østerrikeren Gitta Sereny som totalreviderte Hitlers rustningsminister Albert Speers apologetiske selvbilde. Det er heller ingen som har tvilt på verdien av Primo Levis eller Elie Wiesels skjønnlitterære verk som unike kilder til å forstå opplevelsen av dødsleirene.

Utbredt antisemittisme
Jeg tilhører dem som har stilt seg positiv til perspektiver og problemstillinger i boka. Grunnen er enkel. Også de landene som inngikk i den anti-tyske krigsalliansen var gjennomsyret av antisemittisme før, under og etter krigen. Riktignok ga den seg ekstremt ulike utslag, og det var fundamentale forskjeller på den rasistiske utryddelsespolitikken som ble ført av tyskerne, og de understrømmene av fremmedfiendtlighet og fordommer som fantes i andre land. Alle kjente til nazistenes ideologisk baserte antisemittisme, de rasistiske Nürnberglovene og den nådeløse, voldelige forfølgelsen som ble sluppet løs etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Studier av norsk flyktningpolitikk på 1930-tallet viser for øvrig en klar mangel på sensitivitet overfor jødene. Ingen i regjeringen var antisemitter, men noen regjeringsmedlemmer mente likevel at den restriktive linjen «hadde spart Norge for jødeproblemet».[1] Det var heller ingen tvil om at det innenfor Nasjonal Samling fantes radikale antisemitter.[2] I god tid før krigsutbruddet i 1939 utgjorde disse faktorene tydelige varsler om hva som ville komme, og så vidt vi vet, uten at noen tenkte på å heve beredskapen i Norge.

Likeledes var forholdene for både øst- og vestjødene godt kjent hos allierte statsledere allerede under krigen. For Michelet er det et viktig poeng at også den norske London-regjeringen var delvis orientert, men uten at noen alarmer gikk. Tvert imot viser hun til at enkelte representanter for eksilmyndighetene var påfallende passive når det gjaldt jødenes skjebne. Britiske og amerikanske etterretningsorganer orienterte sine regjeringer om ødeleggelsen av jødiske samfunn, massakrer og dødsleirene. Til tross for dette vegret både Churchill og Roosevelt seg for å gjøre krigen til «jødenes krig» fordi de visste at det kunne provosere hjemlige antisemitter og dermed svekke oppslutningen om krigen. Allierte statsledere var villige til å ofre alt for å knuse nazismen. Men nazismen ble først og fremst sett på som en videreføring av tradisjonell prøyssisk militarisme, og Churchill var tilsynelatende blind for det unike ved folkemordet på jødene.

Også etter krigen levde antisemittismen videre, selv i land som hadde slåss mot Tyskland. Allerede i 1945 var omfanget av nazistenes forbrytelser kjent, også den sjokkerende kunnskapen om det industrielle folkemordet. Det fikk den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt til å tro at «det ondes problem» ville komme til å dominere all intellektuell debatt i kjølvannet av krigen. Men det skjedde ikke. I mange år var oppmerksomheten rettet mot helt andre temaer. Både historikere, aktører og folk flest var mer opptatt av den politiske og militære motstanden som førte til aksemaktenes fall, enn ofrene for nazismen. I historieskrivingen og den patriotiske minnekulturen som vokste fram, var det lenge liten plass for jødenes unike skjebne. Men skyldtes det hukommelsestap, fortrengning og berøringsangst, eller var årsaken å finne i tidsånden de første fredsårene?

