Caravaggio - nettet

Det gis ut altfor mange mangelfullt oversatte sakprosabøker. Svikter kvalitetskontrollen i flere ledd? Bør kritikere begynne å bedømme oversettelsene i seg selv?

Oversatt sakprosa utgjør en stor og variert del av bokheimen. Alt fra biografier til kokebøker, stjerneatlas og hardkokt dokukrim, fra filosofiske essays til historiske krøniker, er oversatt sakprosa når de kommer på norsk. Finnes det forlag som ikke gir ut sakprosa i oversettelse?

Selv de minste enmannsbedrifter i stabbur og fjøs på flatbygder og i fjordarmer sysler med import av tekster fra utlandet. Totalvolumet er enormt, og mange har dette som levebrød – forlagsredaktører, oversettere, språkvaskere, fagkonsulenter, bokhandlere. Men oppmerksomheten rundt kvaliteten i denne massive produksjonen, har så langt ikke tilsvart dens betydning.

Med originalen tilstede
Mange litteraturkritikere finner det i utgangspunktet vanskelig å forholde seg til oversatte tekster som nettopp oversatte, og ikke bare fordi plassen i en anmeldelse ikke tillater fordypning. Hva kan man egentlig si om en oversettelse utover det man kan si om enhver bok? Altså – hva mer er det å si enn det man sier til et norsk originalverk? Hvordan skal man forstå og tolke oversetterens arbeidsvilkår og rolle, eller det begrensede ansvaret for teksten en oversetter har? Og kan man overhodet si noe om en teksts stil som ikke har med oversetterens innsats å gjøre?

Det er en utbredt oppfatning at det ikke lar seg gjøre å vurdere en oversettelse hvis du ikke har originalteksten for hånden, på et språk du forstår. Bare ved en sammenlikning av de to versjonene som likeverdige størrelser, kan man utsi noe om kvaliteten i den oversatte teksten. I praksis skjer dette uhyre sjelden, og en kritiker kan heller ikke sløse tid på slik omfattende gransking. De få tilfellene da det forekommer, er i forbindelse med klassikere, og da gjerne nyoversettelser av noe som også har vært oversatt tidligere.

Eller når en kritiker allerede har lest boka i original, men ikke skriver om den før den foreligger på norsk: Da blir det gjerne misnøye og surmaget kritikk. Kritikerens originallesning har formet et subjektivt bilde av tekstens struktur og stil som vanskelig treffes av oversettelsen. Ille blir det om kritikeren ikke erkjenner egen subjektivitet, men inntar en positur som objektiv.

Det området der vi – kanskje uten å tenke så mye over det – er vant til å ha både original og oversettelse for hånden samtidig, nemlig film- og TV-teksting, er merkelig nok lite utsatt for kritikk, iallfall hva gjelder kvalifisert, profesjonell kritikk. Det verserer lister over tekstetabber på nettet, der vi kan lese at «light sabre» i Star Wars ble oversatt med «lettsabel» og at «make up sex» ble til «sminkesex». Men noen kritisk gjennomgang av den generelle kvaliteten i teksting ser ikke ut til å ha blitt publisert, enda det er det mest leste mediet av alle i vår tid. Mange leser bare filmtekst, aldri aviser eller bøker.

Mikke Mus-metoden
Det åpenbare svaret på spørsmålet om hva man kan si om oversettelser, er å påpeke feil og mangler i den norske teksten. Selv om det altså sjelden lar seg gjøre å sammenlikne en bokoversettelse med originalen, kan en likevel finne feil – fordi feilene er uomtvistelige, de skinner gjennom. Når en bok forteller om de amerikanske styrkenes framrykking på Sicilia i 1943, langs motorveien sørfra inn mot Palermo, vet vi at det er feil, rett og slett fordi det ikke fantes motorveier der da. Og vi gjetter oss til at oversetteren har bommet på ordet «highway». Eller når vi i en bok om «koder» ser bilde av en spraymalt soldat på en murvegg og leser i billedteksten at soldaten er «stensilert», da lærer vi kanskje at sjablong må hete stencil på engelsk. Er slike bommerter viktige? Ikke uten videre. Dette er dessuten et lumsk terreng for kritikerne. Det har rett som det er vist seg at ivrige kritikere med «Mikke Mus»-legning har påpekt feil som likevel ikke var feil. Det kan skyldes at kritikeren har misforstått konteksten eller rett og slett ikke kjenner alle sidebetydningene av et utenlandsk ord. Vi som jobber med fremmedspråk vet hvor vanskelig dette er.

