Albert Camus

Albert Camus’ tekster kan fortsatt leses med utbytte. Både på grunn av de litterære kvalitetene, og fordi hans form for eksistensialisme er en evig påminnelse om nødvendigheten av å gjøre opprør mot det totalitære.

Camus_vrangen_NY.inddCamus_sverige_NY.indd

I forbindelse med 100-årsmarkeringen for hans fødsel i 1913 utga Bokvennen forlag i fjor fire innbydende små bøker med tekster av Albert Camus. De inneholder noveller, essays, nobeltalen i Stockholm 10. desember 1957 samt foredraget Camus holdt på Universitetet i Uppsala noen dager etter nobelprisutdelingen.

Alle bøkene er oversatt av Synneve Sundby, som også har skrevet et forord til hver av bøkene, mens filosof Tore Frost har skrevet et etterord som er inntatt i Retten og vrangen.

Det er et tankekors at forfatterens hovedforlag i Norge, Aschehoug, ikke kjente sin besøkelsestid og benyttet anledningen til nyutgivelser av klassikere som romanene Den fremmede, Pesten og Fallet eller de to mest kjente essayene, Myten om Sisyfos og Opprøreren.

Desto mer ros fortjener Bokvennen forlag og oversetteren Synneve Sundby for disse utgivelsene.

Forlaget omtaler bøkene som «fire utvalgte klassikere». Det er å trekke begrepet «klassiker» noe langt. For lesere utenom den indre krets av camusianere er nok de fleste av disse tekstene lite kjent. I sin omtale av bøkene i Dag og Tid skrev Arvid Bryne at «verka hans lever og vert lesne som aldri før». Utsagnet har sikkert gyldighet for Frankrike, hvor det nylig er presentert en dokumentarfilm der tankene til Camus får bryne seg på dagsaktuelle opprør- og terrorsituasjoner (Quand Sisyphe se révolte).

Men jeg tviler på om Camus er like kjent blant nye generasjoner norske lesere.

KORT BIOGRAFI

Albert Camus ble født i Algerie 7. november 1913 og omkom i en bilulykke 4. januar 1960. Han vokste opp i et av de fattigste arbeiderstrøkene i Alger og ble i ungdommen rammet av tuberkulose. Sykdommen hjemsøkte ham med ujevne mellomrom resten av livet, og bidrar til å forklare hans kombinasjon av dødsbesettelse og livsglede.

Det filosofiske essayet Myten om Sisyfos og romanen Den fremmede, begge utgitt i 1942, ble hans gjennombrudd. Hans andre roman, Pesten (1947), vant Kritikerprisen og ble en internasjonal salgssuksess, også i Norge.

Men hans pretensiøse essay Opprøreren (1951) utløste storm og bitter debatt. Det oppgjøret Camus her tok med totalitær tenkning, særlig kommunismen, gjorde at han falt i unåde blant Frankrikes intellektuelle presteskap, anført av Jean-Paul Sartre og hans ledende tidsskrift Les Temps Modernes. Forholdet til Sartre, som lenge hadde vært anstrengt, ble brutt for alltid. Det var ikke før Solsjenitsyns bøker om Stalins fangeleirer (GULag-arkipelet, norsk utg. 1974) fjernet vestlige intellektuelles naivitet overfor Sovjetunionen, at Camus’ navn igjen ble stuerent i toneangivende litterære og filosofiske miljøer i Frankrike.

Hans tvisyn i den bitre Algerie-krigen (1954–62) førte til at Camus også mistet sin posisjon som nasjonens moralske ledestjerne, en posisjon han hadde fått under den tyske okkupasjonen og de første etterkrigsårene. Hans motvilje mot å ta parti under Algerie-krigen ble av mange oppfattet som feighet og handlingslammelse.

Da han i 1957 ble tildelt nobelprisen i litteratur, hadde han i sitt hjemland tapt mye av sin tidligere anseelse.

 

TANKEGODSET

Albert Camus har blitt omtalt både som absurd forfatter og som eksistensialist. Selv fraskrev han seg begge merkelappene. Han drøfter menneskets absurde situasjon filosofisk i Sisyfos og skjønnlitterært i Den fremmede, avviser resignasjonen og oppfordrer mennesket til å trosse sin skjebne. Den tilmålte tid må brukes til opprør, frihet og lidenskap. Camus utviklet en frelseslære, for å bruke oversetter Sundbys kreative formulering. Camus selv uttalte: «Å konstatere livets absurditet kan ikke være et mål, bare en begynnelse.»

