Retro

13.06.2017
Prosa retro 2

Når sluttet du å være marxist, da?

La meg se… Jeg må vel kunne si at det var både en glidende inngang og utgang, skjønt man skal vel passe seg for å strekke slike metaforer for langt.

På slutten av 60-tallet var det å tenke sosiologisk om samfunnet det samme som å gripe til marxismen. For den sosiologi vi fikk servert, beskrev ikke samfunnet på en måte som vi kunne gjenkjenne. Deler av marxismen satte samfunnet på begrep. Men min marxisme var tvetydig, og jeg var tvetydig til marxismen.  Det er noe skolastisk over marxismen som jeg var i opposisjon mot; og som ml-erne tydeliggjorde så veldig. Jeg ble derfor marxist og marxismekritiker på samme tid.

Da vi kom til slutten av 70-tallet, var det blitt ganske klart at heller ikke den tvetydige marxismen kunne bære særlig langt. Da fikk Marx plassen som en betydelig samfunnsteoretiker – men heller ikke særlig mer – ved siden av folk som Durkheim og Weber.

I 1980 holdt jeg et foredrag med tittelen «Farvel til proletariatet». Når arbeiderklassen ikke lenger er bærer av noen fornyelse, men snarere er det tradisjonelle industrisamfunnets voktere, da er ikke marxismen lenger noen samfunnsendrende teori

Rune Slagstad intervjues av Syphilia Morgenstierne i Prosa 1/1997.

 

Jeg etterlyser en norsk bok der forfatteren leser tradisjonell islam på en kritisk måte uten å bikke over til å bli en rabiat, islamofobisk, angstbesatt se-så-politisk-ukorrekt-jeg-er, det-betyr-at-jeg-er-modig-bok. Den kan godt være personlig, eller narrativ om man vil. Slike bøker når ofte til et bredere publikum enn de som er rent faglig drøftende – «på den ene siden, på den andre siden». Jeg skulle gjerne sett en norsk forfatter, med eller uten tilhørighet til islam, skrive presist og fryktløst om utfordringene som finnes innenfor religionen og utførelsen av den. Fortrinnsvis på en måte som gjør boka og resonnementene tilgjengelig for folk flest. Han eller hun kunne for eksempel tatt opp det synet på kvinner som en del muslimer praktiserer. Et middelaldersk kvinnesyn er ikke et særegent islamsk problem, ei heller er det forbeholdt muslimer. Men når det forekommer innenfor rammer som er muslimske og forsvarer med islam, må man likevel kunne gå inn på hva som er galt med den religiøse praksisen(…)Den høyst nødvendige diskusjonen om utfordringene ved islam eller muslimsk praksis blir i for stor grad dominert av høylydte, rabiate angstfantasier elle andre mer velmenende, men kunnskapsløse tilnærminger.

Hadia Tajik i spalten «Etterlyst. Fagboka jeg savner», Prosa 3/2007.