De kritiske merknadene en oversettelse får, begrenser seg ofte til slik leting etter feil, i tillegg til uforpliktende fraser av typen «NN har gjort en flott innsats i å ikle teksten en høvelig norsk språkdrakt» – eller annen sånn svada, med sine pluss- og minusvarianter. Men en kritisk vurdering av oversettelser må makte å komme forbi denslags ubegrunnede lettvintheter og/eller en pedantisk påvisning av bommerter. Det vil alltid finnes tabber i en oversettelse, og hvis ikke kritikeren klarer å godtgjøre hvordan akkurat den tabben som vises fram, bidrar til å ødelegge tekstlesingen på en vesentlig måte, framstår det bare som smålig pirk.

Et løftet blikk
Det må finnes andre nivåer å lese oversettelser kritisk på, både tekstnært og i mer generelle kontekstualiseringer. Man kan tenke seg en rekke emner som kan aktiviseres i møte med en oversettelse. Hvordan er bokas plassering i et forlags utgivelsesprofil – hvorfor akkurat denne boka, og hvorfor akkurat nå? Trengs den? Resepsjonsbetingelsene kan drøftes – hvem leser hva? Vil målgruppa oppfatte teksten, har den tålt transport? Eller er den «eid» av kildespråkets publikum?

Enkelte kritikere beklager seg over at de ikke har tid til å sette seg inn i oversettelsesteori. Velutdannede litteraturvitere av den yngre garde føler savn av et teoretisk sikkerhetsnett. Men det er kanskje ikke så mye å finne i vitenskapen, iallfall ikke foreløpig. Translatologien – studiet av oversettelse – har hatt sterk vekst de senere årene, men mye av det som foregår er ikke så relevant for en praktiserende kritiker. La oss likevel sveipe innom.

Det gjøres translatologiske studier på mange felter og nivåer. Blant annet ved Universitetet i Oslo foretas det større undersøkelser av de kognitive prosessene som er i gang når tekst oversettes. Forsøkskaniner – jeg har selv vært en av dem – får plassert elektroder på hodet, et videokamera følger øyebevegelsene, synkront med at alle tastetrykk, rettelser, søking opp og ned i original og oversettelse blir registrert. Noe av denne forskningsinteressen er knyttet til håpet om at det skal la seg gjøre å fremstille mer selvstendig arbeidende oversettelsesmaskiner. Vitenskapen vet at det foregår noe i menneskehjernen som det ikke er så lett å ape etter for en maskin, men man vet ennå ikke helt hva det er.

Det finnes også mer kontrastiv forskning som behandler terrenget mellom fremmedgjøring og hjemliggjøring i oversettelser – det vil si i hvilken grad en tekst skal «røpe» at den kommer utenfra eller «late som» den er norsk. Ofte er slik forskning konsentrert om såkalte uoversetteligheter, og den har lett for å få et nærsynt preg, nærmest filatelistisk. Når translatologer av denne legning legger fram sine «papers», beklager de gjerne at eksempelsamlingen er for liten. Det tar tid å sjekke – og særlig fortolke – forekomster, selv med moderne hjelpemidler.

Bibeloversetterne har hatt mye å bidra med når det gjelder studiet av uoversetteligheter, for deres praksis er jo basert på å utfordre og trosse enhver lingvistisk begrensning for å nå fram med det glade budskap. Alt kan oversettes, sier bibeloversetteren, om ikke alltid med bare ett ord.

Vittige hoder har sagt at all oversettelsesteori kan reduseres til én akse, en akse som har vært beskrevet på mange måter, helt fra den hellige Hieronymus’ dager: Skal teksten føres til leseren eller skal leseren føres til teksten. Altså, skal teksten «hjemliggjøres», dvs tilpasses målspråket, eller skal den ivareta «fremmedgjørende» karakteristika fra kildespråket, elementer som vil minne leseren om at det er en fremmed tekst man leser? Translatologen Juliane House kaller dette begrepsparet overt versus covert translations.

Praktiserende oversettere vet at hverken det ene eller det andre hver for seg er fyllestgjørende, og at man alltid holder på med begge deler. Noen ganger heller man over til den ene enden av aksen, andre ganger til den andre, ofte fram og tilbake i samme tekst. Umberto Eco kaller denne prosessen enkelt og greit negoziazione – «forhandling» – i sin translatologiske traktat Dire quasi la stessa cosa – (Å si nesten samme ting). Oversettere forhandler hele tiden mellom hensynet til tekstens egenart på kildespråket og målspråkets mange krav.

