walter-benjamin

Endelig kan vi flanere rundt i Walter Benjamins tankeverden – på norsk.

Walter Benjamin
Skrifter i utvalg, bd. I og II (red. Arild Linneberg)
Oversatt av Arild Linneberg, samt Per Buvik, Amund Børdahl, Espen Børdahl, Roman Linneberg Eliassen, Nina Goga, Eirik Høyer Leivestad, Pål Norheim, Robert Bjørnøy Norseng, Frode Helmich Pedersen, Janne Sund og Lars Sætre.
Vidarforlaget 2014

Walter Benjamin
Enveiskjørt gate / Barndom i Berlin – rundt 1900
Oversatt av Bjørn Aagenæs og Henning Hagerup
Aschehoug 2000 (1. utg.) / Kolon forlag 2014 (2. utg.)

BenjaminWBarndomiBerlinogEliten

benjamin-omslag-1_800-sitat

benjamin-omslag-2_800-sitat

Da jeg begynte på en mastergrad i filosofi om Theodor W. Adorno, tok det ikke lang tid før jeg ble mer opptatt av hans litt mystiske venn, Walter Benjamin (1892–1940). Ikke bare var tekstene hans noe lettere tilgjengelige enn Adornos; livshistorien hans var like mangslungen og sørgelig som en gresk tragedie. Og i Berlin – der jeg studerte og fortsatt bor – kunne jeg legge ut på fysiske spaserturer i hans tekstlige univers. Selv om mye var forandret siden Benjamin beskrev Tiergarten og det fornemme villaområdet Grunewald i Barndom i Berlin – rundt 1900, var gjenkjennelseseffekten fortsatt stor, og tekstene ga meg en følelse av å ha funnet en hemmelig historisk port inn til byen. For meg var Benjamin altså en ny oppdagelse på denne tiden, kanskje fordi den filosofiske opplæringen på Blindern hadde fôret meg med helt andre tekster, om bevissthetsfilosofi og determinisme, eller fordi han rett og slett hadde vært lite oversatt til norsk.

Den til nå mest toneangivende samlingen av Benjamins tekster, Kunstverket i reproduksjonsalderen, med Torodd Karlsten som redaktør og oversetter, kom ut for så lenge siden som 1975. Etter det har kun Pax-utgaven av Det tyske sørgespillets opprinnelse, oversatt av Thor Inge Rørvik, og Enveiskjørt gate / Barndom i Berlin – rundt 1900 bidratt til Benjamin-katalogen på norsk. Sistnevnte, oversatt av Bjørn Aagenæs og Henning Hagerup, kom høsten 2014 også ut på nytt i en bearbeidet utgave på Kolon forlag.

Bøkene dekker knapt én prosent av Benjamins rikholdige tekstarkiv, for hans Gesammelte Schriften er på 7853 sider, og da er ikke den omfattende brevsamlingen inkludert. Mammutprosjektet Walter Benjamin: Skrifter i utvalg på over 800 sider er uansett et kjempeløft for Benjamin-resepsjonen i Norge. Utvalget spenner over hele Benjamins aktive karriere, fra den «esoteriske» starten i 1916 til de siste fragmentene i 1940, noe som gir en ypperlig sjanse til å skaffe seg et helhetlig bilde av Benjamins tankeunivers, også for dem som ikke er komfortable med tidlig 1900-talls tysk.

UMULIG Å PLASSERE
Så hvem var Walter Benjamin? Den tysk-jødiske filosofen, kritikeren, barnetimeonkelen og samleren, bare for å nevne noe, kan lettest karakteriseres negativt, skal vi følge Hannah Arendt i hennes forord til Illuminations fra 1968, den første samlingen av Benjamins tekster som kom ut på engelsk:

[…] han var den fødte forfatter, men hans største ambisjon var å skrive et verk som utelukkende besto av sitater, han var den første tyskeren til å oversette Proust (sammen med Franz Hessel) og St. John Perse, og før det hadde han oversatt Baudelaires Tableaux Parisiens, men han var ingen oversetter, han anmeldte bøker og skrev en rekke essays om levende og døde forfattere, men han var ingen litteraturkritiker.

