"Trollkvinne i nord i historiske kilder og skjønnlitteratur" er en av Liv Helene Willumsens bøker. Boken ble utgitt  av Høgskolen i Tromsø i 1994

Litteraturens trollkvinneskikkelse har samisk tilhørighet, er underjordisk og overjordisk, eksotisk sensuell og både skremmende og tiltrekkende. I Liv Helene Willumsens historiske materiale er bare ca. fem prosent av kvinnene som ble henrettet som hekser på 1600-tallet, samer.

Liv Helene Willumsens faglitterære forfatterskap er direkte knyttet til hennes forskning og demonstrerer den sterke interessen hun har for å videreformidle fra akademia til den interesserte allmennhet. Stort sett har hun tre perioder i sin forfatterkarriere, alle gjennomsyret av et engasjement for å synliggjøre og forstå kvinners situasjon og av en opptatthet av Nord-Norge. Den første er konsentrert om trolldomsprosessene i Finnmark på 1600-tallet, den andre om forfatterinnen Regine Normanns bibliografi, biografi og forfatterskap, og den tredje er en tilbakevending til de rettsforfulgte slik de framstår i tingbokreferatene, men nå sammenlignet med hekseprosesser i Skottland og på Shetland og Orknøyene i samme tidsperiode. I tillegg til monografier har hun produsert et stort antall artikler og foredrag knyttet til sine hovedtemaer og til forskningsmetodikk.

"Trollkvinne i nord i historiske kilder og skjønnlitteratur" er en av Liv Helene Willumsens bøker. Boken ble utgitt av Høgskolen i Tromsø i 1994

Det begynte med hovedfagsoppgaven i nordisk litteratur, ferdigstilt i 1984, der Liv Helene Willumsen (f. 1948 i Stokmarksnes, Nordland, og den gang lærer) hadde valgt ut det forskningsområdet som skulle bli sentralt for henne de neste snart tretti årene: De 111 kvinnene som på 1600-tallet ble dratt foran domstolene i Finnmark, anklaget for å drive trolldom. Det skjedde også med 24 menn. 91 personer ble henrettet, de fleste av dem kvinner som ble dømt til å brennes levende.Temavalget var inspirert av kvinnebevegelsens fortolkning av fenomenet hekser i europeisk historie, der begrepet sto for kvinneopprør og kvinnekunnskap samfunnet ikke kunne akseptere. Bekjempelsen av heksene syntes å ha symbolkraft i kvinnekampen også mot slutten av 1900-tallet. Willumsen kalte dem trollkvinner, for det var benevnelsen som ble brukt i rettsprotokollene. Hennes hovedfagsoppgave ble uvanlig i den forstand at den var tverrfaglig, den hadde en avdeling for litterær forskning – og en for historisk forskning. Hennes materiale var i første omgang historiske, skjønnlitterære framstillinger av trollkvinner skapt av en rekke forfattere som Magdalene Thoresen, Kirsten Bergh, Hans Kristian Eriksen, Knut Hamsun, Jonas Lie, Karen Blixen og flere. Den krevende problemstillingen oppsto: I hvilken grad korresponderer den litterære framstillingen av trollkvinnene med de karakteristiske trekkene ved dem som framkommer i de overleverte, fyldige rettsdokumentene fra 1600-tallet? For å undersøke dette lærte Willumsen seg å lese gotisk håndskrift, valgte å konsentrere seg om Finnmark (som hadde flest hekseprosesser i Norge i forhold til folketallet), og gikk løs på tekster fra rettsreferatene i tingbøkene og lagtingsprotokollene for 1600-tallet, oppbevart henholdsvis på statsarkivene i Tromsø og Trondheim. Dertil ble lensregnskapene for Vardøhus studert på Riksarkivet i Oslo.