Men kanskje ikke alltid like bevisst. Og nettopp her kan kritikerne skjerpe blikket. Dette handler om stilistiske valg, og dermed stilistisk ansvar. Det er i disse valgene oversetteren tilkjennegir sin forståelse av originalen, men også sitt eget språk, sin egen stemme. Og det er i disse valgene at man kanskje kan få øye på et «oversetterskap», altså en vedvarende oversetterpraksis som har et særlig preg, på godt og vondt, ikke bare et volum. Å identifisere og analysere slike oversetterskap er en vidstrakt, upløyd mark for kritikere og litteraturhistorikere å grave i.

Det stilistiske ansvaret
Sakprosaen, både den norskskrevne og den oversatte, bedømmes i stor grad ut fra innholdet – faktastoffets vederheftighet, de objektive forholdene i en tekst – altså spørsmålet om det er satt riktig etikett på fenomenene. Eksperter fra fagområdet hentes inn som kritikere. Men all tekst er organisert gjennom språklige valg, og har dermed stil. Slike valg vil en oversetter ha spesiell nytte av kritiske tilbakemeldinger om. Til det trengs det generelle kritikere, ikke fageksperter.

I en oversettelse er det stilistiske ansvaret delt mellom forfatter og oversetter. Det er blitt foreslått å definere oversettere som med-forfattere (co-authors), men det dekker ikke de spesifikke utfordringene en oversetter møter. Oversetteren er sjelden en valgt partner for en forfatter, det er oftere snakk om en fremmed, hyret grenselos som skal føre teksten over språkbarrierene. De fleste oversettere kjenner følelsen av å famle i et konturløst ingenmannsland, og man vet at jobben ikke er ferdig før teksten er loset helt fram til mottakerspråkets bebyggelse. Det holder ikke å bare komme seg ut av det første landet og deretter slippe teksten fri i skauen på rett side av grensen. Men det skjer nok litt for ofte.

Alle oversettere utfører et grunnleggende valg langs aksen tekst-til-leser og leser-til-tekst, en hovedtendens for verket man jobber med. Ut fra tekstens krav legger oversetteren opp ferden, og ofte vil de faste rutene bli fulgt. Noen oversettere er glade i å ivareta mest mulig av originalens stil, andre vil gå langt i å omskape teksten til noe helt nytt.

Det viktigste er uansett at teksten blir god å lese, og derfor må det norske språket være velfungerende, munnrett. Å beholde originalens stilistiske særtrekk er svært krevende, særlig når man jobber med språk som ligger fjernt fra norsk (men allerede på vei fra såpass nærliggende språk som tysk og fransk, har norske oversettelser lett for å bli syntaktisk baktunge).

En oversatt bok er en norsk bok, og den skal fungere i det norske språket på egen bein. Dårlig språk er ikke et problem som begrenser seg til oversettelsessfæren, men oversetteren har et spesielt ansvar for at språket blir godt, av flere årsaker:

Aller først kommer ansvaret overfor forfatteren. Uansett økonomien i det hele – om forlaget betaler oversetteren tilstrekkelig og om boka selger det den skal – har enhver forfatter som får sin ytring formidlet til et nytt språk, krav på at dette gjøres skikkelig. Dette betyr ikke at man skal legge seg flat for forfatterens valg og la være å rette feil og mangler, eller gjemme seg bak en påstand om at teksten er «dårlig». Har man påtatt seg et oppdrag, skal teksten bli så god som mulig.

I dette ligger også oversetterens ansvar overfor forlaget, altså kunden, som skal selge en vare. En rørlegger kan ikke si til en kunde som skal ha nye rør i huset at det er riktig at rørene lekker, fordi leverandøren har kommet med feil koplinger. Enten får du rørene tette, ellers er du ikke rørlegger. Enten skaper du godt språk, ellers er du ikke oversetter. Men godt arbeid tar tid, og det må kunden – forlaget – betale for.

Et tredje felt for oversetterens stilistiske ansvar er de lokale, norske fagspråkene. Når en faglig tekst oversettes, skal den inngå i en faglig kanon og dermed forholde seg til terminologien på området. Ikke alltid finnes det adekvate ord, og da må de konstrueres med en stil som gjør at nyskapningene vinner fram. Det generelle stilnivået er også viktig, så teksten blir lest av de rette menneskene. Dårlig språk i de generelle delene av en tekst – altså alt det som kommer mellom faktaopplysninger og fagtermer – gjør det lett å legge boka fra seg, enten halvt lest eller bare såvidt påbegynt. Og da slipper ikke boka inn i kulturlandskapet.

