1998

Eg er sakprosa-skribent. Men eg har alltid unngått nemninga «essay» når eg skriv i kortform. Eg har kjent meg meir vel med nemninga «artikkel». Den dekker betre den form for akademisk prosa som eg skriv, og det er ei nøktern, for ikkje å seie nøytral nemning, utan dei pretensjonane, eller snarere: utan det anstrøket av noko pretensiøst, som nemninga «essay» etter kvart har fått. Og kvifor har termen «essay» etter mi meining fått dette anstrøket av noko pretensiøst? Eg er komen til at det kanskje er på grunn av ein moderne teoretiserande essaytrend som paradoksalt nok har bidratt til å snu det upretensiøse ved sjølve ordet «essay» om til sin motsetnad. Ei komplementær side ved denne trenden er ein djup skepsis (stundom grensande til forakt) overfor den akademiske sakprosaen som ein assosierer med nemninga «artikkel». Og som ein konsekvens av den lova som seier at det er menneskets lodd å vakne opp med underlege sengekameratar av og til, har denne teoretisk-politisk-litterære skepsis overfor den akademiske sakprosaen etter kvart smidd seg ein paradoksal allianse med kulturtrendar som den i utgangspunktet omfatta med enda større forakt, nemleg den moderne massemediale journalistikken.

Atle Kittang i essayet «Ein trend og ein sengekamerat» i Prosa 2/1998

2008

Den norske motstandskampen ble stående som nasjonalfortellingen om nordmennenes krigstid. Derfor er det ikke overraskende at det måtte gå over 65 år før disse unike dagbøkene ble utgitt. Utgivelsen av Ruth Maiers dagbok er derfor et særdeles viktig bidrag til å skrive de norske jødenes erfaringer inn i det norske narrativet om andre verdenskrig.

Ruth Maiers dagbok er et nært møte med en livsglad, nysgjerrig, intelligent og reflektert ung jente, hvis liv endte så brått i Auschwitz. Og samtidig er den så mye mer. Den er et vitnesbyrd over antisemittisme, trakassering, utgrensing, forfølgelse, deportasjon og folkemord – også i Norge. […] Ruth Maiers dagbok er et unikt vitnesbyrd og bidrag til å holde såret over hva som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig åpent, et sår som i over 60 år har vært plastret av fortielse, fortrengning, fornektelser og ignoranse.

Annette H. Storeide anmelder Jan Erik Volds Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge i Prosa 2/2008