Julaften 2010 publiserte Morgenbladet en anmeldelse av mine fem årganger med Prosa. Konklusjonen var blitt til et ingresspoeng jeg satte pris på: «Norsk offentlighet er ikke så verst likevel.»

Da nåværende Prosa-redaktør utfordret meg til å skrive kort om tidsskriftet i min redaktørtid, fikk jeg et påskudd til å lese Bjarne Riiser Gundersens (heretter BRG) vurdering av Prosa 2006–10 på nytt og knytte kontekst og noen refleksjoner til hans anmeldelse i Morgenbladet.

«Kai Gjelseths ‘lille bokstavseminar’», kalte BRG forsidene og la til: «er et helt verk i seg selv.» Anmeldelsen i Morgenbladet var illustrert med et utvalg av Prosas forsider, med de 29 beste hjelperne vi som uttrykker oss i (norsk) skrift har: alfabetets A til Å, formgitt av grafiker og illustratør Kai Gjelseth.

I en medieoffentlighet som ikke akkurat mangler publikasjoner, var en av de første redaktøroppgavene å initiere et nytt visuelt uttrykk for det jeg ville tidsskriftet skulle formidle. Jeg kontaktet noen av landets beste grafiske formgivere og bokdesignere: Stian Hole, Aud Gloppen, Jesper Egemar og Terese Moe Leiner, som nettopp hadde dannet kontorkollektivet Blæst. Deres første oppdrag var nytt Prosa, og de fikk stikkord som «litterært», «kvalitet», «klassisk og nyskapende». Den aller første beslutningen vi tok sammen, var at hvert omslag skulle vies nettopp en bokstav. Etter første årgang skulle redesignet av Prosa bli hedret med diplom i Visuelt-konkurransen – da var vi alt kommet til G i alfabetet.

Gjelseth mente at datamaskiner ikke dugde til å overlevere noe så betydningsfullt som «typer han hadde møtt». En sykkeltur i Oslos gater for å hente nummerets bokstav der Gjelseth måtte befinne seg, rakk derfor å bli et fint ritual i redaktørhverdagen. Ikke sjelden ble de første forslagene fulgt av nitid bearbeiding, fargelegging. Vi møttes gjerne på Kais legendariske kontor på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Ullevålsveien. (Kontoret er nå gjenskapt som utstilling i biblioteket på Kunsthøgskolen i Oslo, der også hans Prosa-forsider er utstilt.) Vi møttes på Kaffebrenneriet på hjørnet ved Det Norske Teatret. Eller, oftest, på kafeen Tekehtopa på St. Olavs plass, der det også kunne bli tid til en omelett, og til historier. Først og fremst historier: om alfabetet, om Gutenbergs avgjørende nyvinning ca. 1450, om at Venezia alene hadde ca. 100 trykkerier i år 1500 (langt foran pavemaktens Roma) – blant annet på grunn av Venezias nærhet til noen av Europas første universiteter i Firenze, Genova, Bologna. Typografi- og trykkerihistorie, litteratur- og realhistorie, tett sammenvevd. Noen av Kais historier ble nedtegnet i spalten «Forsiden» i hvert Prosa. Disse lever fremdeles digitalt, med vennlig hilsen grafiker Gjelseth, som gjorde alt uten datamaskiner.

PREMISSLEVERANDØR Men hvorfor var jeg kommet hit? I september 2005 var jeg fremdeles forlagsredaktør for faglitteratur innen humaniora og samfunnsvitenskap i Universitetsforlaget, omgitt av gode kolleger og mange av landets beste faglitterære forfattere. Da NFF søkte etter ny redaktør til Prosa, tidsskriftet som jeg hadde fulgt i snart ti år, var jeg imidlertid ikke i tvil om at dette var en unik mulighet til å videreutvikle og løfte fram både forfattere, skribenter, sentrale temaer og debatter. Min fremste drivkraft var å styrke arbeidet som alt var startet fra flere hold: å gjøre sakprosa viktigere, ikke bare som del av den litterære offentligheten, men som sentral premissleverandør i den litterære samtalen og i samfunnsdebatten. Jeg ville, for å si det med BRG, «sette sakprosaen på kartet». Jeg ville også løfte fram forfatterskap, ikke bare enkelttemaer og enkeltbøker. Den faste artikkelserien «Minibiografi», som gjennom fem år portretterte 30 norske sakprosaforfattere – Elisabeth Aasen, Marianne Gullestad, Alf R. Jacobsen, Fredrik Barth, Unni Vikan, Hans Skjervheim mfl. – fikk Prosa mange takknemlige epost-tilbakemeldinger på (ikke bare fra de portretterte).