Uferdige tekster
Som kritiker har jeg ofte fått altfor dårlig oversatte sakprosa-bøker i hendene. Generelt utgis det mye uferdig tekst. Dette røper seg særlig i setningsbygning og valg av synonymer. Kompliserte setninger fra kildespråket – kanskje nøye uttenkt fra forfatterens side – blir kopiert i sin struktur direkte over til norsk, men får da et helt annet preg enn originalen har. Hvor kommer sånt som dette fra:
«Og til de lidelsene fangene i Poggio Reale normalt måtte regne med å utholde, kom byrden av en amerikansk stabssersjant, tilknyttet fengselsdirektørens kontor, som var engasjert i privat salg av fengselsutstyr.»

«Jeg drikker en kopp i året, på helgenen min sin dag, den 27. januar.»

«… gitt at de italienske myndighetene ikke var et monarki, kommunistiske, eller kontrollert av den katolske kirken.»

«Han stilte karabinen sin mot veggen og satte seg på soveposen, bar på overkroppen, mens han klasket moskitoer og avrundet dagen med prat.»

Ofte er ordvalg preget av ordboksoppslag og sjonglering med synonymer. Setningene blir meningsløse fordi det ikke er meningen som er oversatt, men ordene:
«I et velorganisert opprør beleiret de sentrale, avsidesliggende posisjoner i byen, og kuttet kommunikasjonslinjene før de bega seg mot selve administrasjonen i byen.»

I mange språk er det retorisk elegant å variere for variasjonens skyld, altså si samme ting på flere måter. På norsk blir det ofte teit:
«Folkene jeg nå befant meg så dypt inne blant, var fryktinngytende og skumle.»

Du verden, begge deler.

Det er både nybegynnere og erfarne oversettere som gjør slikt. Nybegynnerne famler seg kanskje fram, og når de ikke får hjelp av redaktøren og erfarne språkkonsulenter, går det galt. Det er viktig at forlagets redaksjoner sørger for å tilpasse kvalifikasjoner hos en oversetter og den som skal vaske teksten. En uerfaren oversetter trenger et språkmenneske med lang fartstid, kanskje aller helst en «pensjonert» oversetter som kjenner terrengets kvikksand.

På samme måte kan en fersk språkvasker ha godt av å trene seg på en erfaren oversetters arbeide, så lenge nybegynneren har respekt for den erfarnes valg. Hvis en overivrig vaskedebutant beflitter seg på å innføre flest mulige kommentarer og endringsforslag i et manus, kanskje også for å vise hvor produktiv man er, blir det skjæring. De gode og nødvendige forslagene kommer i skyggen av de likegyldige og misforståtte. Adressaten for forslagene – oversetteren – går i vranglås.

Det er forlagets ansvar å ikke tilby en jobb til feil oversetter. Her er det mange faktorer som spiller inn, både lingvistiske kvalifikasjoner, evne til effektiv jobbing og spesifikk sakkunnskap – noe som er særlig viktig i sakprosaoversettelse. Et forlag må dessuten huske at det selv blant ydmyke oversettere finnes overmot. Noen tror at siden de kan mye, kan de alt. Iallefall nok til å komme seg over språkgrensen
Professor Michael Heim ved UCLA har utarbeidet et lengre skriv om viktigheten av faglige kvalifikasjoner hos oversettere av vitenskapelige artikler. Heim mener at det bare er tospråklige fagfolk med kvalifikasjoner på høyde med artikkelforfatteren som kan utføre en adekvat oversettelse – vel vitende om at dette er utopi. Enda mer utopisk er det i en forlagsverden som i all hovedsak må forholde seg til den begrensede, profesjonelle oversetterstanden.

Dessuten finnes oppdragstakernes engstelse for oppdragstørke. Sier jeg ikke ja nå, er jeg kanskje arbeidsløs om tre måneder. Bare jeg selv kan sikre meg selv. Og det er en av de mange negative konsekvensene av bokbransjens føydale struktur.

Er det forskjell på grundigheten og stilistisk bevissthet fra store til små forlag? Man skulle kanskje tro at større forlag, med mer erfaring, bredt sammensatte redaksjoner og store nettverk av oversettere og vaskere, kommer bedre ut. Men det utgis stadig håpløst dårlig oversatte bøker av de største forlagene.

