Den gode nyheten er at det er stor interesse for sakprosa i Russland. Den dårlige nyheten er at det blir stadig vanskeligere å drive forlagsvirksomhet i landet.

Et besøk på den store bokmessen i Moskva i slutten av november etterlater flere inntrykk. Det viktigste er at Russland har nok med seg selv, også når det gjelder litteratur. Til å være en internasjonal bokmesse må «non/fictioNo16», som fjorårets messe het – sies å være ganske fattig på ikke-russiske innslag. Med unntak av norske NORLA var det bare bokmessen i Frankfurt som hadde en egen stand. Det siste hadde sammenheng med at Tyskland var et hovedtema under messen – uten at dette så ut til å lokke særlig mange tyske forleggere til den russiske hovedstaden. Ellers var det bare nasjonale forlagshus som var representert. Og de dekket et svært bredt spekter, med påtakelig stor vekt på historiske titler. Fra praktverk om de gamle tsarene til bøker som vil rehabilitere Stalin og hans regime, side om side med bøker med arkivstudier om stalintidens ofre.

Russerne klarte i det hele tatt fint selv å befolke tre etasjer i det store messekomplekset ved Moskvaelvens bredder. Her var det ikke bare aktuelle bokutgivelser det handlet om, en rekke antikvariater var også representert. En egen etasje var forbeholdt barnebøker, i selskap med salgsboder for brukte cd-er og vinylplater.

ALT BLIR DYRERE
Blant de største og viktigste russiske forlagshusene i dag er Vremya, som blant annet utgir Svetlana Aleksijevitsj. Denne sterkt samfunnskritiske forfatteren gjestet Norge sist under sakprosafestivalen i fjor høst. Forlagets salgssjef Alex Kalganov er ikke i tvil om at det meste blir vanskeligere for hvert år som går:

– Alt blir dyrere, og hele tiden må vi skaffe mer penger. Særlig fordi alt utstyr må importeres. Også papir må vi kjøpe fra utlandet. I løpet av de to siste årene har utgiftene steget med ti prosent, og slik rubelen nå utvikler seg, vil vi få store problemer med å finansiere driften på dagens nivå.

Vi må også halvere opplagene. Fra gjennomsnittlig 1000 eksemplarer til 500. Inntektene faller dramatisk. Men vi kan heller ikke sette opp prisene, siden de fleste nå opplever lønnsfall, samtidig med at matvareprisene øker, sier han.

Den utsatte situasjonen til den russiske forlagsbransjen har også sammenheng med at det aller meste måtte startes på nytt etter Sovjetunionens fall. Fram til da hadde man langt på vei støttet seg til et system der trykkeriutstyr ble importert – til sterkt subsidierte priser – fra blant annet DDR. Når infrastrukturen skulle finansieres privat, møtte man på store utfordringer. Det gjelder også distribusjonen, som er både dyr og komplisert i dette landet.
Med utsalgspriser i bokhandelen på under 100 norske kroner for nye bøker, og enda billigere for eldre titler, sier det seg selv at forlagsdrift i Russland er en økonomisk risikosport. Men de viktigste utfordringene dreier seg selvfølgelig ikke bare om penger. De dreier seg minst like mye om politikk.

I FEIL RETNING
– Massemedia, utdanningssektoren, vitenskapelige institusjoner – alle er under press og får stadig vanskeligere arbeidsforhold. Myndighetene vil ikke at folk skal tenke på noe som helst. Den ensrettingen som nå finner sted, minner meg mest av alt om sovjettiden, sier Kalganov.

De nye sensurlovene som er innført i Russland, har fått mye oppmerksomhet. De innebærer blant annet at alle bøker skal ha en aldersgrense trykt på omslaget. Men det gjelder også andre trykksaker. Moskvakartet som jeg fikk på hotellet, var for eksempel utstyrt med aldersgrense. Faktisk på hele 18 år. Årsaken var trolig at det inneholdt en reklame for en nattklubb, illustrert med lettkledde mennesker. Hvordan besøkende under 18 år skulle ta seg fram i Moskva uten kart, hadde åpenbart ingen tenkt på.

