Forunderlige ting kan skje når to fagnerder inngår et litterært partnerskap og beslutter seg for å punktere myter om voldtekt.

Rødvinskvelder foran Lovdata. Ekskursjoner bak høye elektriske gjerder på Ila fengsel. Kaffeslabberas med en voldtektsdømt mann. Ukevis med observasjoner i norske rettssaler. Møter til alle døgnets tider. Overraskende innsikter og ny kunnskap. ”Feminist Poker Night” i penthouse-leiligheten til en av voldtektslitteraturens veteraner i New York. Knusing av tall og statistikk. Søvnløse netter. Kaffe. Mye kaffe. Dette, og mye annet, beskriver to års arbeid med boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt, som kommer ut på forlaget Cappelen Damm nå i september.

De vanligste voldtektene
I vår bok skriver vi om de vanligste voldtektene – de som foregår bak lukkede dører, der ofrene og overgriperne kjenner hverandre. Dette samfunnsproblemet rammer hvert år tusenvis av norske kvinner og et ikke ubetydelig antall menn, men det er både underkommunisert og myteomspunnet i den offentlige debatten om voldtekt. Det er også disse voldtektene som oftest henlegges av politiet og fører til frifinnelse i det norske rettssystemet. Vi ville undersøke hvorfor og diskutere hvilke konsekvenser det har for de det gjelder.

Boka handler også om de vi kaller ”de usynlige ofrene” – menn som har blitt voldtatt av kvinner og andre menn. Fenomenet er tabubelagt og underkommunisert, men det er ikke mulig å forstå voldtekt av kvinner uten å forstå voldtekt av menn, og hvilken betydning samfunnet tillegger dette. Vår ambisjon med å skrive boka har vært å gi en stemme til de voldtektsofrene som sjelden eller aldri blir hørt. For å få til dette har vi intervjuet ofrene selv og konsultert forskningen på feltet. Vi har også overvært et titall rettssaker i hele landet og snakket med jurister og folk som jobber i hjelpeapparatet. I tillegg har vi analysert medias dekning av voldtekt i perioden 2006-12.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse: «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» Cappelen Damm 2012.

Da vi begynte å jobbe med dette prosjektet, tenkte vi mye over perspektiver vi savnet i norsk voldtektsdebatt. Det har ofte slått oss at det sjelden snakkes eller skrives så mye i dybden om den som voldtar. Vi ville gå bak medias tabloide fremstillinger av voldtektsmannen, der han beskrives som en psykisk syk galning – typisk en mørkhudet mann som uten forvarsel angriper forsvarsløse kvinner i en park sent på natta. Vi ville finne ut om den som voldtar, egentlig er så forskjellig fra oss andre, og forsøke å se forbi og bakenfor overgripernes handlinger. Det har vært vanskelig. I takt med at bunken med domsavsigelser på arbeidspulten vokste og vi møtte stadig flere menn i retten som hadde begått ekstremt skadelige overgrep, måtte vi mange ganger stille oss spørsmålet om det egentlig var mulig å forstå mennesket bak. Men vi ville gjøre et forsøk. Ikke for å unnskylde dem, men fordi vi mener at man er nødt til å forstå for å kunne forebygge voldtekt og seksuelle overgrep i fremtiden.

I boka treffer vi blant annet to kvinner og én mann – Mathea, Sunniva og Jonas – som alle har blitt voldtatt av noen de kjenner: en kompis som dopet en ned, en kjæreste som ikke respekterte et nei og ei jente som voldtok, full av sorg over tapet av et ufødt barn. To menn og en kvinne som har begått voldtekt – på overflaten ser de ut som deg og meg. I vår bok drøfter vi hvordan den som voldtar, både er likere oss enn vi skulle tro, men samtidig ofte kjennetegnes av en form for utenforskap. Vi analyserer
flere voldtektsdommer som viser at norske domstoler ofte frifinner, dømmer mildere eller henlegger saker der norske ofre og gjerningspersoner kjenner hverandre og tilhører samme samfunnsklasse.