Umuligheten av å sette Benjamin i bås var også et problem i hans levetid; han skrev for utradisjonelt for akademia, og hans habilitasjonsarbeid for den filosofiske doktorgraden, Det tyske sørgespillets opprinnelse, ble underkjent. Frankfurterskolen, med Horkheimer og Adorno i spissen, var hans fremste økonomiske hjelpere på 30-tallet, men hans sterke marxistiske og kommunistiske tendenser gjorde at han måtte endre mye på tekstene sine for å få dem publisert i deres tidsskrift ZfS. Blant annet måtte det endringer og strykninger til i det berømte essayet «Kunstverket i tidsalderen for dets tekniske reproduserbarhet», som det noe kronglete heter i nyoversettelsen på Vidarforlaget.

Benjamins fragmentariske stil og brede tematilfang – han skrev like naturlig om Mikke Mus som om hasj – har heller ikke gjort ham så populær hos nåtidens universitetsfilosofer, i hvert fall ikke på filosofisk institutt på Blindern den gang jeg studerte der og man fikk inntrykk av at den logiske positivismen hadde stått fjellstøtt øverst på rangstigen siden Arne Næss’ dager.

BERLINERBLIKKET
Det er derfor ikke overraskende at denne i norsk sammenheng historiske oversetterbragden har sitt utspring fra en litteraturviter, nemlig professor Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen. Han er en av våre fremste kjennere av Frankfurterskolen, har tidligere oversatt Estetisk Teori og Minima Moralia av Theodor W. Adorno, og hva passet da bedre enn å gå over til å oversette mannen Adorno kalte «min fremste kritiker»?

At Linneberg ikke er filosof, skinner gjennom i utvalget. Benjamins tekster om Kafka, Goethe, Brecht, Baudelaire og Proust, for å nevne noen, har fått prominent plass, og det er svært interessant lesning som bør kunne brukes både i videregående skole og i litteratur- og filosofistudier. At disse tekstene nå er samlet på norsk, gir oss en bedre forståelse av Benjamins litteratursyn; en av hans mest framtredende roller var litteraturkritikerens.

Det som glimrer mest med sitt fravær i antologien, og det skinner nesten som en nimbus i seg selv, er Enveiskjørt gate / Barndom i Berlin – rundt 1900. Et utdrag herfra ville hørt naturlig med i enhver Benjamin-samling, nesten uansett hvor begrenset det hadde vært. Det er riktignok klokt at man ikke har brukt ressursene på å oversette samme tekster flere ganger på så kort tid i vårt lille språkområde, men isolert sett lider Vidarforlagets to flotte, innbundne bind under avgjørelsen. Særlig fordi noen av de tidlige tekstene i antologien, der Benjamin kommenterer med-berlinerne Franz Hessel og Ludwig Rellstabs skildringer av byen, peker fram mot hans egen Berlin-bok – den han begynte på i 1933 i eksil, og som han kalte «en vaksine mot hjemlengselen». Vidarforlagets to bind må derfor suppleres med Kolons bok, og den er heldigvis demokratisk rimelig.

Lindeberg og medoversetter Janne Sund har skrevet en 70 sider lang innledning til utvalget, «Å lese det som aldri er skrevet». Slike innledninger kan ofte bli særdeles tørre oppramsinger av publiseringsdatoer og merkedager, men de to har lagt seg på en mer essayistisk stil som kler Benjamin godt. (Og «kler» er ikke noe tilfeldig valgt ord her, for bind 1 begynner med 26 sider om mote fra Benjamins uferdige Passasjeverk.)

