Prosa retter søkelyset mot situasjonen for sakprosakritikk i Norden. I Prosa 1/2015 rapporterte Ulrika Kärnborg fra Sverige. I dette nummeret ser vi nærmere på tilstanden i Finland.

Uten sakkyndig kritikk havner vi i et verditomrom der ingen kompetente skribenter kritisk og analytisk observerer kulturfenomenene i samfunnet.

Hvorfor trenger vi sakprosakritikk? Hvorfor trenger vi anmeldelser av litterære verker – om det er skjønnlitteratur eller sakprosa? Hvorfor trenger vi kritikk på andre kulturområder: musikk, billedkunst, teater, dans, arkitektur og design? Trenger vi egentlig kritikk av kulturelle fenomener i det hele tatt?

Ja – i høyeste grad. Uten anmeldervirksomhet – sakkyndig analyse, en mulighet til å sette respektive verk inn i en større sammenheng både med tanke på innhold, stil og struktur – har vi ikke et fungerende, kreativt kulturliv. Et kulturliv som skaper mening i samfunnet, gir mottakeren en mulighet til å utfordre egen tenkning, fører til aha-opplevelser og stimulerer til samtaler, til å stille spørsmål og til polemiske debatter.

Som et eksempel på hvorfor vi trenger kritikk og anmeldelser av alt fra faglitteratur til konserter, kan jeg nevne en viktig anmeldelse fra billedkunstfeltet i Finland på 1950-tallet. Kunstkritikeren Erik Kruskopfi den finlandssvenske dagsavisen Hufvudstadsbladet var den eneste kritikeren i datidens medier som oppfattet det interessante og nyskapende i de modernistiske tendensene som oppsto i billedkunsten på 1950-tallet.
Uten Kruskopfs sakkyndige analyse og tolkning av disse kunstverkene ville de kanskje ha forblitt uoppdaget i lang tid fremover.

Like vesentlig er det selvfølgelig at det finnes litteraturkritikk. Tenk om ingen kritikere noen gang hadde oppdaget alle de modernistiske, avantgardistiske, strukturelt kreative, dekonstruerende, kjønnsmarkerende litterære verkene! Tenk om forlagene fikk herje fritt uten kritikere som portvakter! Og tenk om de bare hadde satset på ultrakommersielle prosaverk, bestselgere, litterært og strukturelt uinteressante, mekaniske bøker uten at noen kritikere gjorde oss oppmerksomme på dette fenomenet!

Tenk om forlagene ga opp den såkalte smale litteraturen, poesien, novellesamlingene og aforistikken! Hvordan skulle vi da få tilgang til den kulturen særlig små forlag satser på gjennom utgivelse av den smale, nyskapende litteraturen med sjangeroverskridende bøker, der for eksempel billedkunsten har møtt lyrikken i det som kalles digipoesi?

Når det gjelder sakprosa og sakprosakritikk, er det for det første viktig at det skrives ny sakprosa. For det andre må det finnes kompetente anmeldere som kan formidle disse tekstene til leserne. Under det paradigmeskiftet som nå pågår i hele mediebransjen, er det særdeles viktig å holde fast ved de strukturene som ennå finnes for anmeldervirksomheten. Uten sakkyndig kritikk, ja uten anmeldelser i det hele tatt, havner vi i entropien, et verditomrom der ingen kompetente skribenter kritisk og analytisk observerer kulturfenomenene i samfunnet.

MINDRE KRITIKK  Høsten 2014 organiserte Finlands kritikerförbund i samarbeid med Finlands facklitterära författare et seminar om sakprosaens og sakprosakritikkens stilling. Blant temaene som ble drøftet, var sakprosaens synlighet i offentligheten, et redusert sakprosamarked, mindre spalteplass i tradisjonelle, trykte medier og hvilke kanaler som er tilgjengelige for presentasjon av sakprosa. Det ble påpekt at det skrives mindre kritikk av sakprosa generelt, samt at tidsskriftene i dag heller presenterer sakprosaen
enn å anmelde den, og at tradisjonelle medier er erstattet av spesialmedier og nye kanaler på internett.

