ThomasLundbo

ThomasLundbo

Thomas Lundbo gjør dristige valg i sin oversettelse og videreutvikling av franskmannen La Bruyères bok fra 1600-tallet. Slik viser han oss ytterkantene av hva oversettelse faktisk kan være.

Thomas Lundbo
Karakterer etter La Bruyère. Moraltekster
Cappelen Damm, 2014

Oversettelse er å overføre. Fra et språk til et annet. Fra en tid til en annen. Fra en kultur til en annen. I antikkens og middelalderens oversettelser var terskelen lav for å fjerne og tilføye, bytte ut navn og begreper, alt for å tilrettelegge budskapet for nye lesere. Moderne oversettere setter derimot troskapen mot originalen høyt, snarveier og tilføyelser er bannlyst, navn byttes ugjerne ut – det fremmede skal forbli fremmed, selv på et nytt språk. Likevel legger selv den mest omhyggelige oversetter igjen spor av sin historiske plassering og er til stede i tekstene sine.

IMITASJON SOM IDEAL
Opp til 1600-tallet var oversettelse først og fremst noe som ble brukt for å få overført forbilledlige tekster til nye språk. Aller mest forbilledlige var – ved siden av Bibelen –antikkens forfattere. Samtidens forfattere var dverger på deres skuldre, idealet var etterlikning, ikke originalitet. Den store diskusjonen mellom «de gamle og de moderne» i Frankrike på slutten av 1600-tallet dreide seg nettopp om hvorvidt man skulle fortsette å imitere fortidens forfattere som man uansett aldri ville kunne måle seg med, eller om man skulle rive seg løs fra de tunge autoritetene. «De moderne» argumenterte med at verden beveget seg fremover, «de gamle» med at ingen kunne overgå de eldste.

Frem til 1700-tallet var grensene mellom rent språklige overføringer og nyskapninger flytende. Med Homer som startpunkt skrev Vergil Aeneiden og Dante Den guddommelige komedie. Verkene var ikke så mye preget av imitasjon som av «mot-imitasjon», det vil si en etterlikning der man legger inn mothaker, viser sin historiske plassering og skaper en dialog med fortiden, ikke en ren kopi av den.

Litteraturen, både sakprosaen (om vi kan bruke en slik betegnelse på tekster fra før 1700-tallet) og skjønnlitteraturen, er full av slike påvirkningslinjer – overføringer fra en tid til en annen – og av mer eller mindre eksplisitte tributter til fortidens store forfattere. Moderniteten som fulgte etter denne imitasjonskulturen, innførte ikke bare nye krav til akribi blant oversettere, men også nye idealer om originalitet hos forfattere. Dermed ble skillet mellom oversettelse og nyskapning større og større, og forholdet mellom oversettelse, imitasjon og nyskapning er noe som sjelden diskuteres.

Derfor er det så utfordrende, det Thomas Lundbo nå har gjort. Lundbo er både en original forfatter og en stilbevisst oversetter, og virkelig den rette til å utforske forholdet mellom de to virksomhetene. Med Karakterer etter La Bruyère gjør han tilsynelatende som de førmoderne imitatorene; han krabber opp på skuldrene til franskmannen La Bruyère og tar utgangspunkt i hans Karakterer for å skrive nye. Han oversetter, dikter videre og går i dialog med fortidens kjempe som til alt overmål selv står på skuldrene til grekeren Theofrast.

La Bruyère (1645–96) var blant «de gamle» som hevdet de antikke forfatternes forrang. Selv når han skriver sine betraktninger om samtidens seder og skikker, bruker han antikken som springbrett. I 1688 kom han, som inntil da var en ganske anonym jurist og huslærer, med boka Theofrasts Karakterer, oversatt fra gresk, med karakterer eller seder fra dette århundre. Med andre ord: først den forbilledlige Theofrast i oversettelse (riktignok ikke fra gresk, men fra latin), deretter La Bruyères egne tekster.