Willumsens grundighet er tydelig til stede allerede i dette første store arbeidet. Analysen av referatene i tingbøkene ble gjenstand både for en kvantitativ og en kvalitativ metodisk tilnærming. For å trekke ut informasjon systematisk, finne fram til trender og mønstre, laget hun et stort antall kategorier som hun så bearbeidet statistisk. Impresjonistisk synsing er langt fra Willumsens stil. Den kvalitative tilnærmingen brukes i eksemplifiseringer fra tekstene i det historiske materialet og dessuten til å se hendelsene på 1600-tallet i Finnmark i lys av samtidens mentalitet og teologiske og idéhistoriske strømninger. Willumsen fant at den litterære trollkvinneskikkelsen i overveiende grad har samisk tilhørighet, hun er uttrykk for fantastiske forestillinger knyttet til det polare nord, og til fjerne strøk. Hun er underjordisk og overjordisk, sensuell, skremmende og tiltrekkende, mørkets eller lysets sendebud. I det historiske materialet finner hun imidlertid at bare ca. fem prosent av kvinnene er samer, og at det er nødvendig med en nedtoning av eksotiske forestillinger om de nordlige egner som arnested for all magi. Hun som blir stemplet som trollkvinne i Finnmark, er i stor grad en alminnelig kvinne som har sterke likhetstrekk med kvinner som ble forfulgt som hekser rundt om på det europeiske kontinentet. Trollkvinne i nord (1994, 2010) konkluderer med at hun ikke er «trollkvinne av Det mystiske og mytiske nord. Hun er trollkvinne av Historien». Allerede i dette første forskningsarbeidet er Willumsen den første som viser det forbausende store antallet demonologiske rettssaker i Europas ytterste periferi, hvilket vil si at kvinnene bekjente at de hadde inngått en pakt med djevelen, i en tid da demonologi hørte med til de rådende vitenskapene i Europa. I Norge er det i særlig grad doktoravhandlingen til Hans EyvindNæss, Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet (1982), som er forløpere for Willumsens arbeid.

Willumsen har et spesielt, dypt engasjert forhold til kilder og dokumentasjon, en egen evne til å sanse og spore opp kunnskaper fra dokumenter som har overlevd hundreder av år, til å trenge inn i en håndskrift og et språkuttrykk fremmed for vår tid. Her er hun inspirert av Natalie Zemon Davis’, Fiction in the Archives. Men kilder av nyere dato vises like stor tålmodighet. Det er ikke for mye sagt at Willumsens arbeider utstråler kjærlighet til de personene hun konsentrer seg om, enten det er de ulykkelige, forfrosne, forfulgte og torturerte kvinnene på Finnmarkskysten eller forfatterinnen Regine Nordmann (1867–1939), den første kvinnelige nordnorske forfatteren som fikk et betydelig rom i norsk offentlighet de første tiårene av forrige århundre. Det er symptomatisk at det var oppgaven å ordne arkivet etter Regine Normann, alle puslespillbitene etter et levd liv, som førte til entusiasme for bokstavelig talt å spa opp hennes liv fra primærkildene. Men mengden av opplysninger, uansett hvor stor den er, er aldri tilstrekkelig. Willumsen trålte land og strand rundt for å få inntrykk og fortellinger fra gamle mennesker som hadde vært i nærheten av den levende Regine Normann. Over 70 samtaler tatt opp på bånd ble til tekster som ble underkastet oppmerksomhet igjen og igjen for å fravriste dem alt hva de kunne gi av informasjon. Hun skydde ingen anstrengelser for å finne spor etter Regine. Foruten oppsporing av materiale i privat eie, oppsøkte hun flere enn ti ulike offentlige arkiver i Norge, og dessuten to i München og to i Danmark.

Biografien om Regine Normann, Havmannens datter. Regine Normann – et livsløp (Aschehoug 1997), er fri for bruk av fiksjon når kildene ikke strekker til. Alt er gjort rede for ut fra ytre spor, hennes litterære forfatterskap brukes ikke til å løfte biografien. Det er rikelig med stoff fra Regines egen hånd, i form av brev og publiserte korte skildringer fra eget liv i aviser og tidsskrifter. De ytre forhold ved forfatterskapet og Aschehoug forlag og mottakelsen bøkene fikk, er grundig gjort rede for. Biografien er preget av en stor og konkret rikdom på interessante detaljer, som ikke blir tyngende, men som belyser så meget av tiden, miljøene og de menneskene som omgir Regine Normann. Farens død førte til smertefull oppsplitting av søskenflokken, der Regine, fem år, ble bortsatt og vokste opp hos fosterforeldre på en gård i Trondenes. Vi får konkrete og sanselige bilder av et økonomisk system knyttet til både jordbruk og fiske med mange mennesker i arbeid. Vi får lese om hennes kamp for å komme seg bort og ut av et tragisk ekteskap, om lærerinneutdanning i Kristiania og om lærergjerningen som hun skjøttet med stort engasjement ved siden av forfatterskapet. Til tross for dette slitsomme dobbeltløpet, ble hun aldri kvitt økonomiske bekymringer. Hun inngikk et nytt komplisert ekteskap med den betydelige forfatteren Trygve Andersen. Også dette ekteskapet endte i skilsmisse. Særlig interessant er beskrivelsen av forholdet mellom Regine og hennes tre nære forfattervenninner: Nini Roll Anker, Barbara Ring og Sigrid Undset. Regine var fadder til et av Sigrid Undsets barn. Med jevne mellomrom tilbrakte Regine somrene i Vesterålen for å møte sine kjente og kjære og ikke minst for å få påfyll og inspirasjon til sitt forfatterskap, særlig for det som virkelig kom til å gi henne en plass i det litterære Norge, hennes eventyr, fortellinger og sagn. Språktonen i Willumsens framstilling er preget av respekt, ja, nærmest av kjærlighet og omsorg. Biografien preges av saklighet, men i innledningen, før fortellingen om Regine Normanns liv begynner, er språket mer poetisk:

