Snorre Sturlason har trollbundet sine lesere med historien om Olav den hellige i snart 800 år. Han var en djerv historiker og en god forteller. Men historieforskningen har kommet langt siden 1200-tallet og det boklesende publikum har forandret seg.

Likevel var det fremdeles Snorre som rådde grunnen.

Jeg ville skape en helt ny sannhet om Olav Haraldsson og formidle det med vår tids fortellerstrukturer. Det skulle bli en lettbent pageturner som samtidig var en seriøs historiebok. Jeg skulle være Dan Brown og Sverre Bagge i én og samme forfatter.

Det begynte med en fremmed mann i et fremmed landskap. En underordnet leiesoldat som kaldblodig ledet an i den grusomme massakren på byen Canterbury i 1011. Så fulgte jeg ham kapittel for kapittel mot året 1030, Stiklestad, døden og de store mysteriene: Hvem var det som hadde drept Olav Haraldsson, og hva var det som hadde skjedd med kroppen hans etter døden?

Dette var den ene delen av boka.

Den andre begynte med historien rundt liket til Olav den hellige på 1500-tallet. I helgenskrinet i Nidarosdomen lå det en bemerkelsesverdig lang mann med kjøtt, hud og hår. Hele ansiktet var intakt, bortsett fra at litt av nesetippen var borte. Kroppen var velduftende og fin, bare tærne litt visne. Men hvor kom dette liket fra? Og hvor hadde det blitt av?

De to historiene skulle løpe parallelt, den ene om livet, den andre om liket, tilsynelatende uten forbindelse. Det skulle være som i kriminalromanen der noe skjer i Fredrikstad i 2002 og noe i New York på 1960-tallet; to fremmede verdener som avløser hverandre, i begynnelsen uten bindepunkter, men som etter hvert spinnes sammen til en helt ny sannhet. Det var den fortellerteknikken jeg ville bruke. Og jeg skulle være etterforskeren som avslørte det hele.

Selvfølgelig gikk det til helvete.

Kildene om livet til Olav sprikte i alle retninger, og jeg klarte ikke å samle dem til én spennende historie. Ikke fant jeg liket hans, ei heller kom jeg til bunns i hvor det hadde kommet fra. Ingen av fortellingene hang sammen. Og etterforskeren var verken skilt eller forfyllet.

Problemet var åpenbart. Jeg ville kombinere krimbokas form med virkeligheten. Men den er ikke slik at den lar seg fange i en krim, der alle trådene nøstes opp. Sannheten er mer komplisert og mangetydig enn som så. Jeg stod fast.

Jeg trengte en ny retning, en ny giv.

Olavsbenet. (Foto: Per Holck)

Det var da jeg fikk en e-post fra en bekjent:
”Er du klar over at den katolske kirken fremdeles kutter biter av liket til Olav den hellige og sender slike rundt til innvielsen av nye katolske kirker? De skjærer disse bitene fra et ben som ligger inne i en forgylt arm i St. Olavs kirke i Oslo. Noen burde undersøke hva som faktisk befinner seg inne i dette relikvariet. Tenkte at dette kunne være noe for deg…”

Det hadde vedkommende rett i. Jeg sendte straks noen spørsmål og en forespørsel til den katolske biskopen i Oslo, og etter hvert fikk jeg på plass en avtale om å få se dette olavsbenet.
Det som skjedde etterpå, er en underlig prosess. Den har pågått i snart to år nå, men jeg er fremdeles usikker på hva alt sammen betyr. Kanskje ingenting. Men jeg har dokumentert alt underveis; notert og tatt bilder, tatt opp samtaler og filmet. Og hele prosessen har jeg ført inn i en loggbok. Den begynner slik:

13. september 2010. Kl. 09.00:
Jeg gikk oppover Akersgata. Det var en høstskarp morgen med lyseblå himmel over Oslo. Foran meg så jeg det høye, spisse tårnet til St. Olavs kirke; med grønne tak over brune mursteinsvegger stod kirken der i et veikryss. Den var blitt innviet i 1856, som den første katolske kirken i Norge etter reformasjonen. Der holdt St. Olavs menighet til.

Hovedporten var stengt. Jeg gikk rundt kirken, fant en sidedør som stod åpen, og gikk inn der. Det tok noen sekunder før øynene vennet seg til det dunkle lyset der inne. En ung kvinne satt på kne og ba på en av benkene foran meg. Stillheten og det store rommets akustikk ga gjenklang til hver minste bevegelse.

