Et knippe skjønnlitterære forfattere formidler sine erfaringer som ”stilister” i arbeidet med den nye bibeloversettelsen. De er ikke bare gode. Boka, derimot, er blitt en svært god innføring i nærmest alle aspekter ved det å oversette.

”Etter hvert svant jeg ut av arbeidet, også med en viss avmektig lettelse,” skriver Hanne Ørstavik. For ”Hvor var det blitt av Gud? Hvor var det blitt av himmelrommet?” For henne var teksten, de nye forslagene til oversettelse som hun fikk oversendt på e-post, ”ord, som kanskje var riktige, men den [teksten] virket ikke mer”. Hun var altså ute i et ærend som overskrider det oversetterfaglige, og hennes korte bidrag i antologien Bibelsk blir stående som et andpustent sukk, et forvirret, ja fortvilet spørsmålstegn: ”Hvem skal snakke det store språket, om ikke Gud?”

Slik er det heldigvis ikke med de andre dikternavnene oppført på forsiden av denne utgivelsen. Redaktørnavnene er forresten gjemt vekk, inne i boka og bak forfatterne, men alt tyder på at de har gjort en grundig redigeringsjobb, selv om jeg jo lurer på hvor mye de har styrt de enkelte bidragene – det sier det korte forordet ingenting om. Kanskje er valget av bokomslag likevel ikke så mye et utslag av beskjedenhet som av en nærmest poetokratisk ærefrykt. Den deler redaktørene i så fall med Bibelselskapet, og med Tom Egil Hverven, som heller ikke figurerer på forsiden. For det var skjønnlitterære forfattere som ble hentet inn som stilistisk ekspertise da arbeidet med en ny bibeloversettelse kom i gang i 1999, og ikke sakprosaforfattere, ikke historikere og biografer. Enda biografien vel må sies å være en bibelsk hovedsjanger, i alle fall der Jesu liv beskrives i ulike versjoner i de fire evangeliene?

"Bibelsk" Redigert av Christine Amadou og Anders Aschim. Verbum Forlag 2011

Til gjengjeld møter vi her de skjønnlitterære forfatterne som sakprosaister, med unntak av Jon Fosse og fire andre, som alle har levert mer lyriske tekster. Det skaper en ujevn rytme i samlingen – oppkvikkende og skjerpende! Men jeg går til sakprosaistene, jeg vil høre dem tenke rundt selve oversettelsesarbeidet. Og fordi Bibelen er en slik broket samling tekster – hvor ellers finner man et så gigantisk sjanger- og tidsspenn? – berører bibeloversettelse de fleste oversetterspørsmål overhodet.

Å lese korrektur på Skrifta
Ikke overraskende er det lengste essayet (25 sider) skrevet av Karl Ove Knausgård, som kaller seg ”hjelpemann på Bibelen”. Det nest lengste (15 sider) er Paal-Helge Haugens; han har lest ”korrektur på Skrifta”. Begge skriftstykkene er verdt hele antologien alene. Ingen av de to feirede dikterne kan hebraisk eller gresk, men med filologer og teologer på bakkeplanet kan de trygt bevege seg inn i det høyloftede oversetterverkstedet. Det gjør de med alvor, flid og meditativ innlevelse. ”Sa Gud %lys, bli til&, sa han %la det bli lys&, eller sa han %det skal bli lys&?” spør Knausgård om skapelsesberetningen, og skriver om de ulike mulighetene at de ”tilhører den hebraiske grunnteksten, og er konstante, løsningene man velger, tilhører samtiden, og er foranderlige”.

Men slik resonnerte han ikke i 2005 da han etter et kvarters betenkningstid svarte ja til mannen i mobiltelefonen som spurte om han ville være med som tekstkonsulent på Det gamle testamente. Selv hadde han nylig utgitt En tid for alt. Saklig, med den lærde essayistiske stilen vi kjenner som lange innslag i romanene hans, beretter Knausgård om sin bratte læringskurve, ikke bare fra han var en glødende anti-kristen ungdom i Kristiansand, men også fra den gang et av barna skulle døpes og han sier til presten at han er ”konservativt anlagt”, at ”det var viktig å ta vare på det språket som tradisjonen hadde etablert”. En av de overordnede, mer prinsipielle innsiktene han etter hvert erverver seg, går i helt motsatt retning:

”Det finnes ingen faste normer for språklig kvalitet, og i samme øyeblikk som noen skulle ha fastsatt en slik norm, vil den være ubrukelig, fordi det gode språket, slik vi oppfatter det, unnviker alt som står stille, det søker alltid det levende, det som er i bevegelse.”

