Toril Moi - nettet

I Minibiografien løfter redaksjonen fram interessante og aktuelle sakprosaforfatterskap som ennå ikke er avsluttet. Denne gang: feminist og litteraturviter Toril Moi.

Feminist og litteraturviter Toril Moi er noe så sjelden som en norsk stjerne på den internasjonale akademikerhimmelen. Hun skaper debatt med hver bok hun skriver og er en av få akademikere som også når et bredt publikum.

Som norsk akademiker har Toril Moi (f. 1953) oppnådd en unik stilling innen internasjonal litteraturvitenskap og kjønnsforskning. Siden hun utga Sexual/Textual Politics i 1985, har hun vært en sentral og omstridt forsker, spesielt i akademiske feministiske miljøer. Boka har blitt en bestselger verden over – en bragd få norske forskere kan matche.
I dag er Toril Moi professor i litteratur og romanske studier ved Duke University i North-Carolina i USA.1 I 2009 ble hun også leder for Center for Philosophy, Arts, and Literature samme sted. Hennes akademiske karriere startet imidlertid ved Universitetet i Bergen, hvor hun studerte og senere tok doktorgraden i litteraturvitenskap i 1985. Hun flyttet til Storbritannia i 1979, hvor hun blant annet underviste ved Oxford fra 1983 til 1985. I perioden 1985–88 var hun leder for Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. Her var hun også professor II i litteraturvitenskap (1988–96). I 1989 flyttet hun til USA, hvor hun nå bor og underviser. Moi har mottatt en rekke utmerkelser både for sin forskning og sin undervisning.

Toril Moi (Foto: Signe Dons / Aftenposten)

Moi er litteraturviter, men hun oppfattes i like stor grad som en feministisk teoretiker. Dette er nok fordi hun i sine arbeider først og fremst belyser problemstillinger innen feministisk tenkning, selv om utgangspunktet kan ha vært et skjønnlitterært materiale. Hun anvender særlig teori fra psykoanalyse, dagligspråksfilosofi og fransk fenomenologi i sine analyser og begrunner den mangslungne teoretiske bakgrunnen med at det er det hverdagslige, alminnelige og konkrete som er utgangspunkt for alle de tre tradisjonenes teoriutvikling. Hun understreker at inspirasjonskildene har vist vei ut av de mest presserende problemene i poststrukturalistisk teori om kjønn og kropp.

Moi har i et intervju uttalt at hun selv skiller mellom det å være feministisk forsker og det å være kjønnsforsker. En feminist er en som er personlig engasjert, mener hun, mens en kjønnsforsker kan påberope seg en objektiv eller apolitisk posisjon, selv om det kanskje er en ideologisk illusjon. Moi er altså en feministisk (og dermed politisk) forsker som forsker på kjønn og innehar derfor to roller: Hun virker både innad i det akademiske kjønnsforskningsfeltet og har en mer utadrettet rolle, som politisk aktør i media.

Her hjemme har hun vist at hun ønsker å delta i den politiske debatten, selv om hun bor i USA, og hun uttaler seg relativt ofte i norsk media. Hun har skrevet spalter i norsk presse lenge, først for Morgenbladet og nå for Dagens Næringsliv. Moi kjenner til forholdene i England og USA og trekker gjerne sammenligninger, som når hun hevder at presset på kvinner for å føde barn er større i Norge enn i for eksempel USA. Dette presset har hun gitt et eget navn, moderskapsmaset, og debatten går stadig om hvorvidt Moi fordømmer kvinner som får barn eller ikke.

