Etter tre år som redaktør i Prosa har jeg valgt å takke av for nye utfordringer. Det har vært tre svært givende år med bratt læringskurve, noe jeg tenker avspeiles gjennom hvordan bladet redigeres nå sammenlignet med da jeg begynte.

Jeg har hatt en overordnet målsetting om å redigere et tilgjengelig tidsskrift, med åpning for mange ulike teksttyper og sjangre. Å få anmeldt en stortingsmelding har vært like relevant som å ta for seg utgitte sakprosabøker. For å bruke Johan Tønnessons inndeling av feltet: Det har vært rom for både den litterære så vel som den funksjonelle sakprosaen. Jeg har også forsøkt å speile det brede spekteret av utgitt sakprosa i spaltene og hatt en ambisjon om å løfte fram naturvitenskapelige utgivelser på lik linje med bøker innen humaniora og samfunnsvitenskap, selv om det utgis langt mindre av førstnevnte.

Har den brede og åpne profilen gått utover spesialisering innen bestemte sjangre? Ja, absolutt – og valget har vært bevisst: mangfold, spennvidde, åpenhet. Dét er det tidsskriftet jeg har ønsket å redigere, og som har gjort arbeidet så morsomt og interessant.

Ny forfatterøkonomi
I min redaktørtid har jeg vært nysgjerrig på sammenhengen mellom litteraturen i seg selv og litteraturens rammevilkår: hvordan disse vilkårene gir føringer for hva som gis ut, hvor mye som gis ut, på hvilken måte og til hvilken kvalitet og pris. Mange lederartikler har handlet om disse sammenhengene i en eller annen forstand – også denne:

Selvpublisering er et fenomen som stadig griper om seg. Det betyr at skribenter, forfattere og andre som mener å ha noe viktig på hjertet, velger å gi ut bøker selv, uten å gå veien om et etablert forlag. I Norge er det Kolofon som er den største aktøren i markedet. Dit kan skribenter laste opp dokumentene sine og få trykket opp et ønsket antall eksemplarer mot et engangsbeløp. De får også en høyere royaltysats enn det etablerte forlag vanligvis opererer med. Men inngangsbilletten er relativt dyr. For å gi ut bok på Kolofon må du som forfatter ut med rundt 20 000 kroner. Det får nok mange til å vegre seg.

I en digital bokøkonomi ser regnestykket helt annerledes ut. Amazon har i flere år tilbudt tjenesten «Kindle Direct Publishing». Forfattere kan laste opp en e-bok til amazon.com, og innen 24 timer er den tilgjengelig for kjøp i Kindle Store. Forfatterne får opptil 70 prosent royalty, minus en liten distribusjonskostnad. Det koster ingenting i seg selv å gjøre e-boka tilgjengelig. Det finnes flere eksempler på forfattere som har hatt suksess med denne modellen. Bøkene er da gjerne priset svært lavt (1-4 dollar), men stort salg og høy royaltysats har likevel gitt en grei salgsinntekt.

I Norge skal den relativt nyåpnede og Schibsted-eide ebok.no etablere en lignende modell, med 70 prosent royalty til forfattere og lav startkostnad for å publisere e-bøkene. Det skal bli interessant å se om konseptet vekker interesse både blant nye og etablerte forfattere. Enn så lenge står norske e-bøker for under 2 prosent av det totale bokmarkedet – på kort sikt har altså ikke de etablerte forlagene mye å frykte fra denne selvpubliseringsmodellen. Men det kan endre seg temmelig raskt.