BRG skriver: «Du kan se det på dem nå, sakprosafolket. De – eller rettere sagt vi … går nedover gaten med litt rakere rygg enn vi gjorde før. Vi holder hodet høyere. Vi skraper ikke lenger med foten og mumler noe om at vi egentlig har en roman eller novellesamling på gang snart.» Målet mitt var å lage et tidsskrift som kunne nå utover tidsskriftets egen viktige, men begrensede, abonnentmasse. For å oppnå dette valgte jeg å samarbeide tett med andre medier, med annet og større nedslagsfelt. Tre–fire uker før hver av årets seks Prosa-utgivelser jobbet jeg med det jeg mente var de mest relevante avisene, og andre medier for å forberede saker basert på Prosas innhold. Drude von der Fehrs bokessay om «vitnesbyrdlitteratur» ble til en «Ideer»-sak i Dagbladet, Trond Haugens essay om sakprosa og Karl Ove Knausgårds Min kamp havnet i kortform i flere nordiske aviser. Andre artikler egnet seg ikke for radikal nedkorting og ble bearbeidet lett for å passe i Klassekampens «Med andre ord»-format. Artikler med antatt stort debattpotensial ble redigert til kronikker og debattinnlegg – i nevnte aviser eller i Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Morgenbladet. Hvert av de 30 numrene hadde flere artikler i utdrag i andre medier. Slik ble Prosa vesentlig, sakprosaoffentligheten ble en viktigere del av den litterære offentligheten – ja en viktigere del av offentligheten.

TEKSTER SOM ENGASJERER Hvordan har Prosa-bidragene til debatt og samtaler i en større offentlighet holdt seg? spør BRG og konkluderer: «Jo takk, slett ikke verst.» Han trekker fram dragkampen mellom skjønnlitteratur og historieskriving i kjølvannet av Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv; debatten om en egen Vær Varsom-plakat for bokbransjen («en meningsutveksling der forlagshusenes representanter ennå har til gode å imponere»); den tilsynelatende evigvarende, men ikke mindre viktige diskusjonen om tellekantsystemet ved universitetene. Han tar seg også i å lese artikler på nytt: «Personlig hadde jeg glemt hvor nådeløst utleverende Magnus Marsdals anmeldelse av Martine Aurdals Siv Jensen-biografi egentlig var: ‘Jeg forventer en politisk journalist, og får en ukebladreporter. Jeg loves en språknerd, og får ‘gassen i bonn’.’ Skal jeg velge meg ett høydepunkt fra Prosas fem siste årganger, går jeg imidlertid til første utgave i 2010, da saksbehandler Oddgeir Osland fra Transportøkonomisk institutt ble utropt til vinner av bladets essaykonkurranse.» At akkurat dette essayet står som anmelderens favoritt, gleder fremdeles redaktørhjertet mitt. Osland var den soleklare vinneren i essaykonkurransen «Min metode». Juryen var ute etter sakprosaforfatteres skriftlige refleksjon over egne metoder. Og Osland skrev om det som lå en saksbehandler nærmest: «Rapportsjangeren er den mest utbreidde og samstundes den mest nedvurderte sjangeren innan norsk sakprosa. Denne uheldige kombinasjonen av utbreiing og nedvurdering gjer at vi kanskje kan kalle han sakprosaens Harry. Men det er med rapporten som det er med Harryen, bak eit nedvurdert ytre kan det skjule seg tankar og kjensler omverda ikkje kjenner til», skriver han. Alle som noen gang har skrevet en rapport, kunne med fordel lese Osland igjen. Om hans artikkel kan jeg bruke alle de tre fyndordene vi brukte i egenreklamen til Prosa gjennom 30 numre: «Tekster som angår, engasjerer og underholder.» Også en annen kåring skapte debatt om en del av den litterære offentligheten det gjerne er stille rundt – og i: bibliotekene. Kåringen «Norges beste folkebibliotek» i samarbeid med Dagbladet i 2009 ble fulgt av bibliotekreportasjer i avisen og i tidsskriftet. Reportasjeserien inneholder en annen av mine favorittartikler i tidsskriftbunken: Agnes Ravatns selvbiografiske «Det er din feil. Ein bibliotektilsett seier det som det er». («Eg visste ikkje kor dysfunksjonelt samfunnet er, før eg fekk meg arbeid på eit bibliotek.»)