Et av innleggene handlet om ulike fora for faglitteratur og nye kanaler, som blogger og andre sosiale medier, der sakprosa presenteres både av profesjonelle kritikere og av amatører. Det ble stilt spørsmål ved hvem som anmelder sakprosa og for hvem. I prinsippet er jo medienes anmeldervirksomhet rettet mot alle avislesere, radiolyttere og tv-seere. Og så får man håpe at den som faktisk anmelder et sakprosaverk, ikke senker analyse- og kvalitetsnivået, men gjør et kompetent arbeid. Man skal nemlig ikke undervurdere mottakerne, men gå ut fra at også mannen i gata har høy resepsjonsevne, er intelligent og interessert i et intellektuelt, analytisk og kritisk resonnement.

Det finnes selvfølgelig spesialtidsskrifter som henvender seg til personer som er interessert i visse særområder. Også på dette feltet ble det diskutert hvordan god sakprosakritikk ser ut, og hvordan en sakprosakritiker jobber. Dessuten ble det påpekt at boksalget har gått ned, at størstedelen av fagbøkene nå publiseres av andre enn kommersielle forlag, og at e-boksalget ennå ikke er særlig stort.

I tillegg ble det nevnt at fagbøker brukes som bakgrunnsstoff for artikler, intervjuer og spalter samt som kildemateriale for andre fageksperter. Synlighet i offentligheten er dermed bare sentralt for en brøkdel av verkene. Honoraret for jobben har blitt mindre, og yrkeskritikerne får færre oppdrag sammenlignet med amatørskribentene, siden fagbokkritikk dessverre ofte settes ut til andre enn yrkeskritikere og sakkyndige på de respektive fagområdene. God kritikk ble definert som når anmelderen beskriver, tolker og vurderer verket, bryter opp konvensjoner, er utfordrende og klarer å være både subjektiv og objektiv.

SAKPROSAPRISER I Finland deles det ut forskjellige litterære priser til forfattere av både skjønnlitteratur og sakprosa.

Fack-Finlandia-prisen på 30 000 euro gikk i fjor til doktor i filosofi og professor Mirkka Lappalainen for hennes verk Pohjolan leijona. Kustaa II Adolf ja Suomi 1611–1632 (Finlands løve. Gustav II Adolf og Finland 1611–1632). Verket forteller om Gustav II Adolfs påvirkning på Finland den gangen Finland tilhørte Sverige. I juryens begrunnelse ble det sagt at verket er fortellerteknisk imponerende, og at det hjelper oss å forstå «hvor vi har kommet fra, og hvem vi er». Det nevnes også at forfatteren bygger verket på et solid fundament av tidligere litteratur og tallrike originalkilder og trykte kilder.

J.A. Hollo-prisen er en annen sakprosapris og deles ut hvert år av Finlands översättar- och tolkförbund til en kompetent sakprosaoversetter. Prisen tildeles for oversettelse til finsk, enten for et enkeltverk eller for et helt oversetterskap. Den ble delt ut for første gang i 1991 og er oppkalt etter Juho August Hollo (1885–1967), som var en kjent oversetter, en viktig kritiker og ansatt ved Helsingfors universitet som professor og forsker i pedagogikk.

En annen oversetterpris som deles ut hvert år sammen med J.A. Hollo-prisen, er Mikael Agricola-prisen for oversettelse av et skjønnlitterært verk. Mikael Agricola (1510–57) var biskop i Åbo, reformator, elev av Martin Luther og Erasmus fra Rotterdam, og skapte grunnlaget for det finske skriftspråket med sin oversettelse av Bibelen til finsk.

Finlands facklitterära författare er en svært aktiv forening, blant annet gir de ut tidsskriftet Tiede & Edistys (Vitenskap & fremskritt), et tverrfaglig tidsskrift som kommer ut fire ganger i året. Nylig utlyste Finlands facklitterära författare sine stipender for kreativt arbeid. Et halvt års stipend ligger på 12 000–13 000 euro, debutstipend for fagbokforfattere på 1000–2000 euro, stipender til forfattere av fagbøker for barn og ungdom på 2000–3000 euro og stipender til kritikere som skriver fagbokanmeldelser, på 750–1500 euro.

PROSA OM SAKPROSA  I det siste året har Finlands facklitterära författare også gitt støtte til utgivelsen av flere viktige bøker som diskuterer sakprosaens stilling.

