Før jeg startet som redaktør i Prosa, var jeg i ti år frilanser. Det er en tilværelse som byr på mange utfordringer: en grunnleggende usikkerhet ikke minst når det gjelder økonomi, og store krav til egen arbeidsdisiplin og struktur. Samtidig er det en tilværelse som gir mange muligheter, og kanskje det viktigste av alt: stor frihet.

Når jeg fortalte om min frilansstatus til såkalt vanlige mennesker, altså de i fast arbeid, var det interessant nok to spørsmål som gikk igjen: Det ene var hvordan jeg klarte å få noe gjort i løpet av en dag (underforstått når jeg sto opp om morgenen), det andre var hvor mye jeg tjente. Etter hvert ble jeg så lei av disse spørsmålene at jeg laget meg følgende standardsvar: “Jeg ligger gjerne til tolv og tjener fem kroner dagen.” Samtalen stoppet gjerne der.

Poenget er ikke bare at dette er to spørsmål man aldri ville funnet på å stille en såkalt vanlig arbeidstager, og at de derfor godt kan tolkes som både frekke og utidige. Like interessant er det at de nok avspeiler en grunnleggende mangel på forståelse og vilje til å anerkjenne en frilanstilværelse som fullverdig arbeidsinnsats på linje med et ordinært ansettelsesforhold. Marta Breen, NFFs nyvalgte leder, har fortalt om hvordan hun som frilanser stadig får henvendelser fra oppdragsgivere som forutsetter at hun skal skrive eller delta i arrangementer gratis. Litterært og journalistisk arbeid blir altså av mange ikke vurdert som like pekuniært verdifullt som annet arbeid.

Dette kan godt kalles et holdningsproblem, og det er all grunn til at norske skribentorganisasjoner må stå sammen for å styrke respekten og anerkjennelsen for det skrevne ords verdi, også målt i penger. Et viktig skritt i denne retning er det såkalte Frilansinitiativet, der NFF, Kritikerlaget og Norsk Journalistlag i samarbeid har kartlagt frilansfeltet og hvilke vilkår landets frilansskribenter arbeider under. Hensikten med dette arbeidet er å samle argumenter for en styrking av frilansernes kår, og da snakker vi naturligvis først og fremst om penger. Satsene for frilansskribenter har i det store og hele stått stille siden 1990-tallet, mens lønnsutviklingen på alle andre områder har skutt voldsom fart. Den foreløpige rapporten fra Frilansinitiativet er slik jeg vurderer det også det beste utgangspunkt for å argumentere for flere statlige arbeidsstipend for frilansskribenter. I dag er sakprosaforfattere (og oversettere), frilansjournalister og kritikere sterkt underrepresentert i denne stipendpotten. Høyreregimet i Kulturdepartementet har høyt og tydelig varslet en “frihetsreform” for norsk kulturliv. Skal vi ta dem på alvor, må jo en styrking av det frie feltet som nettopp frilansskribentene representerer, være den aller beste veien mot en slik reform.

Mediebransjen står midt oppi en gjennomgripende strukturell omveltning som følge av bevegelsen bort fra papir og over til digitale plattformer. Den tydeligste konsekvensen av dette er store nedskjæringer og oppsigelser i norske aviser. Med andre ord vil vi nå sannsynligvis oppleve en sterk tilstrømning av journalister og andre skribenter til frilansfeltet. I beste fall kan dette bidra til flere, uavhengige og kvalifiserte redaksjonelle miljøer som vil tilføre norsk offentlighet mye verdifullt. I verste fall vil det bidra til en overbefolkning av et allerede trangt arbeidsmarked og en konkurranse på prising av tjenester som kan gjøre det enda vanskeligere å leve av sin penn.

I jubileumsåret for grunnloven må det være tillatt å være ørlite grann høytidelig: Grunnlovens paragraf 100 sikrer som vi vet ytringsfriheten (egentlig trykkefriheten) her i landet. For åtte år siden kom det et tillegg til denne paragrafen som presiserer statens ansvar for å legge til rette for frie ytringer og en åpen og opplyst samtale. Myndighetenes ansvar bør naturligvis begrense seg til de strukturelle rammebetingelsene for frie ytringer. Pressestøtte, momspolitikk på kulturområdet og innkjøpsordninger for litteratur er allerede definert som viktige saker der de statlige myndighetenes vilje til å ta sitt grunnlovfestede ansvar på alvor vil bli testet. La meg føye til enda et område: en offensiv og forpliktende stipendpolitikk for frilansskribenter. Det vil koste lite, men være mye verdt. For frihet kommer ikke gratis.