Norske forfattere og interesseorganisasjonene deres står foran svært viktige veivalg i tiden som kommer. Det neste året kan bli avgjørende for om forfatterstanden går videre i samlet flokk, eller om det blir framrykning i spredt orden. De skjønnlitterære forfatterne er kanskje de som har det mest utfordrende akkurat nå, men også landets faglitterære forfattere har ting å tenke på.

Vinterens største uromoment i den norske bokbransjen var Petter Stordalens forlagssatsing under merkenavnene Capitana, Gloria og Pilar. Den åpenlyse rekrutteringen av bestselgende krimforfattere utløste forutsigbart nok beskyldninger om «forfatterfisking» og usolidarisk oppførsel fra de etablerte forlagene, som over tid har bygget opp forfattere som Jørn Lier Horst, Tom Egeland og Tom Kristensen. Men «shopping» av forfattere er langt fra noe nytt i bransjen, og det er dessuten altfor tidlig å konkludere med at dette vil være en uheldig nysatsing sett fra et forfatterperspektiv. Skal vi ta gründerne på ordet, er det tvert imot snakk om en forlagsmodell der forfatterne selv skal få mer innflytelse på redaksjonell profil og dermed kanskje også på utviklingen av sin egen karriere. Hvor man velger å utgi bøkene sine, er uansett et individuelt valg den enkelte forfatter selv står ansvarlig for.

Mer illevarslende på lang sikt er det nok at de skjønnlitterære forfatterne nå plutselig opererer med to interesseorganisasjoner. Det nystartede Forfatterforbundet kan allerede rapportere om sterk tilstrømning av medlemmer. Det er for en stor del snakk om forfattere i den mest kommersielle enden av den litterære skalaen, forfattere som for manges del har opplevd å bli nektet adgang til det gode selskap i Den norske Forfatterforening. Der DnF opererer med medlemskriterier blant annet basert på begrepet «litterær kvalitet», nøyer Forfatterforbundet seg med at søkerne kan vise til et ISBN-nummer, altså en publisert bok. Det er to himmelvidt forskjellige tankeganger, men den store interessen for Forfatterforbundet viser om ikke annet at behovet for en alternativ skjønnlitterær forfatterforening er noe som har bygget seg opp over tid.

Det er i seg selv bra at man organiserer seg, det gjelder også underholdnings- og serieromanforfattere. Men hvis det er ett tidspunkt norske forfattere ikke bør framstå som splittet, så er det akkurat nå. Litteraturfeltet står foran viktige veivalg, og forfatterne trengs som premissleverandører på helt avgjørende kulturpolitiske områder. Allerede før sommeren skal det foreligge en ny åndsverkslov, et fundamentalt lovverk for alle som driver med en eller annen form for litterær produksjon her i landet. Her er det felles rettigheter, ikke individuelle interesser det handler om.

I tillegg har vår nye og energiske kulturminister Trine Skei Grande varslet både en ny kulturmelding og en ny kunstnermelding. Det er her de lange premisslinjene for framtidens litteraturpolitikk skal finnes. Skei Grande besøkte i mars årsmøtet til Den norske Forfatterforening. Her sa hun at det er ønskelig med standardavtaler som grunnlag for hvordan forfattere og andre interessenter skal møte den akselererende digitaliseringen av norsk bokbransje. Ulrika Kärnborg fra Sveriges Författarförbund, som også organiserer sakprosaforfattere, etterlyste på det samme møtet mer nordisk samarbeid og en felles strategi nettopp når det gjelder å møte digitaliseringen.

Her er det at de skjønnlitterære og de faglitterære forfatterne står overfor den samme utfordringen: Hvordan skal man balansere mellom på den ene siden sprikende medlemskriterier, og på den andre siden et ønske om solidaritet og likebehandling forfatterne imellom?

Og mer spesifikt for de faglitterære forfatternes del: Hvordan skal man behandle medlemssøknader fra forfattere som publiserer i open access og dermed ikke automatisk bidrar til de kollektive vederlagsordningene som organisasjonen baserer så mye av sine inntekter på? Er det tilstrekkelig at man kan regnes som opphavsperson, eller skal det være et krav at man selv bidrar med midler til fellesskapet for å kunne bli medlem av en forfatterforening?

For foreningene blir derfor spørsmålet om man går for samling i bånn, eller om man fortsatt foretrekker å møtes på toppen av den litterære næringskjeden.