Paal-Helge Haugen går mer historisk til verks og minner om at ”all europeisk bibelomsetjing kviler på tekstlege tilnærmingsmåtar som vart grunnlagde i renessansen”. Ad fontes – til kilden, bakenfor middelalderens mangelfulle kopier – var drivkraften bak renessansehumanistenes filologiske arbeid med antikkens tekster. Grunntekstens særdrag, også syntaktisk, skulle gjenskapes, idiomatiske nyskapninger tvang seg fram, og de europeiske folkespråkene – som nå for første gang ble brukt som bibelspråk – fikk tilsig av hebraiske og greske stilmidler. De største oversetterne var Martin Luther til tysk og William Tyndale til engelsk, den siste med livet som innsats: I 1536 ble han brent på bålet som kjetter. Oversetterkomiteene til Bibel 2011 ser seg som arvtakere til denne tradisjonen, men risikerer neppe livet. Oversettelse er ikke lenger politikk.

Dette er stil: Et par ”og”, og en hel verden påkalles
De skjønnlitterære forfatterne kan ikke kildespråkene, men fikk i oppgave å sørge for godt norsk, at det ble høy stilmessig kvalitet. Det er i tråd med nyere internasjonal oppfatning av Bibelen som et litterært fenomen. For en god oversettelse handler ikke bare om hva noe betyr, men likeså mye om hvordan noe betyr. ”Dei siste par-tre tiåra har det vokse fram ei ny og sterk interesse for dei estetiske sidene ved framstillingsformene i bibelbøkene,” skriver Haugen. Oskar Stein Bjørlykke kretser inn stilspørsmålet på denne måten:

”Kva for stil og stilnivå har grunnteksten i dei ulike skriftene eller skriftavsnitta? Er det kvardagsspråk her? Poetisk språk? Forteljing? Eller kanskje argumentasjon? Når svaret er klart, gjeld det å finne det tilsvarande stilnivået på norsk. […] Skal det til dømes på norsk heita jord når det på hebraisk står ”erets”? Eller skal det kanskje heita bakke, mark, eller åker?”

I betegnelsen ”stilist” ligger altså mer enn det som har med det norske språket å gjøre. Vel så viktig – og her er de skjønnlitterære forfatterne av Bibelsk stort sett enige – er holdningen til de stilene som finnes i grunnteksten. Bjørlykke markerer stilspennet med to påstander: ”Det er noko jordisk og menneskeleg ved Bibelen” og ”Det er også noko himmelsk ved Bibelen”. Jan Ove Ulstein holder seg på et mer lokalt plan når han i ”Jakta på ein Esekiel-modus” går veien om sin egen dialekt, i underkapitlet ”Sunnmørsmodus”. Anbefales!

Hvilken verden kan så en konjunksjon påkalle? For eksempel den hebraiske, der ”og” markerer begynnelsen på en setning, ikke bare sammenhenger og forbindelser: ”Og jorden var øde og tom, og mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.” I norsk normalprosa kunne det blitt, ifølge Knausgård: ”Da jorden var øde og tom, lå mørke over dypet, og Guds ånd svevde over vannet” – med en reduksjon i antall ”og” fra fire til to – eller som i 1978-bibelen: ”Jorden var øde og tom, og mørke lå over dypet, men Guds ånd svevde over vannet.” I det siste eksemplet innføres et ”men” som stryker den hebraiske verden bort; den forsvinner, mener Knausgård, med den syntaksen som hadde skapt en tekst med noe ”stilistisk enkelt over seg, hvor kompleksiteten ikke ligger i et mangfold av ord eller en stor variasjonsbredde i setningenes lengde og rytme, men tvert imot i spillet av gjentagelser”. Gjentagelsen av konjunksjonen er nettopp det som ”ikke lukker noen ting, ikke hever noe fram på bekostning av noe annet, men hele tiden likeordner”. Haugen gir et historisk riss: Mens de tidlige bibeloversettelsene til folkespråkene beholdt konjunksjonen ”og” (hebraisk waw) i und og and, valgte de nyere oversettelsene

”anten å stryke waw eller å variere med andre konjunksjoner enn dei som tilsvarar ”og” på norsk, eller beintfram å erstatte konjunksjonen med meir fortolkande samanbindigar som gav temmeleg eintydige signal om årsak og verknad, om temporal sekvens og motiv for handlingar.”

