Raphael_Skolen i Athen (1511)

Finnes Platon? En skandinavisk oversetterbragd kan få oss til å tvile på nettopp det.

Platon
Samlede verker I–IX
Vidarforlaget 1999–2008
Oversatt av Christine Amadou, Leiv Amundsen, Øivind Andersen, Mette Heuch Berg, Jens Braarvig, Tormod Eide, Eyjólfur Kjalar Emilsson, Tore Frost, Egil Kraggerud, Håvard Løkke, Henning Mørland, Øyvind Rabbås, Vigdis Songe-Møller, Eirik Welo og Egil A. Wyller

Platon
Skrifter 1–5
Atlantis Bokförlag 2000–2009
Oversatt av Jan Stolpe

Platon
Samlede værker i ny oversættelse
Dansk Gyldendal 2009–2015
Oversatt av Ole Balslev, David Bloch, Clara Elisabet Bryld, Bent Christensen, Johnny Christensen, Henrik Fich, Jakob Leth Fink, Ivar Gjørup, Rasmus Gottshalck, Niels Grotum, Heine Hansen, Mogens Herman Hansen, Martin Harbsmeier, Jette Hesse, Gudrun Haastrup, Thomas Kjeller Johansen, Steffen Lund-Jørgensen, Marcel Lysgaard Lech, Christel Tvedegaard Lund, Jørgen Mejer, Erik Nis Ostenfeld, Fritz S. Pedersen, Adam Schwartz, Rasmus Sevelsted, Chr. Gorm Tortzen og Carsten Weber-Nielsen.

Raphael_Skolen i Athen (1511)

Platon synger snart trestemt skandinavisk. Neste år foreligger tre komplette verkutgaver av Platons verker på norsk, dansk og svensk. Den norske nibindsutgaven ble utgitt 1999–2008, den svenske seksbindsutgaven 2000–2009 og den danske seksbindsutgaven, påbegynt i 2000, blir ferdig til neste år. Det er imponerende at så små språkområder som de skandinaviske koster på seg slike løft. Og verdien av dette arbeidet burde være lett å innse, hvis man i de hele tatt mener at klassikere bør oversettes.

For mer klassisk enn Platon er det vanskelig å bli. Vår kristne kultur er i betydelig grad basert på Platons tenkning og den senere nyplatonismen, og filosofien ble regelrett oppfunnet av Platon i den bitre kampen mot datidens sofister – eller politikere og kommunikasjonsrådgivere, som vi kaller dem i dag. Ja, det er i sannhet mye å lære hos Platon, og disse tekstene virker forunderlig moderne når man først setter seg ned og leser dem, og det til tross for at de er skrevet for nesten to tusen fire hundre år siden. «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», sa Sigrid Undset, og dypt inne i Platons dialoger kan man plutselig få følelsen av at samme gjelder også menneskenes tanker.

Desto større grunn da til å oversette disse tekstene, for hvor mye skiller egentlig Platons Athen fra Erna Solbergs Oslo? Lokalisering er viktig for Platon. Platons dialoger er ikke abstrakte, anonyme samtaler; samtalepartnerne i dialogene er tvert imot personer som har navn og karakter etter kjente personer fra samtiden, og de foregår på steder alle byfolk kjente til. Og grekerne var hjemmekjære folk; det kunne aldri falt dem inn å filosofere på noe annet språk enn sitt eget. Har vi kanskje noe å lære her? De skandinaviske oversettelsene gjør det i hvert fall atskillig lettere å ta til seg denne lærdommen.

IKKE HYPEROVERSETTELSE
Én oversettelsesmulighet – som ikke har blitt valgt i de skandinaviske verkutgavene – er å aktualisere Platon på radikalt vis ved å la samtalepartnerne være hovedstadsfolk fra vår egen tid. Tenk deg en filosofisk fest med mye børst, et såkalt symposion, hjemme hos Stein Erik Hagen i Voksenkollen, hvor kommunikasjonsrådgiver Bjarne Håkon Hanssen i First House diskuterer hva som er rettferdighet med noen unge, kjekke statssekretærer. Spørsmålet er hvem som skal være Sokrates, det er nemlig ikke opplagt at den moderne akademiske fagfilosofen vil duge i denne rollen.