Det var her de hadde et av Olav den helliges ben, liggende inne i en forgylt relikviebeholder formet til en arm. Jeg hadde sett bilder av den på nettet, stående inne i en monter med et gitter rundt. Nå så jeg den samme monteren helt foran i kirkeskipet, til høyre for koret. Tom. Den forgylte armen var borte fra monteren.

En mann og en kvinne av asiatisk opprinnelse vasket foran ved alteret. Jeg hadde avtalt med den katolske biskopen Bernt Eidsvig at jeg skulle møte kirkens vaktmester Francis klokken ni. Nå var den noen minutter over. Jeg vandret rundt i kirken, kikket litt brydd bort på de to asiatene. Vietnamesere? Mannen holdt blikket mitt et øyeblikk. Jeg kikket meg raskt rundt, som om jeg så etter noe. Den asiatiske mannen kom bort til meg.

”Ser du etter noen?”
”Ehe, ja. Jeg har en avtale om å treffe Francis klokken ni.”
”Jeg er Francis.”
”Å ja.”
”Det er du som er Øystein Morten?”
”Ja.”
”Det er du som skal se på relikvien?”
”Ja.”
”Jeg har tatt den ut til deg. Den ligger inne i sakristiet.”

Jeg gikk etter Francis gjennom koret og ut i et mindre rom. På et bord lå relikviebeholderen – vakkert formet til en arm og prydet med runde medaljonger med billedscener fra Bibelen.
”Så flott den er,” sa jeg.
”Ja da. Men var det slik at du skulle se det som er inni også?” spurte Francis.
”Hvis det er mulig,” svarte jeg.

Francis demonterte beholderen kjapt og effektivt, og dro ut noe som for meg fortonet seg som et enormt ben. Jeg hadde ventet meg en liten flis eller noe slikt. Men dette benet måtte være nesten en halv meter langt. Francis la det forsiktig ned på en hvit duk.

En stund ble jeg bare stående og stirre på olavsbenet uten at noen sa noe. Det lille rommet var som fylt med høytid. Jeg gikk helt frem til benet. Forsiktig berørte jeg knokkelen med fingerspissene. Og en sitrende følelse bredte seg til resten av kroppen.

Jeg tok på Olav den hellige.
(Notat slutt.)

Jeg kan ikke her komme inn på hvordan dette benet hadde havnet i kirken i Oslo, det er en altfor lang historie. Men jeg fikk landets fremste ekspertise på historiske skjeletter til å granske knokkelen inne i kirken. Og det førte til et ønske om å foreta videre vitenskapelige undersøkelser, i første omgang en karbondatering. Den katolske kirken var skeptisk til dette. Biskop Bernt Eidsvig uttalte: ”Hvis prøven viser at dette ikke er Olav den hellige, får vi problemer i forbindelse med innvielsene av altrene der det er brukt biter fra dette benet. Kanskje det ville kreves at disse skulle innvies på nytt, noe som ville være uheldig.” Men etter hvert tok de sjansen allikevel. Senere ga de også tillatelse til at benet ble tatt med til Rikshospitalet for røntgenfotografering og videre undersøkelser, og det ble tatt ut prøver som ble sendt videre til laboratorier i Sverige og USA. Det ble en fantastisk reise.

Samtidig kom jeg i gang igjen med forskningen på livet til Olav Haraldsson. Nå prøvde jeg å se alt gjennom øynene til Sigvat Tordsson, han som hadde vært kongens stallar og skald, og som hadde diktet over 120 vers fra hans liv og samtid. Vers etter vers ble forstørret opp og gransket, som et ben i et laboratorium. Ordene tok meg fra den ene dramatiske politiske situasjonen til den neste. Men mye av det som hadde vært selvfølgelig og gitt for Sigvats tilhørere på 1000-tallet, forble liggende i mørket. Jeg klarte å se for meg det Sigvat skildret, stemningene og landskapene, men ikke hva det betød, og flere av personene han omtalte som viktige, forstod jeg ikke hvem var. Hvem var for eksempel denne broren til Ulf, han Sigvat påstod var den som sørget for at Olav klarte å erobre Norge?

Fra analysene av benet kom det også frem noen merkelige sannheter. Helt andre sannheter. Og på en eller annen måte hadde opplysningene fra tekststudiene og de vitenskapelige laboratoriene noe med hverandre å gjøre.

Og det var da jeg begynte å skrive igjen.

(Denne teksten står i Prosa 3/12)