En av bøkene som kom ut i fjor, redigert av Joel Kuortti og Jukka-Pekka Pietiäinen, løfter frem hundre viktige finske fagbøker – alt fra Mikael Agricolas ABC fra 1545, Abckiria, frem til dagens utgivelser. I denne boka, som heter 100 merkittävää suomalaista tietokirjaa på finsk (100 viktige finske fagbøker), finner du sakprosa om forskning og litteraturhistorie, ordbøker, oppslagsverk, guidebøker, kokebøker, lærebøker, sakprosa for barn og ungdom, pamfletter, naturbøker, historiske verker med mer.

I forordet tar bokas redaktører opp de rådende bekymringene over den finskspråklige sakprosaens forutsetninger og muligheter i Finland. De diskuterer også utviklingen av det finske språket og debattsituasjonen i Finland samt utviklingen av det finske samfunnet generelt. Redaktørene har tatt med forholdsvis mye sakprosa som har kommet ut på 2000-tallet, noe som viser at god sakprosa fremdeles utgis i Finland. Flere finlandssvenske verker er også med blant de hundre fagbøkene. Redaktørene påpeker at sakprosaen nærmest har vært en mannlig sjanger, men at kvinnelige sakprosaforfattere i økende grad dukker opp jo nærmere vi kommer nåtiden.

I forordet hevder redaktørene at de ønsker å vekke til debatt om sakprosaen. Et interaktivt element inngår også i boka, redaktørene ber nemlig leserne sende e-post og fortelle om sine favoritter blant de sakprosabøkene som er presentert, eller gi eksempler på egne favoritter som ikke er med i boka. En annen bok, Kirja muuttuvassa tietoympäristössä(Boka i foranderlige medieomgivelser) av Tommi Inkinen, Markku Löytönen og Anne Rutanen, som Finlands facklitterära författare støttet i fjor, tar opp spørsmålet om bokas stilling nå som det skjer så mye nytt i medievirkeligheten.

Artikkelsamlingen gir en oversikt over bokas historie, situasjonen nå og i fremtiden. Atten forskere belyser de mange sidene ved boka i den nye medievirkeligheten. Her diskuteres bokas posisjon fra forskjellige
synsvinkler: bokhandelen, biblioteket, forlaget, forfatteren, opphavsretten og språket. Også i denne utgaven uttrykkes uro over forandringene i den tradisjonelle bokas posisjon.

SAMFUNN OG ØKONOMI En annen bok som nettopp er utgitt med støtte fra Finlands facklitterära författare, heter Laatua! Oppimateriaalit muuttuvassa tietoympäristössä (Kvalitet! Læremateriell i de foranderlige medieomgivelsene). Boka, som er redigert av Helena Ruuska, Markku Löytönen og Anne Rutanen, ser på læremidlers kvalitet og utreder hvordan digitaliseringen påvirker læremidlene, og hva som er fremtidens læremidler. Forfatterne tar utgangspunkt i endringene på datafeltet og hvilke nye metoder vi har fått for å skaffe oss informasjon, kunnskaper og fakta.

Hvis vi vil se på de forskjellige sjangrene innen fagbokutgivelser, kan vi for eksempel bruke årets salgslister fra en av Finlands store dagsaviser. Her ser vi at det utgis mest bøker om samfunnsspørsmål og økonomi. På andre plass kommer utgivelser av biografier, memoarer og historiske verker. Bøker om musikk, dans, teater, film, billedkunst, filosofi, religion og litteratur ligger omtrent likt når det gjelder opplagstall. Minst sakprosa ser ut til å være skrevet om naturvitenskap.

Uten sakprosa og sakprosakritikk blir hverken vår samtid, fremtid eller fortid strukturert på en gjennomgripende måte. Vi får ingen referanser å reflektere over. Uten nytolkninger av fortiden i historiske sakprosaverk forstår vi heller ikke nåtiden, evner ikke å se hvor vi har kommet fra, og hvor vi kan havne i fremtiden. Uten denne formen for kulturell virksomhet blir vi også lettere å manipulere politisk. Dessuten har vi i Finlands kritikerförbund sammen med andre kulturorganisasjoner sendt inn spørsmål til de forskjellige partiene nå før riksdagsvalget om hvordan de forholder seg til blant annet frilanskritikernes og -oversetternes ugunstige arbeidsvilkår.

Nå gjelder det bare å holde det kritiske flagget høyt og kjempe for sakprosakritikkens posisjon i våre samfunn.