Camus avviste også eksistensialistene, både de ateistiske, som Sartre, og de som valgte å tro på Gud, som Kierkegaard. For Camus kommer menneskets essens, i form av noen grunnleggende verdier, først. For Sartre kommer eksistensen først, og den enkelte står så fritt til å velge sine verdier, skape sin essens. For Camus representerte Sartres tanker nihilisme, mens Kierkegaards løsning, å velge Gud som svaret på menneskets absurde konflikt, var flukt og «filosofisk selvmord».

Fra en vektlegging av individet i Sisyfos utviklet Camus en tydelig sosial profil og solidaritet med «de kuede», skjønnlitterært i Pesten og politisk i Opprøreren, samt i foredraget i Uppsala om kunstnerens rolle i sin tid. Det er derfor underlig at Tore Frost i sitt etterord skriver: «Hans forfatterskap ble på mange måter en torso, hvor engasjementet utelukkende var rettet mot enkeltmennesket som sto i fare for å gå til grunne.»

Bernt Vestre, vår hittil fremste Camus-fortolker, treffer mer presist når han hevder at Camus stod for «en grensesettende humanisme, en måteholdets moral og en filosofi om menneskets uangripelige rettigheter».

Albert Camus var stadig underveis. I sitt forord til nyutgivelsen (1958) av ungdomstekstene i Retten og Vrangen skriver han om sin fortsatte leting «etter de to eller tre enkle og store bildene som hjertet, en første gang, åpner seg mot. Her ligger kanskje grunnen til at jeg etter tyve års arbeid og produksjon ennå lever med den tanken at mitt verk er ikke engang påbegynt».

 

CAMUS PÅ NORSK

De viktigste av skriftene til Albert Camus er, som vi har sett, tidligere oversatt til norsk: Den fremmede av Leif Tufte, Pesten av Johannes Skancke Martens, Fallet av Johannes Skancke Martens og Det første menneske av Christine Amadou samt Myten om Sisyfos og Opprøreren, begge oversatt av Bernt Vestre. Sistnevnte har også oversatt flere av Camus’ øvrige essays, i Den uovervinnelige sommer. Essays i utvalg, mens Karin Holter har oversatt novellen «Den utro hustru» (i samlingen Frankrike forteller). Også noen av hans teaterstykker foreligger på norsk.

De fire bøkene fra Bokvennen dekker nesten hele tidshorisonten for forfatterskapet til Camus, de omkring tjue årene fra hans første ungdomstekster, samlet i Retten og vrangen (1935–36), via essaysamlingene Bryllup (1939) og Sommer (1939–52) og novellesamlingen Eksil og kongerike (1957) til Talene i Sverige (nobeltalen i Stockholm og foredraget i Uppsala i 1957).

Ved forlagets lansering av bøkene ble det etterlatt et feilaktig inntrykk av at ingen av disse tekstene hadde vært utgitt på norsk før. Faktum er at det er første gang disse tekstene foreligger i form av samlinger, slik de opprinnelig ble utgitt, og for det fortjener oversetter og forlag stor ros. Men flere av tekstene finnes altså på norsk fra før (i Den uovervinnelige sommer og Frankrike forteller ).

Totalt er det forordet og tre av fem tekster i Retten og vrangen, fem av åtte essays i Sommer og fem av seks noveller i Eksil og kongerike samt nobeltalen som ikke har vært utgitt på norsk tidligere. Av disse påkaller følgende tekster særlig interesse: Til nyutgivelsen av ungdomstekstene (fra 1935–36) i L’envers et l’endroit (Retten og vrangen, egentlig: Vrangen og retten) skrev Camus et forord. Ønsket om endelig å gjøre dette forordet tilgjengelig på norsk var hovedgrunnen til at Synneve Sundby initierte hele bokprosjektet. Forordet anses med rette som en inngangsport til å forstå mennesket og kunstneren Camus.