Mois første og mest kjente bok er allerede nevnte Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Theory fra 1985. Den kom i ny utgave i 2002. I 1990 kom essaysamlingen Feminist Theory And Simone de Beauvoir. Analysene her ble videreutviklet fire år senere i biografien Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1994). Siden Moi gjerne utgir sine bøker både på norsk og engelsk, kom denne boka på norsk året etter og er igjen utgitt på engelsk i 2008. I 1999 kom essaysamlingen What Is a Woman? And Other Essays. Tittelessayet ble gitt ut på norsk i 1998: Hva er en kvinne? Om kjønn og kropp i feministisk teori. Senere ble også det andre essayet, ”I Am a Woman”, utgitt som egen bok på norsk med tittelen Jeg er en kvinne. Det personlige og det filosofiske (2001).2
Hennes hittil siste bok, Henrik Ibsen and the Birth of Modernism. Art, Theater, Philosophy (2006), er en studie av et utvalg av Ibsens skuespill. Her argumenterer Moi for en utvidet forståelse av modernismebegrepet og hevder at Ibsen bør regnes som grunnleggeren av det moderne drama. Boka kom på norsk samme år med tittelen Ibsens modernisme.3
En karakteristikk ved hele Mois forfatterskap er at selv om hun diskuterer romaner eller drama i sine verk, er det alltid en bakenforliggende tanke om å utvide det teoretiske feltet som analysene foregår innenfor. Ofte er det nye og uventede innfallsvinkler og ulike sjangere som undersøkes og utprøves. Det forteller at arbeidene tilhører et særpreget og omfattende akademisk forfatterskap, som vitner om imponerende kapasitet og kompetanse.

Sexual/Textual Politics
Moi har vært en omstridt forsker helt siden utgivelsen av Sexual/Textual Politics. I boka belyses trekk ved to av de mest sentrale retningene innen feministisk litteraturteori fram til 1985: den angloamerikanske og den franske. Moi diskuterer forskjellen mellom disse to teoriene og om de er til nytte eller skade for feminismen. Dette var den første oversiktsboka som introduserte fransk feministisk teori for et engelsk publikum. I boka er det særlig mangelen på teoretiske perspektiver i angloamerikansk feministisk litteraturkritikk Moi kritiserer.4
Samtidig var hun også opptatt av å problematisere fransk poststrukturalistisk teori, og her var hun tidlig ute. For Moi er det viktigste ankepunktet mot poststrukturalismen at den ikke helt klarer å gjøre rede for konkrete erfaringer til faktiske kvinner. Dette har hun også holdt fast ved senere.
En hovedinnvending mot Sexual/Textual Politics var at den likevel ble oppfattet som en forkastelse av den angloamerikanske tradisjonen til fordel for den franske. Moi ble kritisert for ikke å forstå den historiske konteksten som de tidligste tekstene innen angloamerikansk feministisk litteraturkritikk ble skrevet i. Mange reagerte også på retorikken i boka. At Moi er unødvendig polemisk, er et argument som gjentas i de fleste omtalene av Sexual/Textual Politics, både da og nå. Reaksjonene på boka kan nok i stor grad forklares med at den kritiserte sentrale navngitte forskere og en ny og sårbar forskningstradisjon. Men noe av forklaringen kan også ligge i tekstens uttrykk. Tonen kan være sarkastisk, og man kan forstå at de omtalte kritikerne følte seg latterliggjort, selv om Moi som regel også fremhever noe positivt ved dem. Boka har likevel blitt en klassiker, og fortsatt er det den boka mange først og fremst forbinder med Moi. Når man leser den i dag, slår det en hvor mange av temaene som fortsatt er sentrale for feministisk teori, ikke bare litteraturteori – og for Moi selv.

Simone de Beauvoir
Moi er også kjent som en slags talskvinne for filosofen og feministen Simone de Beauvoir (1908–86). I biografien «Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til» markerte Moi for fullt at hun hadde utviklet et nært forhold til henne.

Fortellingen om hvordan Moi leste Beauvoir som 15-åring og ville følge i hennes fotspor, er en hyppig gjengitt historie om Moi i pressen: om hvordan hun fordypet seg i Det annet kjønn på melkebaren på Bryne, om nyoppdaget frihet og identifikasjonen med det forføreriske bildet av Beauvoir som et eksempel på en Selvstendig Kvinne. Til tross for at Beauvoir har vært omstridt i kvinnebevegelsen, har hun de siste 10–15 årene vært på moten igjen, og Moi er en av dem som har brakt Beauvoir tilbake i feministisk debatt. Gjennom Beauvoir har Moi dessuten klart noe så sjelden som å nå ut til kvinner utenfor akademia. Hennes budskap har vært – og er – at når det gjelder det feministiske prosjektet, er politikken tross alt viktigere enn akademiske øvelser.