Byen, og da særlig Berlin og Paris, står sentralt i Benjamins tekster, og Lindeberg og Sund introduserer tematikken på en god måte:

«Å gå langsomt nedetter livlige gater er en særlig fornøyelse,» skriver Benjamin i omtalen av Det hemmelige Berlin (en omtale av Franz Hessels bok Heimliches Berlin fra 1927). Og vi var for vår del igjen på vei ut i det som Hessel i et essay kalte «den vanskelige kunsten å spasere» – vanskeligheten skulle visstnok bestå i å få med seg det en ser – noe flanøren ifølge Benjamin gjør, men turisten ikke.

Slik åpnes det for Benjamins tankeverden; redaktør og oversettere går i hans fotspor og presenterer tekstene i samsvar med Benjamins eget historiesyn, nemlig «baklengs»:

I sitt aller siste skrift, «Om historiebegrepet» fra 1940 [kjent som «Historiefilosofiske teser» i Torodd Karlstens oversettelse], ser han [Benjamin] historien baklengs i bildet Angelus Novus, historiens engel som står med ryggen mot framtiden og med ansiktet vendt mot fortiden som blåser som en storm: Historien er en eneste lang rekke med katastrofer. Historisk framskritt hadde han liten tro på.

Bind 1 begynner derfor i 1940, med noen utdrag fra Passasjeverket. Dette er lovende smakebiter av boken som i sin helhet skal komme på norsk høsten 2015, altså et nytt norsk Benjamin-høydepunkt. Deretter går vi bakover i tid med noen tekster for hvert år. Benjamins aforistiske og fragmentariske stil passer perfekt til å leses på denne måten. Men hvorfor har Linneberg valgt ut akkurat disse tekstene? Forordet er informativt, men sier lite om utvelgelsesprosessen, og det er synd. Utvalget baserer seg på Suhrkamps 7-binds store (14 delbind) Gesammelte Schriften, men ingen steder i disse to bøkene står originalens titler eller hvilke deler de er tatt fra. Det er en irriterende mangel som gjør det mye mer omstendelig å gå tilbake til originalskriftene. Så enkelt det hadde vært å løse dette med en kort fotnote for hver tekst!

ENSTEMT KOR
Til sammen et dusin oversettere har bidratt med tekster i denne samlingen; Linneberg står selv for omtrent halvparten. Det kan høres kaotisk og sprikende ut, men de taler langt fra med tolv tunger: Språkføringen ligner, selv om det selvfølgelig er små variasjoner, og en forfatter som Pål Norheim skriver mindre akademisk og lettere enn Linneberg. Der jeg har lest opp mot originaltekstene, har det vært eksemplarisk få feil, heldigvis, men skal vi bruke Benjamins kriterier for en god oversettelse, er dette langt fra nok. I «Oversetterens oppgave» skriver han:

Troskap i oversettelsen av enkeltordene kan nesten aldri gi en fullstendig gjengivelse av den meningen de har i originalen. For denne meningen er i originalens dikteriske sammenheng ikke begrenset til det mente, men oppstår gjennom måten det mente er bundet til det bestemte ordet på innenfor originalens poetiske form.

Benjamin var en esoteriker, som Adorno fastslo i sine yngre dager, og «Oversetterens oppgave» (1921) viser denne siden av hans tenkning. I utvalget kan den gjerne leses i sammenheng med den enda tidligere teksten «Om språk generelt og om språket til mennesket» (1916). Der fastslår Benjamin: «Kort formulert: enhver meddelelse av åndelig innhold er språk.» Å søke et språk bortenfor ordene, en høyere mening i både diktning og oversettelse, ligger derfor Benjamin nær; på dette punkt er han ikke langt unna Platons idéverden.

Å lese tekstene i denne samlingen opp mot tidligere norske oversettelser er i grunn vel så interessant som å lese dem opp mot Benjamins originaler. Karlstens versjon av «Hva er episk teater?» virker for eksempel overraskende nok mer moderne enn Espen Børdahls aktuelle, til tross for at den ble skrevet førti år tidligere. Der Børdahl bruker de gammelmodige «således» og «likeledes», har Karlsten valgt «på den måten» og «det samme skjedde»; det gjør teksten mer tilgjengelig, noe som må være et mål for enhver samling som utgis bortenfor universitetenes kompendiehefter.