Overgripermysteriet
Vi har lagt ned mye arbeid i å få dem i tale. Vi kontaktet fengsler, andre deler av Kriminalomsorgen og forsvarsadvokatene til voldtektsdømte. Dessverre måtte vi snu i døra så godt som hver gang – ingen, bortsett fra én, ville stille opp. Forklaringen vi har fått, har vært så å si likelydende i alle tilfeller: Overgriperne sliter med skyld og skam, og orker ikke fortelle om det de har gjort. Denne skammen ville vi utforske nærmere fordi den er så sentral for å forstå hvordan samfunnet håndterer voldtektsproblemet.

Vi fikk altså kontakt med én voldtektsdømt mann – i ett tilfelle. Han var slett ikke noe monster. Han serverte oss kaffe og kanelboller, og fortalte åpent og ærlig om hendelsen. Til tross for at han mente seg uskyldig dømt, fortalte han nyansert om sider ved det guttemiljøet han er, og har vært, en del av. Her var jentevenner en sjeldenhet, sex handlet om å erobre flest mulig, og jenter ble betraktet som lite annet enn objekter for lyst og begjær. Han forklarte på hvilke måter denne kjønnskulturen kan stå i veien for gode og respektfulle relasjoner mellom kvinner og menn. Dessverre trakk han seg fra prosjektet vårt. Han likte ikke fremstillingen av seg selv og sine venner. Beslutningen hans respekterte vi. I etterkant har vi tenkt at møtet med ham, og fremfor alt alle møtene vi aldri fikk med de andre som er dømt for voldtekt, vitner om hvor vanskelig det er å få grep om hva voldtekt er som fenomen.

”Huff. Hvordan orker dere?”
Ofte har folk sagt: ”Huff. Hvordan orker dere?” Vi skal være de første til å innrømme at det å dykke ned i denne materien har vært krevende, både faglig, etisk og følelsesmessig.

Faglig, fordi vi ville ta stilling til eksisterende teorier om voldtekt – spesielt de feministiske, som av gode grunner har blitt kritisert siden de så dagens lys på 1970-tallet. Vi har hatt mange diskusjoner underveis om hva vi mener er god og dårlig forskning, og har i løpet av arbeidsprosessen utfordret våre egne antakelser. For eksempel har vi i møte med ofrene blitt tvunget til å se dem som hele mennesker og erkjent at selv om en voldtekt setter dype spor, så kan det finnes en vei videre. Man trenger ikke bli ødelagt for livet, slik mange antar. Vi har også sett at måten media og rettssystemet behandler voldtekt på, har endret seg til det bedre de siste førti åra, selv om voldtekt fortsetter å være omgitt av myter og halvsannheter. Etiske utfordringer har vært knyttet til å ivareta personvernet til ofrene og overgriperne, og å sikre at de reelt sett blir hørt, ikke bare snakket om eller til. For noen av ofrene har antakelig samtalene med oss rippet opp i gamle sår og vakt ubehagelige minner fra fortiden til live. Det var en utfordrende balansegang å på den ene siden legge til rette for en prosess som ivaretok ofrenes behov for å fortelle hvordan det egentlig var, og på den andre siden møte stramme deadlines og formulere skarpe poenger uten å bli banale.

Følelsesmessig var det utfordrende å skrive boka fordi menneskene vi har truffet – enten det har vært ofre eller overgripere – har vist oss hvor dype spor en voldtekt setter, og hvor mange små og store tragedier som kan utspille seg i et menneskes liv før man enten blir voldtatt eller blir den som voldtar.

En ny voldtektspolitikk
Vi har brukt voldtekt som en av flere mulige innganger til en bredere samfunnsanalyse. Derfor ledet arbeidsprosessen frem til en bok som handler om mye mer enn bare voldtekt. Om likestilling i en brytningstid. Om møtet mellom minoritets- og majoritetsbefolkning, og om nasjonale selvbilder. Vi har skrevet en bok om makten som utøves bak lukkede dører, som den norske offentligheten sjelden eller aldri får vite om. Om makten media og staten, gjennom lover og rettssystemet, utøver når de definerer noe som et kriminelt avvik og noe annet som normal seksuell atferd. Bak et tema som tilsynelatende er dystert og alvorstungt, skjuler det seg interessante spørsmål, ny kunnskap og ikke minst ideer om hvordan et samfunn uten voldtekt kan se ut og ta form. Arbeidet med boka har vist oss at det trengs en ny voldtektspolitikk. Og i drømmen om et samfunn med både seksuell frihet og seksuell trygghet ligger det mye håp.