Oversettere vet at maskiner ikke helt og fullt kan erstatte levende oversettere. Men vet vi hvorfor? Hjernen vår blir jo ofte sammenliknet med en maskin. Prosa har snakket med lingvisten Terje Lohndal.

images

Vanligvis blir språkevnen nevnt som det helt vesentlige skillet mellom dyr og mennesker. Det er ingenting kontroversielt ved det. Men å si at språk også er det som skiller mennesker og maskiner, krever det mer å argumentere for.

Lohndal er førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU og var den yngste av de ti som Morgenbladet i 2012 kåret til «fremragende forskere under førti». Der hans tidligste interesse innen faget var historisk, å studere språkutviklingen over tid — fra norrønt til moderne norsk — har han etter hvert blitt opptatt av strukturlingvistikk, også kalt «generativ lingvistikk». I høst holdt han et foredrag på NFFs helgeseminar for oversettere på Soria Moria der han viste hvordan man kan bruke teoretisk lingvistikk for å forstå hva som foregår når vi oversetter, og motsatt: hva oversettelse kan bidra til for lingvistikken.

– Hva er generativ lingvistikk?

– Generativ lingvistikk, eller grammatikk, er primært opptatt av det som er felles for alle språk. Man forutsetter at det eksisterer felles egenskaper ved språk, og forsøker å finne fram til disse. Tidligere stipulerte man et svært rikt sett av slike universelle egenskaper, men nå prøver man å redusere dem til det absolutt nødvendige – det som Chomsky kaller en minimalistisk syntaks.

– Noam Chomsky, ja, din helt! Hva var banebrytende ved ham?

– Tidligere var behaviorismen den rådende retningen innen språkvitenskapen – man mente at det er ytre stimuli som gjør at et nyfødt barn innen kort tid vil lære å snakke det språket som det blir snakket til på. Men et barn reagerer ikke bare mekanisk; det oppviser kreativitet og evne til selv å sette sammen lyder og ord på nye måter. Hva kommer det av? I møte med slike spørsmål har Chomsky utviklet sin lære om en universalgrammatikk, at det må finnes et mentalt grunnlag for å lære språk som er felles for alle mennesker. Det menneskelige språk er grunnleggende sett bare ett språksystem, og det er medfødt. Så er det ulike grammatikker for de ulike språksamfunnene, men de er likevel ikke så ulike at mulighetene er uendelige; språk varierer bare innenfor visse begrensninger. Nå trengs tverrvitenskapelig innsats, særlig bør lingvister samarbeide med hjerneforskere og biologer, for å få svar på hvorfor grammatikken er strukturert slik den synes å være.

– Kan du gi et eksempel på en slik begrensning?

– Ja. For eksempel er alle språk hierarkisk strukturert: Ikke bare følger ord etter hverandre, men disse ordene har en innbyrdes hierarkisk struktur. I norsk må verbet som kjent alltid komme på andre plass i setningen. Det finnes ikke noe språk som har en regel basert på bare lineær avstand («ta det andre ordet i setningen og sett det først i setningen», for eksempel). Et slikt språk er tenkelig, men det finnes ikke. På samme måte finnes ikke det motsatte av norsk: Vi finner ingen språk der verbet alltid må komme på nest siste plass i setningen! Chomsky og jeg er opptatt av hvorfor slike språk ikke finnes.

– Og hva kan forskning innen teoretisk lingvistikk tilføre studiet av oversettelse?

– Det bidrar til å si noe om hvor forskjellige språk er, og hvor disse forskjellene befinner seg. Ta for eksempel gruppen av indianere som under andre verdenskrig brukte indianerspråket mohawk for å kommunisere via oversettelse. Det ble avgjørende for krigens utfall, men hadde aldri vært mulig dersom menneskelige språk varierte i ubegrenset grad. Oversettelse har altså noen grammatiske rammer som teoretisk lingvistikk kan bidra til å definere.

— Du sier at maskiner ikke kan utkonkurrere mennesker når det gjelder å oversette. Her er et tilfeldig, nokså lett, avsnitt fra en bok jeg oversatte i fjor:

How do we explain rationality and intelligibility themselves, or is this question either superfluous or too hard to answer? […] Whatever we think of such queries, science as we know it is possible only because the world displays a certain order and coherence — possible, that is to say, for roughly aesthetic reasons. (Terry Eagleton 2009, se Verbum 2013)

– Denne klarer google translate faktisk bra, særlig spørresetningen, der den nødvendige verbomrokkeringen er foretatt:

Hvordan forklarer vi rasjonalitet og forståelighet seg selv, eller er dette spørsmålet enten overflødig eller for vanskelig å svare på? […] Uansett hva vi mener om slike spørsmål, vitenskap som vi vet det er mulig bare fordi verden viser en bestemt rekkefølge og sammenheng – mulig, det vil si, for omtrent estetiske grunner.

Syntaksen volder altså ikke problemer, og maskinen oppfatter hvert ord, bortsett fra «themselves» (der vi på norsk har et preposisjonsuttrykk). Og med en gang det kommer en lang setning med innskutte ledd, blir ordrekkefølgen et problem. Maskinen klarer ikke å lese den neste setningen i sin sammenheng, og «know» blir oversatt til «vite» og ikke det korrekte «kjenne». Den knekker rett og slett ikke koden. Forskjellene mellom engelsk og norsk er såpass subtile – de viser seg på mikronivå – at det kan bli vanskeligere enn med språk der avstanden er større. Men ellers er jo oversettelse en såpass pragmatisk virksomhet at det er begrenset hvor mye den teoretiske lingvistikken kan bidra.

– Hvor spiller oversettelse en rolle i teoretisk lingvistikk, da?

– Vår mentale ordbok består både av innholdsord og grammatiske ord. De grammatiske ordene er vanskeligst å oversette, de har ofte ikke presise ekvivalenter i andre språk. Ta for eksempel «every» og «some». Hvordan skal de oversettes? Som «alle» eller «hver eneste» i setningen «Every student read the newspaper»? Eller «some» i «Some dog barked»: Bør det være «en hund» eller «en eller annen hund»? Konkrete innholdsord som «bord» eller «bil» er mye lettere å oversette. Det interessante er at det er i den grammatiske delen at språk er mest forskjellige, og altså der oversettelse er vanskeligere.

Oppsummert: Språk er en unikt menneskelig egenskap. En felles språkevne gjør oversettelse mulig. Universalgrammatikken setter begrensninger for hva et mulig språk er – endeløs variasjon finnes ikke. Maskiner uten denne språkevnen vil trolig aldri kunne erstatte menneskelige oversettere.