THEOFRAST
Theofrast (371–287) var elev av Aristoteles, og Karakterene er hans mest kjente verk. Han bygger åpenbart på kategoriseringer av forskjellige mennesketyper som Aristoteles hadde kommet med. Men Theofrasts karakterer har et komisk potensial som vi ikke finner hos læremesteren, men derimot hos de greske komedieforfatterne.

Theofrasts Karaktererene beskriver gjenkjennelige menneskelige svakheter og tegner portretter av mennesketypen som innehar dem. Et eksempel:

Snakksalighet vil si: Å snakke mye og usammenhengende. Slik er den snakksalige: Sitter han ved siden av en fremmed, begynner han å fortelle om sin kone. Så forteller han hva han har drømt om natten. Deretter gir han en utførlig redegjørelse for hva han har fått til middag. Og når han slik er kommet i gang, sier han at folk er ikke mer som i gamle dager. Hveteprisen er gått opp; det er kommet en masse fremmede til byen […]. Han forteller hvor mange søyler det er i Odeon og at «i går fikk jeg et brekkmiddel,» og: «Hvilken dag er det i dag?» og hvis du fortsatt holder ut, slipper han deg aldri.

La Bruyère oversatte alle disse karakterene før han kastet seg ut i sine egne karakteristikker. I et forord til oversettelsene gjør han grundig rede for både oversettelsesproblemer (som at gresk har tre forskjellige ord for gjerrighet, mens man på fransk må klare seg med ett) og for forskjellen mellom hans karakterer og det antikke forbildet.

La Bruyère understreker at han er mer opptatt av «åndelige laster og av hjertets irrganger enn hva Theofrast var». Mens Theofrast tok utgangspunkt i menneskelige handlinger og fremgangsmåter og søkte seg derfra til tilbøyelighetens årsak, hevder La Bruyère at han gjør det motsatte: «Vi avdekker først tankene, følelsene og motivasjonen til menneskene. Så finner vi prinsippene for disse snedighetene og svakhetene og gjør det dermed mulig å forutse hva de vil si og gjøre.» (min oversettelse)

Theofrasts Karaktererene var delt inn i masse korte kapitler med type-titler, som «Snakksalighet», «Sleskhet», «Grinebiteri», «Mistenksomhet», der fenomenet raskt karakteriseres før den komiske prototypen beskrives. La Bruyères Karakterer er derimot delt inn i femten store kapitler som tar for seg mer overordnede systemer eller fenomener: «Om åndsverk», «Om kvinner», «Om moten», «Om hoffet». Hvert kapittel inneholder beskrivelser av seder og skikker, men gir også eksempler på typer, korte (og noen lange) portretter av mennesker som for anledningen opererer under antikke navn. La Bruyères Karakterer ble en kjempesuksess, utgitt i stadig nye og lett omarbeidede opplag, og en av grunnene var at bak de greske (og latinske) navnene skjulte det seg kjente skikkelser fra det parisiske sosietetslivet. Forholdet mellom Theofrast og La Bruyère forandret seg også fra utgivelse til utgivelse, som om imitatoren gradvis rev seg løs og skapte en mer selvstendig tekst.

La Bruyère tilhørte de franske moralistene. Det betyr ikke at han moraliserte, men at han skrev om «les mœurs», samtidens seder og skikker, og løftet dem opp på et mer overordnet plan. La Bruyère gjør et poeng ut av at blant de (overveldende mange) tapte tekstene av Theofrast, som vi bare kjenner tittelen på, var det en samling «ordspråk». Dette benytter La Bruyère seg av for å knytte forbindelsen til Salomos ordspråk i Bibelen og for å innføre en mer sentensaktig form i sine Karakterer:

Det er knapt noen grunn til å hisse seg opp over menneskene når man merker at de er hardhjertede, utakknemlige, urettferdige, hovmodige, likegyldige overfor andre, selvgode; det er slik de er laget, det er bare menneskets natur. Det er som å protestere mot at steinen faller, eller ilden stiger

La Bruyères doble form, blandingen av ordspråk/maksimer og portretter/karakterer, svarer til hans doble syn på menneskene: Deres hjerter er uforanderlige, de vil alltid være like «forfengelige, fordektige, fjeskete, egennyttige, frekke, påtrengende, mistenksomme, slarvete, kranglevorne, overtroiske» , men samtidig «finnes det ingen skikker eller vaner som ikke har forandret seg i århundrenes løp».

