Oversettelsesvitenskapen overskrider de påståtte grensene mellom naturvitenskap og hermeneutikk og viser hvordan ulike metoder og forgreninger av kunnskapens trær kan befrukte hverandre. Og hele tiden ligger metaforene på lur – in herba latens, så å si.

 

Susan Bassnett: Translation (Routledge – New Critical Idiom, 2013)
Susan Bassnett:
Translation (Routledge – New Critical Idiom, 2013)

Vignett:

Susan Bassnett

Translation

Routledge – New Critical Idiom, 2013

 

Alt er oversettelse – oversettelse er alt. Informasjon vandrer fra form til form, og på veien endrer innhold seg på interessante måter. Å søke å forstå disse prosessene er å nærme seg grunnleggende betingelser for mennesket som tenkende vesen. I en fersk bok gir Susan Bassnett en omfattende, tilgjengelig inngang til oversettelsesvitenskapens ekspanderende verden. Siden translatologien fikk sine første systematiske tilnærminger på 70-tallet, har feltet etter en noe nølende start bredt seg stadig mer ut. Studier av oversettelse har vist seg egnet på en rekke nye områder, og i totalglobaliseringens tidsalder er det uråd å lukke øynene for erfaringene man kan trekke ut av arbeidet med tegn og tekster på tvers av språksamfunnene, på tvers av tiden, av medier, av kjønnsgrenser, av ujevn økonomisk fordeling og av menneskers ulike individuelle utrustning. Når man begynner å se etter, finnes det oversettelse overalt. Tenk bare på hvor mye av teksten vi leser i allmenne nyhetsmedier, som er resultat av oversettelse og tilpasning på mange nivåer. Ofte legger vi bare merke til det oversatte når det er noe som skurrer, noe som er misforstått, noe som roper om kulturelle forskjeller. Vi ser enkelte forkrøplede trær, men ikke skogen.

 

HJERNEBØLGER OG TEKSTVANDRING

Studiet av oversettelse foregår på mange arenaer, i mange land. Det kan ta form av rent naturvitenskapelige undersøkelser av hvordan utøvernes øyne beveger seg rundt i teksten og på skjermen mens fingrene farer over tastaturet. Praktiserende oversettere blir utstyrt med elektroder på hodet for at hjernebølger skal registreres, mens videokamera og utstyr for eye-tracking registrerer de ytre tegnene på at noe foregår når det oversettes.

Eller det kan være lingvistiske studier av språkstrukturer, betydningsnyanser og leksikalske glidninger, historiske studier av teksters vandring og uforutsigelige verdi (eller mangel på verdi) i målspråkenes kultur. Og hvorfor ikke – sosiale studier av oversetteres arbeidsvilkår gjennom tidene, økonomiske studier av oversattlitteraturens ustabile markedskrefter, flytskjemaer for “agentenes” (redaktørers, språkvaskeres, korrekturleseres) innvirkning på tekstene, eller undersøkelser av gruppedynamikken i de mange virtuelle oversettersamfunnene som er oppstått i internettets alder. Oversetterne er nettets mestere og den yrkesgruppen som kanskje har hatt aller best utbytte av nettets muligheter. Der man i gamle dager brukte dagevis på faktasjekking i telefon og bibliotek, navigerer man seg nå fram til et uoverskuelig tilfang av varianter og løsninger. Basta cliccare il mouse, som det heter på italiensk.

 

ET PÅSTÅTT SKISMA

Translation studies kan fungere som et springbrett for å overkomme det påståtte skismaet mellom humaniora og naturvitenskap. Oversettere er aktører på begge felt og må gjøre realvitenskap om til anvendt poesi, poesi om til håndfaste, lingvistiske fakta. Språkvitenskapen står midt mellom det regelbundne og det tilfeldige. Ingen kan være helt enige om kommaregler – enn si om det i det hele tatt finnes regler. Grammatikk er utopi, og like fullt anvendes den. Alle som tenker seg om, skjønner at det ikke finnes ekvivalens mellom to språk, likevel etterstrebes troskap og troverdighet i oversettelser, om enn på skiftende nivåer.

Det er noe grunnleggende uforklarlig ved oversettelsesprosessen. Filosofene kan ikke annet enn å kaste inn håndkleet – oversettelse er ikke logisk mulig. Men så skjer det altså hele tiden, innimellom med forbløffende gode resultater. I bibeloversettelse er Guds ord Guds ord på alle språk, mens i koranoversettelse er Guds ord bare Guds ord på arabisk. Like fullt oversettes og oversettes muslimenes hellige tekst. Eller blir resultatet noe annet enn oversettelse? Er det kanskje heller bibeloversettelse som er noe annet enn oversettelse? Hva kalles det da? Må vi nok en gang ty til metaforer?

Det har gjennom tidene vært gjort mange forsøk på å lage samlede framstillinger av oversettelsesvitenskapen(e). Her til lands har det kommet ut noen mindre skrifter, et par antologier om “det umuliges kunst”, og vår egen Per Qvale har utgitt en høyst lesverdig, personlig farget traktat som favner stort – Fra Hieronymus til hypertekst (Aschehoug, 1998). Det har hersket et slags skisma mellom teoretikere og utøvere på feltet, der de som faktisk lager oversettelser, har hatt en tendens til å avfeie vitenskapen som irrelevant. Dette skismaet er i ferd med å bli utdatert, både fordi flere oversettere etter hvert har utdannelse i sitt fag, og fordi vitenskapen i større grad har knyttet til seg praktikere i sine studier. Ikke minst det Oslo-baserte prosjektet Voices of Translation, ledet av Cecilia Alvberg ved UiO, har latt seg styrke med et professional panel, der undertegnende har vært så heldig å få være med. En annen ekstern deltaker i prosjektet har vært oversettelsesvitenskapsnestor Susan Bassnett, som altså er kommet med en helt ny oversiktsbok, Translation.