Hun fødes inn i en verden av blått. Hav og himmel går i ett langt ute blant Vesterålens skjær. Horisontens blå himmelhvelving så langt øyet kan se.Eventyrets blåtoner omgir dette barnet, omgir senere denne kvinnen. De blå sjatteringene bærer hun med seg ut i livet og livet ut. Barnet i havets favn i Vesterålen. Den voksne kvinnen i byens favn i hovedstaden. Den aldrende kvinnen tilbake i barndomslandets lengsel.

Det var viktig for Willumsen å skille mellom Regine Normanns livsløp og hennes litterære produksjon. Biografien var et nybrottsarbeid, utført mens hun var ansatt ved avdelingen for lærerutdanning ved Høgskolen i Tromsø. Romanene og eventyrene er sett som autonome tekster adskilt fra Normanns liv og livserfaring. De er behandlet som rene tekstlige konstruksjoner som fortolkeren ikke kan få informasjon om annet enn fra selve fortellingen, den teksten som er det eneste gyldige forsknings-objektet. Hun lot seg inspirere av narratologiske teoretikere som Dorrit Cohn, Monika Fludernik, og i særlig grad Gérard Genette, i analysene av Regine Normanns forfatterskap, som ble til doktoravhandlingen En narratologisk studie av Regine Normanns forfatterskap (Universitetet i Bergen 2002). Her analyserer hun romanene Krabvaag (1905), Bortsat (1906), Stængt (1908) og Dengang (1912). I den delen av avhandlingen som handler om Eventyr (1925) og Nye eventyr (1927), er det særlig «Havmannens sønn» og «Prinsessen som gikk til jordens hjerte» som blir behandlet. En narratologisk tilnærming handler om å sette søkelyset på måten en tekst er fortalt på; de fortellergrepene som brukes, blir et instrument til å beskrive tekstens narrasjon, utskille fortellerstemmen og andre stemmer i teksten, prøve å nå ned til det dypeste, til bunnen i teksten.

Denne narratologiske tilnærmingsmåten ble med da Willumsen igjen vendte tilbake til trollkvinnene slik de framsto i rettsreferentenes tekster om vitneprov, forhør og bekjennelser i forbindelse med hekseprosessene på 1600-tallet. For hun ble aldri ferdig med tingbøkenes rettsreferater. Tusener av timer ble viet de merkelige tekstene for å fravriste dem all mulig informasjon, gjennom kategorisering for statistisk bearbeidelse, men også gjennom nærlesing med lupe, innlevelse og dypdykk. Kanskje kan Willumsens lit til narratologien, til at hvordan noe meddeles på det fortellertekniske planet, også fører til større innsikt i hva som er formidlingens kjerne, være i største laget når det gjelder Normanns forfatterskap. Narratologien som veiviser er derimot mer vellykket i analysen av referatene fra trolldomsprosessene, der den fungerer som en fruktbar og nyskapende utvidelse av det historiefaglige håndverket.

Willumsen ville bli historiker ved å gi seg i kast med nok en doktorgrad. Hun søkte fagmiljøet knyttet til hekseforskning ved universitetet i Edinburgh. De mange inspirerende oppholdene der endte med avhandlingen Seventeenth-Century Witchcraft Trials in Scotland and Northern Norway, som ga henne ph.d-graden fra University of Edinburgh i 2008. (Bokmanuskript er på trappene.) Det mest originale ved denne avhandlingen er sammenligningen mellom hekseprosessene i Skottland, på Shetland og på Orknøyene med de samtidige i Finnmark. Hun ble slik den første som sammenlignet troen på hekser og deres trolldomskraft i to ulike geografiske og språklige områder i Europa. Hun viser også at hun behersker tidligere historieskrivning om emnet i alle områdene hun behandler. Der Willumsen bruker sitater fra originalprotokollene, ser man hvilken utfordring det må ha vært å sette seg inn i det språklige uttrykket slik det framsto på 1600-tallet i Skottland, på Shetland og på Orknøyene. Willumsen viser i avhandlingen en utstrakt og sofistikert bruk av statistiske analyser for å gripe de større temaene i tekstene, før hun hengir seg til den kvalitative og narratologiske tilnærmingen som avdekker de dypere lagene i kildene.