LUNDBO OG LA BRUYÈRE
I Karakterer etter La Bruyère er det franskmannen som er blitt trampolinen Lundbo tar sats fra. Men det er dessverre én stor forskjell mellom La Bruyères utgivelse og Lundbos. La Bruyère oversatte først forelegget, Theofrast, før han satte i gang sine egne observasjoner. Lundbos tekst er utgitt alene, den gjør omhyggelig rede for hvor den er i direkte kontakt med La Bruyères tekst, men det hjelper lite så lenge den franske teksten er ukjent og utilgjengelig for norske lesere. Dialogen med fortiden blir en slags blindebukk, henvisningene til La Bruyère gir selvfølgelig lyst til å lese den teksten også, for å se hvordan den blir brukt og hva Lundbo spiller opp mot. I en ideell verden, der forlagene ikke var redde for å utgi tjukke oversettelser og for å blande sjangre, burde selvfølgelig Lundbos tekst vært gitt ut sammen med oversettelser av både La Bruyère og Theofrast; da hadde leseren fått hele gullrekka, og det hadde vært plass til at enda flere kunne pode seg på i fremtiden.

Formelt sett følger Lundbos karakterer La Bruyère langt tettere enn La Bruyère følger Theofrast. Lundbos bok er delt inn i seksten kapitler med de samme overskriftene som La Bruyère bruker, fra «Om åndsverk» til «Om fritenkere». Men innenfor hvert kapittel slår Lundbo seg løs og føler få forpliktelser overfor den franske moralisten. Han blander direkte og indirekte sitater – også av andre enn La Bruyère – og han trekker inn seg selv, Thomas, og iblant lar han La Bruyère kikke forskrekket ned på det tjueførste århundrets skikker. Lundbos prosjekt er åpenbart å utfordre all slags tvangstanker om sjangre; her er både overordnede maksimeaktige sannheter, fiffige persontegninger og litterære dialoger med for eksempel Goethes Mefistofeles. Akkurat maksimene, eller ordspråkene, har lett for å bli litt oppblåst, men det kan kanskje skrives på pastisjens konto, også det en variant av oversettelses- og overføringsfaget.

I likhet med mange andre som kretset rundt solkongens hoff, skapte La Bruyère seg en identitet som observatør. Der Theofrast observerte mennesketyper som vi humrer av fordi de er seg selv, og lik oss, flanerer La Bruyère rundt blant hoff og sosietet og avslører jåleri og forstillelse, portretterer og karikerer tidstypiske manerer og omgangsformer. Han har en bevissthet om omskiftelighet som gjør ham mye mer lik oss enn Theofrast: «Vi som er så moderne, vil være gamle om noen hundre år.» For å skape en pikant avstand til sine karakterer benytter han altså greske og latinske navn, noen av dem fra komediegalleriet, og plasserer menneskene i et tilnærmelsesvis antikt landskap.

PIERRE DU GRAND-VAL
Snedig nok forskyver Lundbo dette ett trinn opp. Han observerer vårt moderne liv, men når han legger inn personportretter, gir han dem franske navn; enten bare fornavn, eller adelsnavn. De opptrer også i et slags historisk vakuum: På en måte tilhører de hoff-sfæren, men i denne sjangeroverskridende verdenen kan de plutselig slafse i seg tapas eller arbeide på fabrikk. De aller fleste portrettene bruker imidlertid 1600-tallet som bakgrunn for aktuelle mennesketyper; her avsløres han som går fra politikk til pr-bransje, den selvopptatte selskapsløven og new public management-byråkraten.

