Det er mildt sagt turbulente tider i mediebransjen. Ikke bare her i Norge, hvor mediekrisen i dag er blitt en realitet og ikke bare en trussel. Også internasjonalt er mediesituasjonen utsatt for store endringer. Det gjelder strukturelle utfordringer, som overgangen til digitale plattformer og bortfall av tradisjonelle løssalgs- og annonseinntekter. Men vel så mye er det en grunnleggende tillitskrise som har fått utvikle seg. Sterke politiske krefter seiler i medvind på en populistisk bølge og serverer uten blygsel «alternative nyheter» når de uavhengige mediehusene ikke forteller den historien de helst vil høre. Slik uthules gradvis tilliten mellom mediene og mediebrukerne, og det i en situasjon der behovet for en fri og kritisk fjerde statsmakt synes større enn på svært lenge.

Her hjemme har det såkalte Mediemangfoldsutvalget fått i oppdrag fra Kulturdepartementet å utforme en ny mediepolitikk som skal kunne ivareta det enestående mangfoldet i norsk presse også i årene som kommer. Utvalgets arbeid omfatter avisene og kringkasterne. Men en viktig del av mediebransjen er ikke omfattet av utvalgets mandat. Nemlig det som kalles de allmenne kulturtidsskriftene.

Norsk Tidsskriftforening har per i dag 88 medlemmer. I seg selv gjenspeiler disse medlemmene den store bredden blant norske tidsskrift. Men ikke alle tidsskrift er medlemmer i denne foreningen, og det totale antallet norske tidsskrift ligger langt over det foreningens medlemstall viser. Det ligger i tidsskriftets natur at det er en dynamisk størrelse. Tidsskrift kommer og går, ikke alle er ment å vare for evigheten. Siden så mange tidsskrift er drevet mer av idealisme enn av solid økonomi, sier det seg selv at ikke alle kan regne med å feire jubileum. Internettet gjør det dessuten mulig å drive rent digitalt, noe også mange tidsskrift nå velger å gjøre.

Men noen av de tradisjonelle papirtidsskriftene har vist en imponerende overlevelsesevne: Samtiden ble for eksempel grunnlagt så langt tilbake som i 1890, mens tidsskriftene Kirke og Kultur og Syn og Segn har holdt det gående siden 1894. I denne sammenhengen blir Prosa rene ungdommen med sine 22 år på baken.

I dagens mediesituasjon er det liten tvil om at de allmenne kulturtidsskriftene har en viktig plass å fylle. Langsomheten og grundigheten som er tidsskriftets egenart, er et helt nødvendig supplement til et ellers oppjaget mediebilde. Analyse, fordypning, kritikk og ikke minst debatt er stikkord for tidsskriftenes oppgave. Det forutsetter redaksjonell uavhengighet og økonomisk forutsigbarhet.

I dag er det i første rekke Norsk kulturråd som har ansvaret for å forvalte den offentlige tidsskriftstøtten. Det skjer i hovedsak ved hjelp av to ordninger: innkjøpsordningen for norske allmenne kulturtidsskrift og en produksjonsstøtteordning. Til sammen bevilget Kulturrådet 9 495 000 kroner gjennom disse ordningene i 2016. Prosa mottok 125 000 kroner i produksjonsstøtte for 2016.

Dette er flotte og helt nødvendige ordninger for å ivareta mangfoldet i den norske tidsskriftfloraen. Likevel er det både gledelig og nødvendig at Kulturrådet nå har bevilget midler til en utredning som skal se nærmere på tidsskriftene og ikke minst deres økonomi. Det er på høy tid med oppdatert viten om tilstanden blant norske tidsskrift, og det er viktig med et faktagrunnlag for de politiske vurderingene som må gjøres omkring tidsskriftenes plass i offentligheten.

Er det for eksempel ikke kunstig når tidsskriftene holdes utenfor de store mediepolitiske utredningene? Og hvordan skal man på sikt kunne ivareta mangfoldet som tidsskriftene representerer på alle plattformer, når vi vet så lite om hvordan betalingsviljen for digitale tjenester vil utvikle seg?

For landets vitenskapelige tidsskrift er situasjonen enda mer dramatisk: Fra nyttår ble det et krav at alle tidsskrift som mottar støtte fra Norges forskningsråd, må være åpent tilgjengelige – såkalt «open access». Men ennå har det ikke kommet en løsning for hvordan økonomien til disse tidsskriftene skal kunne kompenseres når abonnementsinntektene forsvinner. Det er åpenbart at en slik økonomisk usikkerhet kan få dramatiske konsekvenser.

I slike usikre tider kreves en trygg kulturpolitikk som vet å ivareta også tidsskriftenes interesser. Hvem melder seg først?