I akademia er det spesielt Beauvoirs fenomenologi-inspirerte forståelse av kroppen som har slått an. Mois tolkning av denne er tema for hennes to mer teoretisk anlagte bøker om Beauvoirs teorier: Hva er en kvinne? Om kjønn og kropp i feministisk teori og Jeg er en kvinne. Det personlige og det filosofiske.
I likhet med Beauvoir anser Moi kroppen som vår situasjon i verden. Det betyr at kroppen er utgangspunktet for alt vi gjør i verden, og alt verden gjør med oss. Uansett hvilket kjønn eller hvilken kroppslig struktur vi blir født med, vil den kroppen vi har, prege hvordan vi er og hvordan vi blir. Samtidig utgjør kroppen også en bakgrunn for våre handlinger i verden. Vi er en situasjon i forhold til oss selv (med våre prosjekter), mens vi for andre, som ser oss eller snakker med oss, har kroppen som bakgrunn. Dette fremhever Moi ofte i intervjuer når hun påpeker at hun ”snakker som den kvinnen hun er”, altså ikke som en ”typisk” kvinne, men heller ikke ”bare” som et menneske, for hun er jo et menneske med kvinnekropp, det er hennes bakgrunn. At kvinner oftere enn menn får kroppen sin trukket fram i forgrunnen, slik at kjønnet oppfattes som bestemmende for hvem personen er, omtaler Moi som at kvinnen nektes adgang til det universelle. Kvinner oppfattes først og fremst som kjønn, og ikke som ”mennesker”, slik som mannen.

Moi påpeker at vi i utgangspunktet kan gjøre hva vi vil med kroppen, men at den historiske situasjonen vi fødes i, vil gi oss rammer for hva det faktisk er mulig for oss å gjøre. Hvordan seksualitet og kjønn forstås i samtiden vår, påvirker hvordan vi forstår oss selv. Men vi har også mulighet til å påvirke samfunnet vi lever i, slik at det oppfatter oss på en annen måte. Dette gjør at vi har en relativ frihet. Alle er i utgangspunktet frie, men er avhengige av en bestemt historisk situasjon (hvor normering forekommer). Kroppen som situasjon er utgangspunktet, og skillet mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn blir dermed uviktig, ifølge Moi. Resepsjonen av Hva er en kvinne? tyder på at det nettopp er Mois kritikk av skillet mellom biologisk og sosialt kjønn som har blitt forstått som hennes viktigste bidrag til kjønnsforskning.

Dagligspråksfilosofi
Mens inspirasjonen fra Beauvoir har fått mye oppmerksomhet, har få kommentert den sterke påvirkningen fra den filosofiske retningen dagligspråksfilosofi. Å forstå påvirkningen fra dagligspråksfilosofi er avgjørende for å forstå Moi, og det er her de mer nyskapende teoretiske bidragene hennes blir tydelige. Bøkene Hva er en kvinne? og Jeg er en kvinne forsøker på hvert sitt vis å fremme en ny måte å teoretisere omkring kjønn og kropp på. Det er nettopp det at Moi bringer dagligspråksfilosofi inn i kjønnsforskningsfeltet, samt at hun bringer kjønn som aspekt inn i dagligspråksfilosofien, som gjør at ny teori oppstår.