Nordisk forskjell
På denne bakgrunnen er det vanskelig å tro at Norge var det eneste landet i krigsalliansen hvor jødefiendtlige holdninger ikke fikk noen konsekvenser for prioriteringene til myndigheter og motstandsbevegelse. Likevel har norske historikere tidligere vært lite opptatt av spørsmålet, selv om hendelser som politiets rolle i deportasjonen av jødene i 1942 og grenselosenes drap på Rakel og Jacob Feldmann samme år viser at spørsmålet må undersøkes systematisk. Vi må fortsatt ønske velkommen jakten på dokumentasjon som forklarer den tilsynelatende manglende viljen til å prioritere jødene, den begrensete interessen for deres situasjon hos flere myndighetspersoner og påstandene om at de ble økonomisk utnyttet under flukten. Michelet har tråkket feil i noen tilfeller, men hun har likevel avdekket anti-jødiske holdninger spesielt blant representanter for London-regjeringen, og hennes gjennomgang av kontakten mellom nordmenn og representanter for tyske myndigheter får oss til å spørre om hvorfor ikke mer ble gjort.

En annen grunn til å fortsette studiene av denne historien, er at den norske versjonen skiller seg fra de andre nordiske landenes. De jødiske befolkningene var små i Norden og utsatt for de samme antisemittiske fordommene. Likevel led de svært ulik skjebne. Mest kjent er det at i det tysk-kontrollerte Danmark fikk alle jødene hjelp til å flykte til Sverige. I Finland, som fra 1941 var forbundsfelle med Tyskland etter angrepet på Sovjetunionen, ble den jødiske befolkningen beskyttet av myndighetene og ikke utsatt for deportasjon – selv om noen jødiske krigsfanger seinere i krigen ble utlevert til tyske og sovjetiske myndigheter.[3] Til tross for en fremmedfiendtlig flyktningpolitikk før og i starten av krigen, ble det nøytrale Sverige et fristed for et stort antall nordiske jødiske flyktninger. Norge skiller seg ut ved at det var nordmenn som gjennomførte ikke bare registreringen av jødene, men også arrestasjonen og deportasjonen av de 772 som ble sendt med Donau til Tyskland i november 1942. Bare det faktum at den ansvarlige for aksjonen, politimester Knut Røed, ble frikjent for anklager etter krigen, skriker etter en nærmere granskning.

Kritisk vending
Michelets bok må leses som en fortsettelse av den vendingen mot nye perspektiver og ny tematikk i krigshistorien som startet på slutten av 1960-tallet. Nye generasjoner i flere land begynte å sette spørsmålstegn ved den etablerte historieskrivningen og oppdaget en rekke uberørte og fortiede temaer, spesielt slike som forstyrret det bildet den patriotiske minnekulturen hadde tegnet. Endringen førte til en opptatthet av nazismens ofre, av medløperne, av kollaborasjonen, av krigsøkonomien, kort sagt de ubehagelige sidene ved vestlig okkupasjonshistorie. Det bildet pionerer som Sverre Kjeldstadli, Magne Skodvin, Thomas Wyller og Olav Riste hadde tegnet av krigens årsaker, forløp og slutt ble supplert med helt andre historier.

Et virkelig påfallende trekk ved historieskrivningen fra 1990-årene, med åpningen av øst-europeiske arkiver som drivkraft, er at folkemordet på jødene har blitt det mest sentrale temaet fra andre verdenskrig. Fra å være relativt perifert, i hvert fall fram til slutten av 1970-årene, har Holocaust blitt det viktigste og for mange det eneste prismet å se andre verdenskrig gjennom. I tillegg er Holocaust i mange vestlige land den delen av krigshistorien som de fleste har kjennskap til, mens de færreste vet noe om Singapore, Walcheren, Narvik, El Alamein, Kursk, Malta, Guadalcanal, Montecassino eller Midway.

Den tidligere mangelen på interesse for jødenes unike skjebne var overhodet ikke noe særnorsk fenomen, men noe vi finner i alle land i mange år etter krigen, i øst, vest og til og med i Israel.[4] På 1980-tallet utga Oscar Mendelsohn sitt grundige verk om jødenes historie i Norge. Likevel har jødenes skjebne før og under krigen vært lite påaktet av historikerne før Bjarte Brulands pionerarbeid på 1990-tallet og nyere studier av Mats Tangestuen.[5] I tillegg finnes det etterhvert en del dokumentarisk og erindringslitteratur som belyser temaet.