Dette høres kanskje helt sprøtt ut, men jeg kan nevne at noe lignende faktisk er blitt gjort. En av vår tids store filosofer, franskmannen og kommunisten Alain Badiou, skrev i 2012 det han kaller en «hyperoversettelse» av dialogen Staten, hvor Platon plutselig har fått en søster, den hittil ukjente Amantha, som deltar friskt i diskusjonene om blant annet Proust, Kafka og AIDS-epidemien. Denne franske hyperoversettelsen er for øvrig nylig oversatt (på vanlig vis) til engelsk.
De skandinaviske Platon-utgavene inneholder selvsagt ikke hyperoversettelser, men er akademiske oversettelser utført av fagfolk fra universitetene og ment å bli brukt i akademisk sammenheng. De norske og danske oversettelsene er utført av flere forskjellige fagfolk, og når det gjelder den norske utgaven, har man til dels bedrevet gjenbruk av eldre oversettelser. Den svenske oversettelsen, derimot, er imponerende nok utført av én og samme oversetter. Alle dialogene har korte eller lange innledninger som redegjør for dialogens innhold og oppbygning. De svenske og danske utgavene skal ha ros for at de oppgir hvilke fagkonsulenter som har vært brukt. På denne måten mangfoldiggjøres de mange stemmene som er med når man oversetter, og kanskje særlig når man oversetter Platon.

Det er nemlig ikke så rent få stemmer som lyder i Platons dialoger. Stemmemangfoldet finnes jo allerede i den forstand at Platon aldri snakker selv; det er skikkelsene i dialogene hans som snakker. I stedet for én Platon som snakker med autoritet, har vi et kor av stemmer som til sammen utgjør det vi betegner som «Platon». Det ene øyeblikket snakker vennen Sokrates, det andre øyeblikket Platons brødre Glaukon og Adeimantos, dernest de berømte sofistene Gorgias og Protagoras, videre filosofene Parmenides og viskvinnen Diotima (den siste er kanskje fiktiv), og vi har anonyme slaver og navnløse venner, alt i alt over hundre personer. Men det er jo ikke de selv som snakker, for de er litterære skikkelser i Platons dialoger. Og det er slett ikke opplagt at disse litterære skikkelsene i dialogene uttrykker Platons mening. Ofte er det temmelig klart at de ikke uttrykker Platons mening, som i de tilfellene hvor det er Sokrates’ motstandere som snakker.

HVEM SNAKKER?
Platons mange stemmer har alltid skapt hodebry. Vi vil jo gjerne vite hvem som snakker! Men da er det vel Sokrates, da, Platons venn og store forbilde, som først og fremst er Platons talerør? Kanskje. Men den virkelige Sokrates skrev som kjent aldri et ord, så vi vet egentlig ikke hvem han er, og følgelig heller ikke om han er Platons talerør. Ja, vi kan heller ikke være sikre på at den litterære Sokrates er Platons talerør, for han snakker med mange stemmer – alvorlig, spøkefullt, dogmatisk, ironisk, høystemt. Vi vet rett og slett ikke alltid hvor vi har ham.

Mange vil huske Platon fra undervisningen til examen philosophicum på universiteter og høyskoler. Skal man studere, er Platon dørvokteren, det er ingen vei utenom. Vi fikk høre om hulelignelsen og sjelens udødelighet, om hvordan mennesket er fanget i uvitenhetens mørke og streber mot lyset og sannheten, hvordan det finnes en annen verden av evige former og ideer, at kunnskap er ren tilnærming til denne ideelle verdenen, at sansene ikke er til å stole på som middel til sann erkjennelse, og, for de på Blindern som tok seg bryet med å lese det lille utdraget fra bok V av Staten: hvordan statens voktere av begge kjønn i idealstaten skal leve i en urkommunistisk tilstand av eiendomsløshet og fri sex. Ja, det er jo dette som er Platon, dogmatikeren, metafysikeren (og rabulisten)!