DET KRITISKE IDIOM

Det britiske forlaget Routledge tilbyr nå en ny serie med litteraturfaglige bøker – The New Critical Idiom, redigert av John Drakakis. Hittil er det kommet rundt 50 utgivelser, med titler som Allegory, Modernism, Dialogue, Rhetoric osv. Hensikten er “å gi introduksjoner til samtidens litteraturkritiske terminologi, med oversikt over termenes bruk i en større kulturell kontekst”. Bøkene er skrevet av ledende eksperter på hver sine områder, basert på store tilfang av faktiske eksempler. At det ble nettopp Susan Bassnett som fikk oppdraget å skrive bindet Translation, bør ikke overraske noen. Hun er som sagt en nestor og har utgitt en rekke artikler og bøker. Hennes bok fra 1980, Translation Studies, var et standardverk og ble oversatt til mange språk.

Bassnetts nye bok er en allmengjøring av oversettelsesvitenskapen. Den oppsummerer historie og status, med gjennomgang av de viktigste retningene. Vi møter sentrale teoretikere som Eugene Nida og hans formelle og dynamiske ekvivalens, Lawrence Venuti, med synliggjøring gjennom uhjemliggjøring, Hans Vermeer og skopos-teorien, Gayatri Spivak, Itamar Even-Zohar og Bassnett selv (litt pussig når hun forteller om sine egne funn og påstander i 3. person). Det handler om Homer, Hieronymus, Nabokov, Ezra Pound, Borges, Seamus Heaney og så videre.

Det er en rik bok, med materiale som peker i mange retninger. Nettopp fordi Bassnett ikke er ute etter å fastslå og promotere, kan hun gi plass til mye av det som ikke så lett lar seg fange, og det gjør lesningen stimulerende og morsom. At hun også er en nøktern, språkdyktig multilingvalist med teft for britisk stil og understatement, er et klart pluss. Her finner man ikke den knusktørre teoretikeren som har støvet ned på et lønnkammer.

 

DOBBEL KONTEKSTUALISERING

Bassnett er særlig opptatt av hvordan translatologien gjennomgikk en “kulturell vending” på 90-tallet. Der den tidlige oversettelsesvitenskapen hadde vært lingvistisk orientert og studerte ekvivalens og “forskyvninger” (“shifts”), begynte man nå å se på det hun kaller “dobbel kontekstualisering” – altså en teksts flerfoldige plassering så vel i kildespråkets kultur som i mottakerspråket. Hvorfor kan en oversettelse noen ganger få større betydning enn originalen? Og vice versa, hvilke krefter gjør at en stor bok i ett språkområde kan bli en bagatell som oversettelse? Har dette med (u)hjemliggjøring å gjøre?

Denne utvidelsen av den translatologiske sonen kom samtidig med andre kulturutvidelser, som “gender studies” og “postcolonial studies”. Bassnett trekker tråder mellom oversettelsesvitenskapen og disse to feltene, og viser hvordan alle tre utfordrer vedtatte sannheter om kanon og hierarkier. Dynamikken i kanonisering kan tas fra hverandre og plasseres i ulike epoker. Oversettelsers betydning varierer ut fra språksituasjonen.

Bassnett legger også vekt på hvordan annen verdenskrig ble et vendepunkt i oversetteriets historie. Erfaringene fra kodeknekking og Enigma-prosjektet skapte interesse for å utvikle maskinell oversettelse. Store ressurser ble anvendt på komplekse apparater som likevel hadde en grunnleggende feil i konstruksjonen: De var alle basert på ideen om ekvivalens. Altså at ett ord på ett språk tilsvarer ett (og bare ett) ord på et annet. Alle praktiserende oversettere vet jo at så ikke er tilfelle, men utviklingen av oversettermaskinene var overlatt til tekniske vitenskapsmenn uten humanistisk ballast. Det var kald krig, og amerikanske etterretningskretser ønsket seg hurtigversjoner av hva russerne snakket om i sine Pravdaer. Men det som kom ut av de enigmatiserende apparatene, ble kaudervelsk, og knapt nok det.

 

METAFORENES DIKTATUR

Samtaler om oversettelse har en tendens til å utarte i metaforer. Vi kjenner fergemannen, lastedyret, brobyggeren, portvokteren, leiesoldaten, den usynlige hånd, den omflakkende ridder, språkets baronesser osv. Selve ordet metafor inviterer også til metaforisering, fordi det direkteoversatt betyr transport. Når du ser en flyttebil i Hellas, står det gjerne malt på den at den er en metafor. Mens oversettelse på gresk derimot heter metafrasi, metafrasering kanskje – og det til tross for at oversetting til gresk i klassisk tid omtrent ikke forekom. Man oversatte jo fra gresk. Slik situasjonen i stor grad er for angloamerikansk i dag.

Som avsluttende metafor i boka si siterer Bassnett forfatter og oversetter Cristina Peri Rossi fra Uruguay. Hun beskriver oversettelse som en søken etter et uoppnåelig objekt, den ideelle kjærligheten. Som en elsker forsøker oversetteren å ta en forfatters tekst i sin fulle besittelse, men det er ikke mulig. For ettersom teksten beveger seg over språkgrenser, forandrer den seg og blir noe annet. Hun beskriver det komplekse forholdet mellom oversettelse og original som “til en viss grad vampyrisk og fagocytisk, som kjærligheten, men like skamløst som pornografi”.

Slik lyder akkurat det i min oversettelse, som det heter. Mens i Bassnetts bok finner du det på engelsk.