Det store bildet
For å låne et bilde fra Eric Hobsbawm: I historiens rettssal kjemper Marte Michelet ikke med dommerens pro-et-contra-tilnærming, men som skrankeadvokaten som vil vinne en sak. Og hun har ikke bare oppnådd å skape stor interesse for viktig tema, men også oppdaget sammenhenger og påvist forhold som tidligere har vært tillagt liten vekt, til og med oversett. Men det ligger en begrensing i bruken av Holocaust som eneste prisme å se krigshistorien gjennom, fordi den ikke bidrar til å øke vår forståelse for «large spaces, long periods and complex processes».[6] Naziregimets forsøk på å utrydde de europeiske jødene er en unik historisk hendelse og trolig det aspektet ved andre verdenskrig som alltid vil bli husket. Men krigen var også global, total og langvarig. Hvis vi ønsker å forstå andre verdenskrig som universelt fenomen, trenger vi flere prismer. Utfordringen er å balansere det brede og det smale perspektivet. Det har vært anslått at omkring 70 millioner soldater kjempet under andre verdenskrig. Antall drepte er anslått til mer enn 80 millioner sivile og militære. I tillegg døde omtrent 20 millioner som følge av krigsrelatert hungersnød og forsyningsmangel. Alle tall knyttet til andre verdenskrig er svimlende – også de som ikke har noe med Holocaust å gjøre. Sett med sovjetiske, kinesiske eller polske øyne, dominerer tapene på henholdsvis 25, 6 og 20 millioner mennesker, riktignok med et enormt antall jøder inkludert i de polske og sovjetiske tallene. Tallet for nordmenn er nærmere 12000, og for tyske soldater og sovjetiske og andre krigsfanger på norsk jord henholdsvis 10000 og 15 000. Av de norske tapene er omlag 770 jøder av en jødisk førkrigsbefolkning på 2100. Ingen av tallene reduserer det moralsk unike ved Holocaust.

Går vi til året 1942, da aksjonen mot de norske jødene ble gjennomført, var den store anti-tyske krigsalliansen etablert og en strategi i ferd med å ta form. Krigens sentrale ledere var fast bestemt på at den eneste måten å stoppe barbariet på var å tvinge Tyskland og dets allierte til betingelsesløs kapitulasjon. Avgjørelser på dette overordnede plan stanset til slutt folkemordet. London-regjeringen og motstandsbevegelsen må først og fremst forstås i dette perspektivet som en bidragsyter til nedkjempelsen av Tyskland. Historikerens oppgave er å plassere den særegne forfølgelsen av jødene i et bilde som omfatter motstandsbevegelsens styrker og svakheter i 1942, okkupantens maktmidler og norske myndigheters rolle i alliansen. Marte Michelets bok har bidratt til å endre dette bildet.


[1] Odd-Bjørn Fure, Mellomkrigstid, Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 3, Oslo 1996, s. 48-51.

[2] Øystein Hetland, «Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust?», Hl-senterets temahefte nr. 17, 2012.

[3] Antero Holmila: «Varieties of Silence. Collective Memory of the Holocaust in Finland», i Tiina Kinnunen og Ville Kivimäki (red.), Finland in World War II: history, memory, interpretations, Leiden, 2012.

[4] Tony Judt: Postwar. A History of Europe since 1945 (London: Pimlico, 2007).

[5] For en oppsummering, se Bjarte Bruland og Mats Tangestuen, «The Norwegian Holocaust. Changing views and representations» i Scandinavian Journal of History, årg. 36, nr. 5, 2011. Oscar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bd. 2, 1940 –1985, Oslo 1986.

[6] Eric Hobsbawm, «After the Cold War. Eric Hobsbawm remembers Tony Judt», London Review of Books, 2012, 34, (8).