Alex Kalganov viser også til det sterke presset mot å omtale narkotika og seksualitet, og da særlig homofili. – Foreløpig rammer disse sensurlovene ikke sakprosa for voksne like sterkt som annen litteratur, men det er liten tvil om at utviklingen går i helt feil retning. Stikkordet er selvsensur.

PROPAGANDAEN ØKER
Det siste er Kalganovs forleggerkollega Varya Gornostaeva helt enig i. Hun representerer Corpus, et annet av de store, uavhengige forlagshusene i Russland, som utgir mye sakprosa.

– Det blir verre og verre. Utviklingen går i en konservativ retning, der den statlige propagandaen dominerer mediene mer og mer. Kostnadene ved å være opposisjonell bidrar til den sterke selvsensuren blant folk. Vi utgir jo i prinsippet hva vi vil, men de fleste forfattere og forleggere føler likevel at det politiske klimaet hemmer dem.

– Kan dere for eksempel utgi kritiske bøker om krigen i Ukraina?

– Det vil ganske sikkert komme bøker om krigen i Ukraina, skrevet av vestlige reportere. Noen vil nok også utgi dem, men man vil risikere å ikke få dem solgt i bokhandelen, sier Gornostaeva uten å svare direkte på spørsmålet om Corpus vil utgi en slik bok. Men hun avviser at hun selv bedriver redaksjonell selvsensur. – Det eneste presset jeg føler fra ledelsen i forlaget, er kommersielt. Altså å holde kostnadene nede. Det er en evig kamp for å prioritere kvaliteten.

ANSVARSETIKKEN SOM BLE BORTE
Professor Ingunn Lunde skriver i fjorårets siste nummer av Syn og Segn om hvordan den tradisjonelle «ansvarstikken» i russisk litteratur, representert ved forfattere som Aleksandr Solzjenitsyn og Boris Pasternak, forsvant etter Sovjetunionens fall. I dag er det tilbaketrekning som er tendensen. For eksempel trakk den profilerte forfatteren Mikhail Sjisjkin seg fra den russiske delegasjonen til den store amerikanske bokmessen BookExpo i 2013. Det skjedde i protest mot det han kalte «eit kriminelt, korrupt regime […] der staten utgjer ein pyramide av tjuvar, der val er vorte ein farse, der domstolane tener makta og ikkje lova, der vi har politiske fangar, der statleg fjernsyn har prostituert seg, der ein gjeng av svindlarar innfører sinnssjuke lovar som set oss alle attende til mellomalderen – eit slikt land kan ikkje vere mitt Russland».

Sjisjkin pleier nå sitt forfatterskap i frivillig eksil i Sveits, og fortsetter derfra også å kritisere regimet i Moskva. Men, som Lunde påpeker: Det er tvilsomt om noen bryr seg i særlig grad. Litteraturen og dermed forfatterne er i ferd med å bli fullstendig marginalisert i dagens Russland.

USYNLIG KRITIKK
Om den frie litteraturen sliter i dagens Russland, kan man også i høyeste grad si det samme om den litterære kritikken. En paneldebatt jeg deltok i på Sakharovsenteret, illustrerte med all tydelighet en fattigslig situasjon. De russiske deltakerne var alle enige om at litterær kritikk i de store mediene langt på vei er blitt borte eller avspist med små notiser «mellom sport og tull». Det blir også et stadig sterkere skille mellom de som leser, og de mange som ikke leser. I tillegg var oppfatningen den at den regimetro kritikken nå er på full fart tilbake i Russland. «Alle vet at lederne og journalistene lyver, men ingen bryr seg om det.»

Dette innebærer at kritikere og andre intellektuelle drives tilbake i den gamle rollen som forfulgte, opposisjonelle og undertrykte. Slik er mye ved de gamle i dagens Russland. Og det skal nok bli verre før det blir bedre.