Essayet «Gåten» (Sommer) og novellen «Jonas» (Eksil og kongedømme) bidrar ytterligere til å forstå mennesket Camus, som ifølge Sartre bar i seg «alle samtidens konflikter», men «raget opp over dem gjennom en lidenskapelig vilje til å gjennomleve dem».

I ungdomstekstene er det klare ansatser til de tankene Camus skulle utvikle videre i Myten om Sisyfos. Alle løfter om udødelighet og evig liv forkastes. Livets motsetninger konfronteres: ungdom mot alderdom, fortvilelse mot lykke, liv mot død. Et lykkelig liv krever at mennesket forholder seg til sin situasjon uten å la seg tvinge til et valg mellom retten og vrangen.

Bryllup er en hyllest til naturen, solen og havet, ispedd refleksjoner over kultur og sivilisasjon. I Sommer, som er skrevet over mange år, avdekkes det hvor mye Camus i sin filosofi og livsanskuelse står i gjeld til tankegods fra antikkens Hellas. Han bekjenner seg til en måteholdets filosofi, en likevektsidé, som setter grenser for menneskelig utfoldelse og hybris. Disse grensene ble grovt krenket av datidens nihilisme (Franco, Hitler, Stalin), slik Camus så det.

Novellesamlingen Eksil og kongerike inneholder Camus’ siste skjønnlitterære tekster. De regnes ikke som hans beste, men er tankevekkende å lese, både med forfatterens fortvilelse over Algerie-krigen og hans bitre strid med Sartre som bakgrunn.

I foredraget «Kunstneren og hans tid» (Talene i Sverige) avviser Camus kunst for kunstens skyld og kunst som et redskap for en ideologi. Kunstneren må tvert imot forholde seg til «disse to vanskelige forpliktelser: å avslå å lyve om det man vet og å gjøre motstand mot undertrykkelsen». De kyndige forordene viser ellers hvor grundig oversetteren har satt seg inn i både Camus’ budskap og form.

 

OVERSETTELSEN: ET NYTT VERK

Oversettelse er omtalt som «det umuliges kunst». Den erfarne oversetteren Preben Jordal uttalte i et intervju: «Jeg vil si at jeg står på originaltekstens side.» (Bokmagasinet 22.09.12)

Spissformulert vil jeg da si at jeg selv står på den norske tekstens side.

Noen sitater utdyper mitt ståsted. Vår prisbelønnede oversetter Merete Alfsen har uttalt (2008): «En oversettelse er et nytt verk, en ny ytringsform, og vi skylder denne nye ytringsformen vår helhjertede lojalitet. Så er spørsmålet hva det betyr. Mitt svar er at det betyr å skrive boka på norsk. Å gå inn i teksten som skriver. Å ta ansvar for teksten. Poenget er at oversetteren må melde seg på i samme klasse som forfatteren.»

I sin tale ved overrekkelsen av Kritikerlagets pris for beste oversettelse i 2013 vektla Vagants redaktør Audun Lindholm at en god oversettelse bør være lydhør for «hvilke ordvalg, hvilke uttrykksmåter og hvilken syntaks som klinger godt for en norsk leser».

Stilt overfor det utvilsomt imponerende arbeidet Sundby har gjort, har jeg i likhet med Karin Holter (Bokmagasinet 18.01.14) reagert på at enkelte ord og uttrykk «ikke lyder norsk». Som for eksempel:

«Her står jeg helt uforskjønnet» (uforstående)

«fra solen står opp ved hønenes gal» (hanenes gal / hanegal)

«en likvid morgen» (en flytende morgen)

«vannflaten lå immobil under det uforanderlige regnet» (vannflaten lå ubevegelig under det stadige regnet)

«Jeg […] er bespart den mondene turistens stramme dagsorden» (spart for)

På ett punkt er det ingen dissens i synet på Albert Camus: Det har aldri vært noen tvil om hans fremragende skrivekunst. Som Hall Bjørnstad skriver i en innledning: «Når Myten om Sisyfos tidlig oppnådde kultstatus, henger det nok i stor grad sammen med tekstens litterære kvaliteter.» (Myten om Sisyfos, De norske Bokklubbene, 2002)

Makter så Synneve Sundbys oversettelser å gjenskape hans fremragende, lyrisk-ironiske stil på norsk? Etter min vurdering er det fortsatt litt å gå på før hun melder seg på i samme klasse som forfatteren, hvilket selvsagt er et svært ambisiøst mål.