Forlagenes kattepine
Det mest interessante i skrivende stund er likevel spørsmålene denne forretningsmodellen reiser, og hvordan forlagene skal møte dem. Eksempelvis: Hvorfor skal en forfatter velge å gi ut en bok på et etablert forlag når han isteden kan gjøre det med et par tastetrykk, bestemme utsalgsprisen selv og få 70 prosent av salgsinntektene? Hva er det de etablerte forlagene kan tilby forfatterne i en framtidig bokøkonomi hvor fysiske eksemplarer blir mindre og mindre viktige? Hvilke avtaler vil etablerte forlag inngå med forfattere for å konkurrere med 70 prosent-modellen? Hvordan vil forlag i framtiden reagere når forfattere tar kontakt for å ta tilbake rettighetene til utgivelser som forlagene ikke har overholdt aktivitetsplikten til? Er forlaget bedre i stand til å markedsføre bøker digitalt og i sosiale medier enn forfatteren selv?

Den nye bokøkonomien kan snu maktforholdene i bokbransjen på hodet. I en økonomi hvor den fysiske boka regjerer, får distribusjonsleddet automatisk stor innflytelse. «Er boka tilgjengelig i bokhandelen, og er den godt synlig?» er to essensielle spørsmål forfatter og forlag er opptatt av. Svaret fra bokhandelkjedene er: «Ja, men det koster!»

I en digital bokøkonomi hvor selvpublisering blir et viktig supplement, er det ingen tittelbegrensning på markedsplassen. Forfatterne er ikke prisgitt hva en bokhandelkjede finner for godt å ta inn i reolene. De står friere og kan eksperimentere mer. En åpenbar utfordring er likevel å være synlig. Når det blir så enkelt å gi ut e-bøker som selvpubliseringsmodellen inviterer til, vil markedet trolig flomme over av titler med svært variabel kvalitet. Hvordan bli synlig i denne mengden, hvordan skille seg ut?

Det er her de etablerte forlagene kommer inn. De kan tilby en profesjonell redaktørfunksjon og kvalitetssikring av tekst i tillegg til å hjelpe forfattere med markedsføring og salg. Dét hevder i hvert fall forlagene selv, men i virkelighetens forleggeri synes begge funksjonene å være presset. Inntrykket er at for mange bøker slippes ut i markedet før de er godt nok bearbeidet og korrekturlest. Kun en svært liten andel av bøkene forlagene utgir, får den markedsføringen forfatterne mener de har krav på – noe som blant annet gikk fram av NFFs forfatterundersøkelse for noen år tilbake. I en ny bokøkonomi med svært mange selvpubliserte boktitler taler mye for at forlagene må gi ut færre bøker for å kunne spille den rollen de ønsker. Kongstanken om at en stor underskog av forfattere og titler er nødvendig for at noen trær skal få vokse fram, bør revurderes. Slik at det jevnt over ikke er noen tvil om kvalitetsforskjellen mellom forlagsutgitte og selvpubliserte bøker. Slik at forfatterne ser at de selger mer gjennom å være på et etablert forlag enn å publisere selv. Slik at leserne opplever at det er verdt å betale mer for en forlagspublisert e-bok enn en selvpublisert.

Takk
Til slutt er det på sin plass å takke. Først og fremst leserne og alle skribentene som så sjenerøst har bidratt i tidsskriftet. Noe av det morsomste og mest krevende med arbeidet har vært å jobbe seg gjennom tekster i samarbeid med skribentene, å gjøre gode ansatser til interessante og leseverdige bidrag. Eller gleden av å motta originale og nærmest plettfrie tekster uten at man har bedt om det, selv om det tilhører sjeldenhetene.

Takk til Kristin Gjerpe, som har vært en fantastisk redaksjonssekretær, bidragsyter og leser i disse nesten tre årene vi har jobbet sammen. Hun fortsetter under ny redaktør, Sindre Hovdenakk, som jeg vil ønske lykke til med å utvikle Prosa videre. Jeg vil også takke mitt redaksjonsråd for konstruktive og nyttige innspill gjennom hele denne perioden.

Endelig takk til NFF som raus arbeidsgiver og profesjonell utgiver. Jeg har aldri vært i tvil om min redaksjonelle frihet.

Takk for meg!

(Lederartikkel i Prosa nr. 5/6-2013)