Kanskje. Men vi kan også, eller samtidig, forstå det dialogiske stemmemangfoldet som en advarsel mot å trekke for raske slutninger. Kanskje har stemmemangfoldet et viktig filosofisk poeng: den sannheten som Platon, tross alt, ser ut til å begjære med så stor lidenskap når han lar sin egen dialogskikkelse Sokrates besvare spørsmålet fra Glaukon om hvem som er de virkelige filosofer: «De som har lyst til å skue sannheten.» Den sannheten oppnår vi bare i et stemmemangfold, i en dialog hvor ulike personers stemmer og våre egne mange stemmer spilles ut mot hverandre.

Men stemmemangfoldet har alltid vært oversettelsens element. Hva er vel oversettelse annet enn å gi stemme til en annen stemme?

ET TAUST SPRÅK
Den tyske filosofen, Baudelaire-oversetteren og oversettelsesteoretikeren Walter Benjamin sier at oversetterens oppgave er å gi et ekko av originalen, av dens «intensjon», som vi også kan kalle dens stemme. Oversetterens oppgave er å la originalens «måte å uttrykke mening på» klinge med og gi gjenlyd i oversettelsen, slik at de hver for seg – som to potteskår limt sammen – peker mot et ideelt, fullkomment og taust språk – hele potta – som har overvunnet de ufullkommenhetene som både originalen og oversettelsen lider under.

Mange har undret seg over Benjamins tanker rundt dette, og mange hører messianske toner klinge om en kommende tid da Gud skal tale rent og klart. Men la oss la det ligge, det er jo uansett mer enn nok å stusse over. For er det ikke nettopp oversetterens oppgave å gjengi selve meningen, og ikke måten å uttrykke mening på?

De fleste vil nok mene det, og mye av sakprosaoversetterens arbeid dreier seg om å finne treffende oversettelser av fagtermer. Hos Platon er det i alle fall mer enn nok å gripe fatt i. Hvordan oversette termene nous, logos, ousia, thymos, arete, aisthesis, for bare å nevne noen få? Man kan skrive avhandlinger om meningen med hvert av disse uttrykkene. I tillegg kommer at Platon ikke er så opptatt av terminologisk konsekvens som man er vant til i senere filosofi, ja faktisk allerede hos Platons etterfølger Aristoteles, og som oversettere av den typen filosofi derfor må forsøke å gjengi. Hos Platon er begrepene mer i flyt, og oversetteren må alltid vurdere sammenhengen for å avgjøre meningen.

Men alt dette meningsstrevet er ifølge Benjamin ikke det vesentlige. Hva er det da med denne måten som han insisterer på? Hvordan skal vi gripe den fatt?

Kanskje er løsningen snublende nær. Platons måte å formidle sin intensjon på er nettopp gjennom det dialogiske stemmemangfoldet, og en Platon-oversettelse som lykkes i dette, har kanskje lyktes i å formidle i hvert fall noe av måten meningen uttrykkes på. Og her må vi rose de skandinaviske Platon-oversettelsene: De har utvidet det koret av stemmer vi kaller «Platon», med moderne norske, svenske og danske stemmer. Med sine mange ulike oversettere, i tekst og noter, og gjennom fagkonsulentenes diskrete medvirkning, har de tilføyd nye potteskår til en potte som kanskje aldri vil materialisere seg, men som vi likevel har en idé om.

Og når noen av bindene i tillegg har solgt i flere tusen eksemplarer på torget, på den agora som Platon hadde et så ambivalent forhold til, da er det bare å gratulere.