Noen av de portretterte har navn som spiller på hva de gjør: Den glupske kalles Michel de Veutout («Vil ha alt»), han som snakker rett fra levra, heter Damien Brute. Andre er portretter av norske kjendiser som får navnene sine oversatt til fransk. Dermed går Lundbo tilbake til den gamle tradisjonen med å oversette navn, men altså den andre veien, ikke for å fornorske, men for å tildekke. Vi får for eksempel en lett gjenkjennelig tegning av Petter Stordalens jakt på evig ungdom:

Er tiden i ferd med å løpe fra deg nå, Pierre du Grand-Val? Holder du på å bli utdatert? Du klarer ikke følge moten lenger: Uansett hva du kler deg i, er det som om snittet, fargen og mønstrene peker tilbake på en forgangen tid; antrekket får deg til å se like ubønnhørlig gammeldags og utidsmessig ut som du selv synes dine jevnaldrende ser ut – og som du i dine yngre år syntes alle som var eldre enn deg så ut. Når du tar på deg din splitter nye rosa blomstrete jakke med silkeslag og din hvite rysjebluse, er det som om fargene straks falmer og all glans forsvinner […].

På samme måte skjuler både Erna Solberg, Knut Storberget og Pølse-Hansen seg under noble dekknavn, let selv!

Nå er det nok ikke avsløringene av disse nøkkelfigurene som vil få opp salget på Lundbos karakterer. La Bruyère var en tidlig observatør som avslørte sosietetslivet, som Montaigne, og som Pascal og La Rochefoucauld. I dag er vi på en måte blitt moralister alle mann. Vi karakteriserer og beskriver skikker og seder, moter og trender. Da skal det mye til å få slike observasjoner til å bli virkelig avslørende, selv om de omplantes til 1600-tallet. Noen av Lundbos karakterer er snertne, som når 1600-tallets ustadige menneske farer forbi og til slutt forsvinner ut av bildet som mosjonist. Andre blir litt selvfølgelige, og på langt nær så morsomme som Theofrasts.

«ALT ER SAGT»
Lundbos Karakterer innledes med en oversettelse av den kanskje mest berømte passasjen til La Bruyère: «Vi er for sent ute, på de mer enn syv tusen årene det har eksistert mennesker som tenker, er alt sagt.» Denne innsikten åpner altså for en uendelig rekke av remakes, oversettelser og imitasjoner. Thomas Lundbo har neppe ambisjoner om å overgå hverken antikkens eller 1600-tallets forfattere. Og han avslutter med en vri på La Bruyères avsluttende passasje: «Hvis noen virkelig skulle hatt interesse av en bok skrevet med utgangspunkt i et verk av en 1600-tallsmoralist – som igjen har en tekst fra den greske antikken som forelegg – vil det overraske meg; men det vil også overraske meg om ingen er interessert.»

I samtiden ble La Bruyère kritisert for å være fragmentarisk og usammenhengende. I tidsskriftet Le Mercure Galant sto det: «M. Bruyères verk kan bare kalles en bok fordi den har et omslag og er innbundet som andre bøker. Men egentlig består den bare av en haug med løse biter.» I det tjuende århundret var det nettopp bevisstheten om imitasjon og form, og overskridelsen av sjangergrensene som vekket ny interesse for La Bruyère. Roland Barthes hevdet at La Bruyère var en av dem som innledet moderniteten, til tross for at han ikke var blant «de moderne» i samtiden. Det henger sammen med måten han bruker den klassiske litteraturen på og den bevisste holdningen til både imitasjon og oversettelse.

Det mest interessante ved Lundbos bok er nok hverken de tidløse sannhetene eller de retusjerte snapshotene fra vår tid, men at karakterene hans gir nye perspektiver på hva oversettelse og overføringer faktisk er, og at han viser frem ytterkantene av både forfatter- og oversettervirksomheten i nyskrivingen av gamle tekster. Kanskje alt var sagt allerede for 350 år siden, men det kan (og bør!) uansett sies om og om igjen på stadig nye måter. Eller med La Bruyère: «Horats eller Despreaux [Boileau] har sagt det før dere. Jeg tror dere på deres ord, men jeg har utlagt det som mitt. Kan ikke jeg tenke noe sant etter dem, og andre også tenke etter meg?»