Det siste skjedde i nynorskversjonen av skapelsesberetningen, som lyder ”Det verte lys! Så vart det ljos”, ikke ”Og det vart ljos”. Haugen kommenterer: ”Det blir omtrent som å slå på ein lysbrytar.”
For Knausgård handler bruken av ”og” om ”hvordan hebreerne tenkte skrift, eller hvordan de tenkte i skriften”. Og den mentaliteten hebreerne hadde, ”er ubetinget en annen enn vår mentalitet, og for en oversettelse er det avgjørende å komme i kontakt med den mentaliteten. Altså ikke så mye hva de tenkte, som måten de tenkte det på”. Alt dette er, tenker jeg, overførbart til tekster oversatt også fra annet enn hebraisk. Hvor ofte har jeg ikke som manusvasker for norske oversettelser forsøkt å gjeninnsette originalens konjunksjoner, dette lille ordet ”og” som velter hierarkier, som sidestiller eller hakker opp i små biter i stedet for å glatte ut i harmoniserende vendinger der det ikke skal harmoniseres!

Uenighet
I essayet ”Fatal filologi” spør Håvard Rem: Er Jesus mer sønn av Gud eller av menneske? Ved å sammenlikne de ulike genitivskonstruksjonene i ættetavlen i Lukas 3,23-38 viser Rem hvordan en oversettelse kan gripe inn i substansen av en tekst, endre hele den verden som teksten skal få oss til å se: Sønn av David, sønn av Abraham, sønn av Noah og så videre med totalt 76 slektsledd, inntil siste (eller første) ledd, hvor det ikke heter sønn av Gud, men Guds sønn, enda grunnteksten har samme genitivskonstruksjon. Slik forsterkes Jesu guddommelighet, på bekostning av den Jesus som ifølge Rems resonnement er et forbilde for marxister, humanetikere, muslimer, new agere og en rekke utenomkristne tradisjoner: en profet, en mystiker, en sosial reformator, ingen ”Guds sønn”. Noe av den samme tendensen sporer han opp i Bibelens bruk av ordet ”menneskesønn”. Han er sterkt uenig i noe av det som blir gjort i den siste bibeloversettelsen: ”%Menneskesønnen& støvsuges ut av Den hebraiske bibel, og blir et eksklusivt gresk/kristent uttrykk.”

Inger Elisabeth Hansen er en av de norske, nålevende poetene jeg setter høyest, også som gjendikter, der hun gjerne forflytter seg flere århundrer tilbake i tid. Hvordan var hennes møte med bibeloversettelsesarbeidet, og hvorfor trakk hun seg ut etter fire år? Hennes begrunnelse er mer faglig fundert enn Ørstaviks, men også hun skriver om den følelsesmessige motstanden mot visse endringer. ”Hjerteskjærende,” kaller hun oppdagelsen av at ordet for ”evighet” i Predikerens bok kapittel 3 vers 11 – ”Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i menneskenes hjerter” – viser seg å være det hebraiske ordet olam, som snarere betyr ”den tiden som varer”, eller ”verden”, men også ”hemmelighet”, ”mørke”. ”Skal de ta evigheten fra oss?” spør hun, og forteller at bibelverset ble lest i begravelsen til begge foreldrene hennes. Det personlige fører straks over i det faglige når hun går i rette med hovedprinsippet for den nye bibeloversettelsen, det med å velge konkordante løsninger, ord som i størst mulig grad samsvarer med grunntekstens ord.

Begrunnelsen for dette prinsippet er at jo nærmere man kommer den konkrete grunnbetydningen av et ord, jo mer lar man teksten beholde et tolkningsrom – det beste vern mot all skriftfundamentalisme. Som Haugen skriver: ”Omsetjinga skal opne for flest mogeleg av tekstens nyansar […] og slik legge til rette for eit tolkningsspektrum som også inkluderer dei tilsynelatande motseiingar som kan finnast i teksten.” Evighet, ser det ut til, er en tolkning av ordet olam som utelukker de andre betydningene. Men det er her Inger Elisabeth Hansen kommer med sitt motstøt: For er ikke Bibelen, ”verdens mest beklådde” bok, noe mer og annet enn en grunntekst man skal finne tilbake til? Gjennom eksempler hentet fra ulike lands bibeloversettelser til ulike tider, viser hun hvordan Bibelen også består av de mange lagene som tolkningene opp gjennom historien har lagt over grunnteksten, slik at det blir nytteløst, og kanskje heller ikke ønskelig, å oppspore en opprinnelig tekst for så å gjenskape den på moderne norsk. For henne kan ikke evigheten hos Predikeren erstattes av ”alle tider” eller ”tid som varer”, ”dette er rett og slett begreper som ikke finnes, de vekker ingen klang, de lyder flatt i en tekst som er og har vært sterk og klingende”.

De skjønnlitterære forfatterne ble invitert inn i et digert verksted for bibeloversettelse og er kommet ut derfra mange erfaringer og innsikter rikere. Slik føler også jeg det som leser av denne essaysamlingen – med alle sine litterære kvaliteter, med de sterke personlige stemmene, er den mer lærerik enn noen alminnelig, oppramsende og skjematisk innføringsbok i oversetterteori.