Fakkel-seriens bokutgivelser i 1970-årene er også verd ukelange litteraturseminarer eller et nytt tiårs selvstudium. Fremtiden lå i et totalisert, ikke i et utvidet kulturbegrep, i friluft og i sokratisk snakk mer enn i skrift. I skrivende pausestund (2. mai 1997, merk datoen!) fant jeg et brukt eksemplar av den kjente Oslo-avisen Dagbladet på et forlatt bord i kantinen på Studentsentret her i Bergen. To av 1970-årenes mest omtalte romanopprørere skrev 2. mai 1997 (merk datoen igjen!) hver sin engasjerte helside med sakkyndig kritikk av den uavgjorte fotballkampen Norge–Finland 1–1. Dette hadde de greie på. De var kommet hjem. Et totalt litteraturbegrep er ikke fokusert ut fra den lommelykten som belyste brandesianske romaner som om romanlesning fortsatt er en sentral politisk handling. Lyset ble plutselig tent i hele språkrommet. Lavere, eldre, perifere og til og med skjulte former for fortelling ble satt på dagsorden.

Georg Johannesen i essayet «Litteraturens norske nullpunkt», i Prosa 3/97.

 

Interiørboka er nemlig noe så rart som en neglisjert påfugl på bokmarkedet. En påkostet utgivelse uten faglig eller litterær prestisje, i et miljø der forfengelighet kun kan uttrykkes i forvrengt form. På samme måte som ekte litterater mistror folk som ser bra ut, er de skeptiske til storformatbøker med flotte omslag, glanset papir og gilde fargebilder. Mye utstyr vitner om lite innhold, og «praktbok» klinger omtrent like ille som «praktforfatter». Puritanisme og snobbisme forenes i en glorifisering av det skrevne ord: Bøker er til for å leses, og lesningen skal være et slit. Men du verden så godt det føles etterpå! Bøker som bare er ment å blas i, som byr seg fram, blott til lyst og atspredelse, som en lekker konfekteske, kan man ikke ta på alvor som litteratur.

Ja vel, kanskje er interiørboka de voksnes svar på titte- og pekeboka. Alt som mangler er pop-up-figurer av stoler og bord, eller vinduer man kan åpne, for å titte inn i samtalekjøkkenets lune atmosfære.

Kjetil Rolness i essayet «Jålebok på hjemmebane. Om interiørlitteraturen vi elsker å håne», i Prosa 5/2007.