Store forlag hyrer også nybegynnere – både i redaksjonene og blant frilanserne. Flere storforlag har stykket opp produksjonsprosessen slik at språkvask og korrektur bestyres av en annen avdeling enn den redaksjonen som har fulgt boka fram til oversettelse. Dessuten lider også de store forlagene av bransjens elefantsyke. Kapasiteten strekkes til det ytterste, og det er hverken tid eller øyne nok til å følge med på detaljene. Man stoler på at det vil gå bra hvis oversetteren har fartstid, og regner med at svakhetene blir tatt i vasken.

Trætte Mænd
At nybegynnere ikke klarer å løse syntaktiske floker og går seg vill i ordbøkenes synonymer, er forståelig. Unge folk har gjerne et løsere forhold til det norske språkets krav, de godtar mer svesismer og anglisismer, kanskje de til og med synes det blir bedre slik. Det kan også skyldes at de ikke har lest så mye, og selvfølgelig at de ennå ikke kjenner verktøyene i kassa. Kanskje de bruker vannpumpetang der en dreven fagmann ville brukt avbiter.

Men også oversettere med mange års erfaring og mange verk på merittlista, gjør disse feilene. Her er det vanskeligere å skylde på redaktører og språkvaskere, fordi vaskerne tross alt ikke er ansvarlig for den ferdige teksten – det er det oversetteren som er. Det kan nok hende at overfor et arbeide utført av en erfaren oversetter, vil vaskeren – også en vasker med lang fartstid – begrense seg til å påpeke rene utelatelser, misforståelser og grammatiske feil, og betrakte stilistiske svakheter som en del av oversetterens handlingsrom.

Det er vanskelig å avgjøre hvor grensene for et slikt handlingsrom bør gå. Oversetteren vil ofte forsvare seg med at originalen inneholder akkurat den slags strukturer, og at det derfor er et troskapsspørsmål å beholde dem. Det vil være et svik mot forfatteren å lage lett tilgjengelig norsk ut av en ugjennomtrengelig original. Men er originalens stilistiske særpreg forstått til bunns? Hvor god kan man være i et språk?
Blant de erfarne oversetterne kan det også tenkes at svikten i kvalitet skyldes ren utmattelse, at man har jobbet så mye at det kreative apparatet er blitt nedkjørt, utbrukt. Språket får et slitt, ufriskt preg, et nøytralt allmennspråk som samtidig er idiomatisk unorsk – «oversettersk».

Det kan også skyldes altfor høy hastighet i arbeidet. Mange av de erfarne er «storoversettere» som utfører 10-15 bøker pr år. Da går det fort i svingene, selv om slike stakhanovister kanskje ikke gjør annet enn å oversette i alle sine våkne timer. Stiller forlagene – eller kritikerne – noen gang spørsmål om hvor mange sider tekst det er forsvarlig å oversette på x antall timer?

Tjenlig kritikk
Som nevnt over, veksler kritikere mellom påpeking av bommerter og uforpliktende fraser når oversettelser i det hele tatt nevnes. Kritikk av stilistisk slurv og uferdig tekst er altfor sjeldent. Og selv de gangene språket kommenteres, er det kanskje ikke til nytte – hverken for oversetteren eller oppdragsgiveren.

La oss se nærmere på en bok som ble anmeldt i mange aviser – Napoli 1944 – en etterretningsoffiser i den italienske labyrinten. Samtlige anmeldelser var overveldende positive. Jeg selv var blant dem som hyllet boka i min anmeldelse i Dagbladet. Jeg skulle gjerne skrevet noe om oversettelsen, men prioriterte det ikke. Det ville tatt for mye plass.

Oversettelsen virker preget av slurv, amatørskap eller kanskje hastverk? Kan det virkelig ha hastet slik å få utgitt dette gamle verket, så mye at det ikke var tid nok til å bearbeide teksten? Boka er breddfull av snodigheter – setninger det er umulig å tro at forfatteren kan ha ønsket slik. Her er tre eksempler, flere kommer:

«… følge ham inn i hytten hans, der en mann i uniform lå utstrakt med hodet hengende ned på brystet i en lenestol.»
«[Småjentene] var blitt tatt med ned hit, fant han ut, på en halv dags utflukt av en pleier som tilsynelatende var ute av stand eller uvillig til å hindre dem i å la seg lokke av lukten av mat.»
«Fireogtyve personer, herunder en kvinne, en munk og tre gutter i tenårene – alle de menneskene SS, som hadde hastverk, fant i husene i nabolaget – ble stilt opp mot veggen og skutt.»