Gjennomgående fører Sundby et naturlig og utmerket norsk. Men tidvis kan det virke for lite poetisk og, som allerede nevnt, litt for ofte preget av «unorske» uttrykk.

For å anskueliggjøre mitt synspunkt sammenholder jeg her noen avsnitt av hennes oversettelse med samme avsnitt i Bernt Vestres oversettelse:

Sundby: «Med verdiene blekner også grensen, og siden oppfatningene er så diverse om av hva disse verdiene i sin tid vil vise seg som, og siden all kamp som ikke blir begrenset nettopp av disse verdiene, nødvendigvis fortsetter i det uendelige, står de forskjellige messianismene i dag mot hverandre med rop som smelter under imperiets fall.»

(Fra «Helenas landsforvisning» i Sommer)

Vestre: «Med dem forsvinner grensen, og da oppfatningene av hva verdiene vil bli er forskjellige, da enhver strid hvor disse verdier ikke virker som bremse sprer seg i det uendelige, står messianismene i dag mot hverandre, og deres skrål drukner i imperienes voldsomme sammenstøt.»

(Fra «Helena i landflyktighet» i Den uovervinnelige sommer)

Sundby: «Djemila ligger bak oss med sin himmels triste vann, fuglenes sang fra platåets andre side, kort plutselig sildring av geiter over skrenten, og i dette milde tussmørket av lave lyder, det levende ansiktet til en gud med horn på et alters fronton»

(Fra «Vinden i Djemila» i Bryllup)

Vestre: «Djemila blir igjen bak oss, med trist glans i himmelen over, fuglesang som kommer fra den annen ende av høysletten, geiter som plutselig og bare et øyeblikk strømmer nedover åssiden, og i det milde og tonende tussmørket–en hornprydet guds levende ansikt på gavlfeltet av et alter.»

( Fra «Vinden» i  Djemila i Den uovervinnelige sommer)

Vestres språkform kan i dag virke noe gammelmodig. Men det er min oppfatning at hans oversettelser i de valgte eksempler, og i flere av de øvrige sammenlignbare tekstene, både kommer nærmere Camus’ stil og fortsatt er noe bedre norsk enn Sundbys oversettelse.

 

TRENGER MER CAMUS

Da jeg ble politisk bevisst, en gang i 1960–70 årene, var den politiske debatt, i hvert fall på universitetene, dominert av den ekstreme venstresiden. Og i det europeiske intellektuelle landskapet raget en Jean-Paul Sartre adskillig høyere enn en Albert Camus.

Som den danske idéhistoriker (og senere konservative politiker) Per Stig Møller skrev i en kronikk i 1979: «Men stadig var det Sartre, universiteterne og debattørene holdt seg til. Camus var uanvendelig i de første år av 70-erne, hvor politiseringen og ideologiseringen tog til. Han havde jo advaret mod den marxisme man nu bekendte sig til. Man han var heller ikke spiselig for den politiske højrefløj.»

For de av oss som mer og mer søkte en liberal og gyllen middelvei med front mot polarisering og politisk enøydhet, ga imidlertid tankene til Camus bedre veiledning og større intellektuelle utfordringer. I motsetning til de totalitære tankesystemer hadde ikke Camus alltid fasiten klar. Han holdt fast på enkeltmenneskets ukrenkelighet, men mente at det også måtte finnes et sted mellom ja og nei, mellom eksilet og kongeriket.

Om Bokvennens utgivelser kan bidra til å gi Albert Camus en renessanse i Norge, ville det være storartet. Uansett finnes det ennå viktige tekster som aldri har foreligget på norsk, og som venter på et initiativ. Her nevner jeg bare Lettres à un ami allemand (1945), kjent som et humanistisk manifest, og Réflexions sur la guillotine (1957), et kampskrift mot dødsstraff.

Kanskje Bokvennen og Synneve Sundby kjenner sin besøkelsestid enda en gang?

Camus_sommer_NY.inddCamus_eksil_NY.indd

Albert Camus

Retten og vrangen

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013

 

Albert Camus

Bryllup og Sommer

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013

 

Albert Camus

Eksil og kongerike

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013

 

Albert Camus

Talene i Sverige

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013