Willumsen finner at det i stor grad er likhet mellom områdene når det gjelder antall anklager, behandlingen i de lokale domsstolene, bruk av tortur, tilståelser om pakt med djevelen, den høye andelen dødsdommer og at det store flertallet var kvinner. Allerede i sitt første arbeid fra 1984 viste Willumsen at demonologien som åndsvitenskap hadde nådd Finnmark. I avhandlingen fra 2008 viser hun hvordan overføringen av disse ideene skjedde gjennom John Cunningham fra Skottland, som kjente til den engelske kongens skrift om demonologi og i 1619 ble lensherre på Vardøhus, i tjeneste hos den dansknorske kongen, Christian IV, som var en stor forfølger av folk som ble anklaget for trolldom.

Willumsens utholdenhet og dype interesse for kildene knyttet til hekseprosessene i Finnmark kom til uttrykk da hun publiserte to store pionerarbeider i 2010, som begge er illustrert med fotografier av alle 1600-tallets håndskrevne rettsreferater fra tingbøkene om trolldomsprosessene. I den norske utgaven, Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift er alle de originale referatene transkribert og gjengitt i sin opprinnelige språkform. Den andre boken er en moderne engelsk oversettelse av disse rettsreferatene, The Witchcraft Trials in Finnmark, Northern Norway. Begge bøkene har innledninger om emnet og navneliste over alle som ble anklaget, og er grundig kommentert. Dette store tekstkritiske arbeidet er en gave til forskningen både i Norge og internasjonalt – og bøkene har da også nettopp fått diplom i Grafills kåring «årets vakreste bøker».

Forskningsengasjementet i Finnmark har gitt Liv Helen Willumsen en sjelden anledning til å bidra med sine kunnskaper på nettopp det stedet der de fleste rettssakene og henrettelsene på 1600-tallet fant sted, nemlig i Vardø. Nær Vardøhus festning åpnes det til sommeren et minnesmerke over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Det er blitt til i regi av Statens vegvesens nasjonale turistvegprosjekt. Den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor har tegnet en minnehall, og den verdensberømte fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois har laget installasjonen ved siden av minnehallen. Willumsen fikk i oppdrag å lage utstillingstekster til hver enkelt av de 91 personene, de aller fleste kvinner, som ble anklaget for «trolldomsutøvelse» og dømt til døden, de fleste «til ild og bål». Willumsen har komponert et vakker kort for hver enkelt, der navn, hjemsted, sosial tilhørighet, anklagepunkt og bekjennelser, framkommet under eller uten tortur, er nedtegnet i sølvskrift på sort bunn. Enkeltpersonenes tidsoverskridende menneskelighet trer fram, samtidig som de er ofre for 1600-tallets forestillinger om kreftene som rådde i verden. De sorte kortene med sølvskrift er samlet i en liten historiebok med innledning av Willumsen. Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark utgis på engelsk, tysk, finsk, samisk og norsk. To av de sorte kortene handler om Ingeborg, Peder Krogs hustru fra Makkaur, og Dorette Poulsdatter, bosatt i Vardø, som begge ble ført for retten på Vardøhus i 1663. Tingbokreferatene forteller at disse nektet å bekjenne at de var skyld i trolldomsutøvelse til tross for at de ble torturert. Seks menn i Vardø protesterte senere i brev til amtmannen i Finnmark på overgrepene mot disse kvinnene, som ble rispet med glødende tenger til de døde, fordi de ikke ville lyge om seg selv eller andre. De gjengir Ingeborgs ord fra torturbenken på Vardøhus festning: «Saa kan de pine Kroppen, men Sjælen skal de dog Intet pine». Her kommer det fram hvordan rasjonalisme og humanitet tok opp kampen mot irrasjonalisme og bestialitet på 1600-tallet.

Forfatterskapet til Liv Helene Willumsen, som nå er ansatt på Universitetet i Tromsø ved institutt for historie og religionsvitenskap, har nådd et foreløpig punkt der ringen som ble påbegynt tidlig på 1980-tallet, er sluttet – men etter et kvart århundre på et høyere nivå enn der det begynte. Trolldomsforskningen har hele tiden elementer av den samme grundige tilnærmingen, tall og statistikk og så kvalitativ analyse, men metodene har blitt mere finslipte og komplekse. Runden om Regine Normann førte til utforskningen av narratologiens muligheter ikke bare i analysen av skjønnlitteratur, men også av det historiske rettsmaterialet fra 1600-tallets Finnmark og Skottland.