FLERE OG NYE STEMMER BRG framhevet, noe ironisk, hvor få gjengangere det var i spaltene i de fem årgangene jeg redigerte: 636 artikler fra 445 ulike bidragsytere. «Med sine seks bidrag er Espen Søbye så vidt jeg kan se den som er brukt mest (hvilken sakprosaredaktør ville ikke utnyttet ham til han stupte?), men det er likevel bare én gang mer enn Rokkan-senterets Jill M. Loga, som er en av flere nye stemmer», skriver han – og legger til at det er nesten nøyaktig like mange kvinnelige som mannlige skribenter. «Plutselig blir Norges intellektuelle offentlighet, som av og til virker som om den utelukkende består av Trond Berg Eriksen og Thomas Hylland Eriksen, så stor at det går an å puste. Ellen Sofie Viste og Asgeir Sorteberg fra Geofysisk institutt i Bergen plukker høflig fra hverandre Jens Stoltenbergs nye klimabok. Ove Eide fra Firda videregående skole skjærer gjennom retorikken i drøyt tusen sider norsk skoleforskning. Biolog Erik Steineger fra Oslo skriver rørende (ja: rørende!) om Catherine Caufields rapport fra regnskogen og andre naturfaglige bokklassikere. Alle eksemplene er hentet fra 2010-årgangen og viser at det går an å ringe andre enn Kjetil Rolness (som selv har et par–tre klassikere på trykk i siste Prosa-epoke) når du er på jakt etter en god tekst.»

Én måte å utvide (den litterære) offentligheten på er selvfølgelig å engasjere flere. Større leserskare, men også flere skribenter, andre stemmer, nye stemmer. Jakten på disse, gjennom blant annet å lese studentpublikasjoner, bruke redaksjonsrådet, snakke med folk i mange ulike miljøer for skribenttips, prioriterte jeg høyt – også fordi det var noe av det morsomste redaktørarbeidet. Jeg levde derfor fint med kafé-slengbemerkninger som «det er jo bare damer som skriver i Prosa nå, eller?». For litt lenger ned i halvliteren kunne det også dukke opp erkjennelser som «Prosa har jo ikke blitt så mye kjedeligere selv om det er en overvekt av kvinner som skriver». Overvekt var det for øvrig ikke, men slik kan balanse også oppleves. Jeg visste også godt hva jeg ville bevise: Det er mulig for medier å få like mange kvinnelige som mannlige bidragsytere. At Prosa lyktes med kjønnsbalanse – som mange medier sier de har som et mål, men som ikke alltid følges opp i praksis – fører meg fremdeles inn i debatter og panelsamtaler, der et av mine hovedpoenger gjerne er at det ikke er «flere kvinner» som trengs, men bevisste grep for å justere ned mannskvoten.

KUNSTFIENDTLIG DEMAGOGI? I iveren etter å løfte fram sentral sakprosa og nye skribenter i offentligheten tråkket jeg både feil og på tær. Den minst nødvendige uttalelsen, som avfødte en del støy, falt i en radiodebatt om avisenes bokanmeldelser. Jeg hevdet at lærebøker burde anmeldes på grunn av den store betydningen denne faglitteraturen har i samfunnet. Men hva skal ut? spurte programlederen. «En lærebok er viktigere enn en obskur, tysk roman», falt det ut av meg. «Det har gått for langt når ein person som ho seier noko slikt», sa Geir Gulliksen i et Dag og Tid-oppslag med tittelen «Kunstfiendslege demagogar».

Kanskje det kan ses som en botsøvelse at jeg kort tid etter takket ja til å sitte i Norsk kulturråds vurderingsutvalg for ny, norsk skjønnlitteratur, der jeg leste flere hundre norske romaner årlig. Det å arbeide for noe i offentligheten betyr ikke at man motarbeider noe annet. Men både-og-argumenter har dårlige vilkår i mediene. Forståelig nok, for konflikt er mindre kjedelig enn harmoni, noe også jeg som tidsskriftredaktør brukte bevisst da jeg initierte temaer og valgte skribenter. *

Et komplett sett av Prosa 2006–10 står fremdeles framme på hjemmekontoret. Jeg blar iblant i dem, for å finne en tekst, sjekke om noe jeg leste i avisen, egentlig var hentet fra en Prosa-artikkel, få bekreftet at en skribent jeg leser en ny artikkel av, virkelig har utviklet seg siden sin første tidsskriftartikkel i Prosa. Årgangene står med ryggene ut, med stikkord fra innholdet: «Oljehistorie», «Økonomers maktprosa», «Tidsromantikk», «True crime», «1968 – 40 år etter», «Klimakrise», «Antiamerikanisme», «Nordmenn i krig», «Lykkelitteratur». Hvert eneste stikkord gir assosiasjoner til meningsfylte redigeringstimer.

Å være Prosa-redaktør var for meg en unik mulighet til å forsøke å gjøre offentligheten – ja verden – litt større, med redaktørens aller største utfordring og glede: å kunne være fødselshjelper for tekster som vil noe, tekster som kan påvirke verden i en bestemt retning. At Morgenbladets anmelder etter endt lesning av fem årganger sitter igjen med inntrykket av at norsk offentlighet ikke er så verst, synes jeg ikke er så verst.