Dagligspråksfilosofien knyttes gjerne til det som kalles analytisk filosofi. Mois bruk av dagligspråksfilosofi er hovedsakelig inspirert av den amerikanske filosofen Stanley Cavells tolkning av filosofene Ludwig Wittgensteins og J.L. Austins tekster. På engelsk kalles retningen ”ordinary language philosophy”, og ordet ”ordinary” kan oversettes med ”alminnelig” eller ”dagligdags”. Termen ”ordinary language” har på norsk blitt ”dagligspråk”. Dagligspråket består av hva vi faktisk sier, verken mer eller mindre. Betegnelsen ”dagligspråk” betyr ikke bare ”hverdagens språk”. Det viser til alt språk, bortsett fra metafysisk språk. Her inkluderes alt fra kjærlighetserklæringer til maktspråk.

Dagligspråksfilosofien fokuserer på språkbruk, og forutsetter at språk og erkjennelse ikke kan skilles – vi tilegner oss språket og vår viten om verden samtidig. På samme måte kan ikke språk og mening skilles. Mening er ikke noe som er gitt, men må analyseres ut fra hver enkelt situasjon. Tittelen Hva er en kvinne? viser til denne filosofiske forståelsen. Man kan ikke bare spørre ”hva er en kvinne?”, hvis det underforstått betyr: ”hva er egentlig det vi kaller en kvinne for noe?”, som om det fantes en slags prototype på hva en kvinne er. Nei, da må man samtidig spørre: ”når ble det sagt?” og ”av hvem?” og så videre. Dette er grunnen til at Moi fremhever at spørsmålet om hva en kvinne er må diskuteres i forhold til konkrete situasjoner. Den samme forståelsen av mening fører til at det ikke kan finnes kun ett svar på det spørsmålet. Til feminister som er skeptiske til å bruke ordet ”kvinne”, fordi det er en språklig konstruksjon som er bærer av patriarkalsk makt, vil en dagligspråksfilosof kunne si at det ikke er ordet i seg selv som er problemet, men måten enkelte bruker ordet på og ideologien som ligger bak. Man kan altså godt kan kalle seg kvinne uten å akseptere en bestemt forståelse av hva en kvinne er. Hvis feminismen skal komme videre, hjelper det derfor lite å gjøre opprør bare mot språket.

Selv om mening oppstår i konkrete situasjoner, er det ikke slik at ords betydning bestemmes av situasjonen de blir brukt i. Det er motsatt: Ordenes mening trenger en bestemmelse. Hvis ikke vil man tro at ord allerede har en mening, og at de bare skal forstås i forhold til den situasjonen de uttrykkes i. Det er å tro på tings iboende essens. For en feminist er det viktig å bekjempe en essensialistisk oppfatning av ordene kjønn og kropp, og dermed har denne språkforståelsen verdi for Moi.

Ved å analysere språket og språkbruk filosofisk behandles også den måten vi har mulighet for å uttrykke vår erfaring og erkjennelse på. For både Wittgenstein og Austin var filosofi som kritikk et hovedtema. I dagligspråksfilosofi er det derfor sentralt å diskutere hva filosofi kan gjøre, og retningen kjennetegnes av et spesifikt syn på filosofisk metode og på oppbygningen av filosofiske problemer. For en dagligspråksfilosof er de fleste filosofiske problemer et uttrykk for grunnleggende misforståelser av begreper vi bruker når vi filosoferer. Av den grunn må vi analysere hvordan vi bruker språket når vi diskuterer et filosofisk dilemma, for slik å finne ut hvor problemene oppstod. Først når vi blir oppmerksomme på hvilken forståelse av et begrep som gjorde at vi kom opp i et uløselig filosofisk problem, kan vi søke en mulig løsning. Som vi har sett, er dette også viktig for Moi. Filosofiske problemer, som forståelsen av hva kjønn er, har oppstått ved at ordene vi bruker når vi filosoferer, ikke betyr noe for oss, fordi de er løsrevet fra alminnelig, konkret bruk. Derfor må språk analyseres gjennom språkbruksanalyse.