Men selv om jeg stusset over rare ting på nær sagt hver eneste side, ble oversetterens innsats positivt framhevet i to aviser med profilert litteraturstoff og utplukkede anmeldere, Klassekampen og Morgenbladet. Det var altså ikke sommervikarer på desken eller matleie veteraner som skrøt.

Litteraturprofessor Arne Melberg skrev i Klassekampen at boka var «fint oversatt». Jeg skrev til Melberg at jeg opplevde oversettelsen som gjennomgående merkverdig, og ville høre hvordan han var kommet fram til det motsatte.

At 13:55 +0200 09-05-11, Arne Melberg wrote:
jo där fanns nog en del märkvärdigheter som jag dock inte ha plats och tid att gå in på. Så istället förmedlade jag bara huvudintrycket, nämligen att han aktualiserade texten på ett spänstigt sätt.

I Morgenbladet skrev Asle Toje: «… disse styrkene er utmerket ivaretatt i NNs oversettelse når boken nå, for første gang, kommer ut på norsk.» Jeg skrev til Toje:
Hei du – jeg leste din anmeldelse av Napoli 1944, en bok jeg sjøl anmeldte i Dagbladet nylig. Jeg ble nokså overrasket over ditt utsagn om at bokas styrker ”er utmerket ivaretatt” i oversettelsen, for jeg selv syntes nettopp oversettelsen var ganske sprø. […] Jeg skulle gjerne hørt deg formulere litt mer inngående hvordan du har kommet fram til å se oversettelsen på den måten, siden det er så annerledes enn jeg selv har sett den.

Og Toje svarte slik:

Hei! Jeg kan ikke skrive en lang begrunnelse. I all korthet var noen deler av oversettelsen god, andre mindre god. De mest sentrale passasjene var bra oversatt, selv om jeg ser ditt poeng. Jeg vurderte det allikevel slik at boken er saa god at jeg ville fokusere paa den, ikke paa oversettelsen. Men for all del: det er masser av daarlige oversettelser. Jeg skylder paa google translate… Asle

Melberg kan kanskje ha sett litt dårlig i den norske teksten, han er jo svensk. Mens Tojes litt rotete svar kan tyde på at han bare har slengt inn en setning om oversettelsen fordi … ja, hvorfor? Fordi han føler at han burde? Men det er jo ikke noe vanskelig å fokusere på boken og ikke på oversettelsen når man anmelder en bok – det er jo bare å ikke si noe.

Et interessant poeng Toje tar opp, er at han mistenker oversettere for å bruke Google Translate. Jeg tror ikke han mener at det har skjedd i dette tilfellet, men det kan godt hende at han i sitt øvrige virke som internasjonal forsker stadig støter på suspekte maskinoversettelser. Om ikke så lenge er det kanskje det vi har å undre oss over.

Litt mer fra Napoli 1944:
«Et snev av forlegenhet, en antydning til beklagelse, preget opptredenen til begge disse mennene der de inviterte meg inn i rom som fremstod som bokstavelig talt umøblerte.»
«Jeg fant ham sittende alene beskjeftiget med tungsindig inntak av det rå, halvveis flytende og vaniljekremlignende innholdet av gjennomskårne sjøpiggsvin; det var tydelig at han ikke nød måltidet.»
«Jeg skal vise Dem noe som gir Dem en idé om de problemene vi har fått på nakken etter hans famøse aksjon.»

«Faktum er at alle sine mangler til tross klarer politiet å holde det vandrende liket lov og orden levende og på bena, og noen av dem blir drept underveis.»
«Som sedvanlig er det småborgerne som kapper ledningene, som blir hardest rammet av offensiven, mens det ikke gjøres noe forsøk på å oppspore de handlende som kjøper og selger kobber.»
«Nok en morgen med voldsom forvirring i Castel Capuano, med rettferdighet forvaltet på den for tiden eksentriske, nærmest lunefulle måten.»

Selv om oversettere ofte beklager at deres innsats ikke blir nevnt i anmeldelser, er Melberg og Tojes skryt av denne oversettelsen lite fruktbar, akkurat slik Mikke Mus-poengteringer av marginale bommerter er det. Kritikk av oversettelser må komme seg opp på et høyere nivå, og begynne å forholde seg til stil. Kritikken må være kvalifisert, godt begrunnet, skrevet med innsikt i de vilkårene som gjelder for denne store sektoren av litteraturen. Det fortjener både forfatterne, oversetterne, leserne, forlagene – og språket vårt.