Ett tusen tonn med bøker rett i søpla hvert år. Tygg på den. Slik fungerer norsk bokbransje på sitt verste, når norske forlag med jevne mellomrom sender overproduksjonen sin i den store kverna, tilsynelatende uten etiske eller miljømessige skrupler. Tvert imot er det snakk om en rent praktisk tilnærming, der restopplag er lik lagerkostnader, og der destruering er lik rutine. Som Christopher Hals Gylseth viser i essayet sitt i denne utgaven av Prosa, er dette en problemstilling de aller fleste i norske forlag viker unna å snakke om. Så er det da også slik med makuleringen som med alle store strukturelle spørsmål: Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å bryte ansvaret for situasjonen ned på individnivå.

Det finnes en rekke delforklaringer på denne lett absurde situasjonen hvor enorme mengder litteratur hvert år blir borte rett foran øynene på oss. De aller fleste forlagshus trykker i dag bøkene sine i lavkostland som Latvia og Litauen, ja selv i Sverige er det mye billigere å starte trykkpressen enn her i landet. Med store porteføljer kan forlagene også forhandle seg fram til gunstige priser, noe som selvsagt gjør det mindre risikabelt å bestille store førsteopplag.

Skaffeplikten til bokhandlerne er en annen forklaring, sammen med de mange kampanjene og stabelsalget av prioriterte titler. I kombinasjon med full returrett for bokhandlerne blir det lett til at store volum bøker flyttes fram og tilbake mellom leddene i bransjen.

Men uansett forklaring: Det er en betydelig sløsing med ressurser vi her er vitne til, når forlagene gang på gang bommer på opplagsfastsettingen sin, for så bare med et skuldertrekk å sende restopplagene til makulering. Hvilke miljøomkostninger det har å produsere, frakte og senere destruere ett tusen tonn bøker hvert år, kan man bare tenke seg. Det er i hvert fall ikke noe vakkert regnestykke.

Den norske bokbransjen nyter godt av en rekke særfordeler, hvorav de aller fleste er lette å forklare og forsvare. Det gjelder ikke minst fastprisavtalen, men også innkjøpsordningene og standardkontraktene mellom forfatter og forlag er nyttige og verdifulle kulturpolitiske virkemidler. Imidlertid er det kanskje viktigere enn noen gang tidligere å overvåke og kritisere hvordan forlagene, og da særlig de store konsernene, forvalter disse ordningene.

I sommer vant de tre store forlagshusene Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm en delvis seier over Konkurransetilsynet i Oslo tingrett. Da fikk de nedsatt de såkalte overtredelsesgebyrene som forlagene i fjor ble ilagt etter å ha blitt funnet skyldig i prissamarbeid og dermed kartellvirksomhet. Det er i skrivende stund ennå ikke avklart om saken vil bli anket videre i rettssystemet. Men uansett er saken et kraftig varsko om hvor viktig det er å følge med på hvordan forlagskonsernene opptrer i markedet.

Og når vi først snakker om markedet: Tidligere i høst kunne VG fortelle at det er sterk uro i bokbransjen etter et markant fall i papirboksalget så langt i år. Salget av skjønnlitteratur gikk ned hele 13 prosent i første halvår sammenliknet med samme periode i fjor. Mens det totale boksalget viste en nedgang på åtte prosent. Ifølge Bokhandlerforeningen er dette en tendens som har vart i flere år. Første halvår 2018 er det dårligste halvåret siden 2012 når det gjelder salg fra butikk.

Det er dette som er bakteppet når den norske bokbransjen nå er i ferd med å blåse seg kraftig opp foran storsatsingen på bokmessen i Frankfurt i 2019, der Norge skal være hovedland. Her skal man vise fram Det Norske Systemet og eksponere alle de kvalitetene som gjør at Norge står så sterkt i internasjonal litteratur.

I alle de programerklæringene og festtalene jeg har lest i forbindelse med denne satsingen, er det imidlertid et aspekt som glimrer med sitt fravær. Nemlig kritikkens plass i det litterære kretsløpet. Og da tenker jeg ikke bare i betydningen tradisjonell litteraturkritikk, altså kritikken av selve den kunstneriske dimensjonen ved litteraturen. Jeg tenker også på fortløpende kritisk overvåking av bokbransjen, av hvordan den faktisk opptrer innenfor sin ganske skjermede del av norsk kulturliv, og hvordan bransjen behandler den tilliten den er gitt av politiske myndigheter og av en vennligsinnet offentlighet. Organisasjonen NORLA, som har fått sekretariatsansvaret for Frankfurt 2019, nevner så vidt jeg kan se ikke kritikken med ett ord i sine planer for neste år.

Hvem tar ansvaret for at norsk litteratur, både på børsen og i katedralen, får kritikk som fortjent?