I «Hva er en kvinne?» analyseres også forståelsen av transkjønnethet opp mot bruken av ordene kvinne og kvinnelig. Forståelsen av hva en kvinne er, henger igjen sammen med forståelsen av hva kjønn er. Som vi har sett, finner Moi det lite tilfredsstillende å forstå det kjønnede mennesket som språklig oppdelt i to deler, en biologisk og en sosial del. En poststrukturalistisk forståelse av transkjønnethet avvises av Moi fordi forståelsen fortsatt bunner i et todelt system med biologiske og sosiale kategorier for kjønn, selv om sosialt kjønn forstås som performativt eller flytende. Som argument mot dette sier Moi at transkjønnede selv mener det er identiteten (sosialt kjønn) som er stabil – og ikke kroppen, altså det biologiske kjønnet. Hun mener at den eneste måten vi kan forstå kjønnede erfaringer på, er ved å undersøke de konkrete, enkelte tilfellene.

Moi foretrekker dessuten å bruke begrepene kropp og subjektivitet, og ser at forholdet mellom disse to er kontingent, på samme måte som at forbindelsen mellom kropp og seksualitet er kontingent. Med det mener hun at kroppens kjønn (”kroppens struktur”) ikke automatisk angir hvilken seksualitet et menneske har. Da blir mulighetene uendelige for hvordan kropp og seksualitet kan være organisert. Verken heteroseksualitet eller homoseksualitet er skrevet inn i kroppens struktur, påpeker hun.

Mois dagligspråksfilosofiske forslag til løsning på knipen feministisk teori har kommet i, handler om at det ikke er behov for poststrukturalismens kompliserte utlegning om forholdet mellom biologi og menneskelige egenskaper (sosialt kjønn). Ifølge Moi går ingen filosofiske innsikter om kroppen tapt dersom en går bort fra forståelsen av kjønn som delt i to. Da kan vi se at det også er nok å benekte at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom biologi og sosiale normer, for å løse problemet med biologisk determinisme, som også er en viktig diskusjon innen feminismen.
Ifølge Moi kan ingen teoretisk retning garantere for en politikk som vil bidra til for eksempel mer rettferdighet for undertrykte kvinner. Denne forståelsen bunner altså i hennes syn på språket, også teoretisk språk. Det er ikke teorien i seg selv, gjennom språket den bruker, som kan endre politiske realiteter. Bare gjennom å bruke det teoretiske språket i en konkret kontekst, vil teori kunne brukes politisk.

Toril Mois tekster viser en sterk bevissthet om hvordan man som forsker danner og formidler teori. Den stilen hun har valgt de senere årene, kan tilsynelatende virke noe enkel, mer personlig og mindre teoretisk. Men dette uttrykket har sin rot i dagligspråksfilosofi. Det filosofiske språket i denne retningen streber etter klarhet og enkelhet, uten dermed å være mindre filosofisk utfordrende.
Hvor går så Mois teoretiske vei videre? Det er vanskelig å tenke seg at det ikke fortsatt skal handle om kjønn, seksualitet og kropp. De senere årene har Moi imidlertid beveget seg mer tilbake til det litteraturvitenskapelige feltet. For tiden skriver hun på en bok om hva dagligspråksfilosofi kan gjøre for litteraturteori. Hun jobber også med en bok om kvinner og skriving i dag, i tillegg til at hun fortsetter med analysene av Henrik Ibsens skuespill.

I Minibiografien har utvalgte tekster av Moi blitt presentert, for fullstendig biografi se:
http://www.torilmoi.com/
http://www.duke.edu/web/philartslit/index.html

For mer om teorigrunnlaget:
Rekdal, Elin Havelin: Kjønn og retorikk i tekst og teori: Toril Moi. Feminisme i skjæringspunktet mellom poststrukturalisme og dagligspråksfilosofi (PhD-avhandling)

*

I papirutgaven av Prosa står det i en fotnote at Toril Moi har oversatt boken «Soleil Noir» av Julia Kristeva. Dette er feil. Det er Agnete Øye som har oversatt denne boken som kom ut på Pax forlag i 1994. Prosa beklager.