Det valget som overrasker meg mest i disse bøkene, og hvor Linneberg klart går imot Benjamins tanker rundt språk og oversettelse, er i tekstanalysen av Brechts diktning. Amund Børdahls oversettelse er i seg selv god, og der de har hatt Georg Johannesens gjendiktninger for hånden, har de heldigvis brukt disse. Men de diktene som ikke har blitt oversatt til norsk før, har Linneberg selv valgt å lage nye versjoner av. Og her går boken interessant nok på tvers av Benjamins tanker om oversetterens oppgave, nemlig «å finne den intensjonen i sitt språk som vekker et ekko av originalen». I stedet har Linneberg skrevet bokstavelige oversettelser helt blottet for rytmikk og poesi. Pragmatisk fungerer de selvfølgelig som rene forklaringer på Benjamins tekstanalyser, men i et så prestisjefylt verk som dette, som skal vare i tiår, kunne vel Linneberg ha strukket ut en hånd eller to med øl i (samt et honorar, selvfølgelig) til noen fra den vitale bergenske poesiscenen. Da hadde han lynraskt fått gode, spennende og nye Brecht-gjendiktninger i retur. Originalversjonene står heldigvis også i teksten, men for de som ikke er tyskkyndige, vil en dimensjon gå tapt, og er det ikke dem man bør ha i tankene når man oversetter?

Utover dette er Brecht-analysen plassert i en god sammenheng, rett etter nevnte «Hva er episk teater?» og «Dagboksnotater 1938». Sistnevnte er fra Benjamins tid i eksil og begynner med at han bemerker at han i det siste har hatt «drømmer som har satt dypt preg på dagen min», for deretter å komme med et uhyggelig frampek fra en drøm: «Jeg mener å huske at jeg kom med en høylytt bemerkning: nå kommer jeg nok ikke til å leve så lenge – som om dette skulle være de siste ord mellom venner som tok avskjed med hverandre.»

ET MØKKAFOLK
Etter dette kommer dagboksnotatene fra en av de mange gangene Benjamin besøkte Brecht i hans eksil på Svendborg i Danmark. Her bys det på spennende og morsomme referater fra deres samtaler, som når Brecht sier: «Tyskerne er et møkkafolk. Det er ikke sant at man ikke kan trekke noen slutninger fra Hitler og til tyskerne. Også ved meg er alt som er tysk dårlig.»

Tross Benjamins svært tragiske skjebne, og skjebne var et begrep han gjerne brukte, unngår denne samlingen å dvele for mye ved dette, vi har tross alt nok av lettfattelige artikler om Benjamin som belyser hans eksil og endestopp ved den spanske grensen. Desto sterkere lyser de passasjene mot oss som foregriper de tragiske hendelsene som skulle komme. I hans bunnsolide, klokkerene og flengende kritikk av en tysk antologi som tok for seg første verdenskrig, Krieg und Krieger, skriver han:

Gasskrigen vil bero på utslettelsesrekorder og medføre en absurd grad av risiko. Om dens utbrudd vil skje innenfor rammene av folkerett – etter forutgående krigserklæring – er uvisst, men dens avslutning vil ikke la seg begrense av den slags. Sammen med skillet mellom sivil og kjempende befolkning, som gasskrigen som kjent opphever, bortfaller også det viktigste grunnlaget for folkeretten.

Siste tekst i denne samlingen, «Curriculum Vitae Dr. Walter Benjamin», viker fra bokens regressive oppsett. Teksten er noe av det siste Benjamin skrev i 1940, en sober og kort oppramsing av hans karriere, om man kan kalle den det. Det teksten utelater, blir enda mer framtredende enn det som står der, for etter 850 sider med Walter Benjamins tanker kan man ikke annet enn å si seg enig med Hannah Arendt i Illuminations: «Posthum berømmelse ser ut til å være skjebnen til de uklassifiserbare, de hvis verk verken passer inn i eksisterende ordner eller introduserer en ny kategori for framtidig klassifisering.»