Ordbøker er en sakprosasjanger som sjelden oppnår store overskrifter. Desto gledeligere når det først skjer. To ordbøker har tatt lesere med storm den siste tiden: Ordbok for underklassen (Spartacus) av Arne Klyve og Jon Severud ble en bestselger i vår, mens Norsk etymologisk ordbok (Kagge) av Yann de Caprona ble lansert i august og gikk inn på bestselgerlistene rett etterpå. Førstnevnte bok har nådd et opplagstall på 7000 eksemplarer, mens Capronas bok er trykt i totalt 13 000 eksemplarer.

Antallet høres kanskje ikke så imponerende ut, men da må man huske på at de fleste sakprosabøker sjelden selger mer enn 2500-3000 eksemplarer, og at alt over 5000 anses som en bestselger.

Så hva er det som skjer?

Maktspråket som avsløres
Ordbok for underklassen er et forsøk på å avsløre språket forbundet med ledelsesfilosofien NPM (New Public Management). Boken «avkler byråkratispråk og frustrerende moteord i arbeidslivet,» står det på omslaget. Ord som «medarbeidertilfredshets­undersøkelser», «arbeidsplanfesting» og «entreprenørskapskompetanse» får virkelig gjennomgå, gjerne med humoristisk brodd. Det er noe svært befriende og etterlengtet over denne utgivelsen, og det forklarer kanskje også hvorfor den har solgt så godt – og mye mer enn forlaget forventet. Slik er det gjerne med bøker som fanger noe i tiden. De blir uventede suksesser. Og kanskje avslører boken også noe i oss selv?

Jeg har gjennom årenes løp vært på mange pressekonferanser i regi av et departement, gjerne kultur- eller kunnskapsdepartementet, hvor det skal legges fram en stortingsmelding eller en bestemt sak. På denne typen tilstelninger står man ofte ansikt til ansikt med maktspråk og NPM-språk. I møte med dette språket er det lett å la seg forføre: «Jeg skjønner i grunnen ikke så mye av det som blir sagt her, men det må vel være noe i det, det høres jo riktig og imponerende ut på et vis.» Etter hvert blir man også overmannet av kjedsomhet, og den kan tolkes på to måter: «Jeg kjeder meg fordi jeg ikke har satt meg godt nok inn i det som formidles.» Eller: «Jeg kjeder meg fordi det er umulig å sette seg inn i det som formidles, da det ikke gir mening.» I den første tolkningen er det en selv det er noe galt med. I den siste er det makten og maktens språk. Det skal en dose selvtillit til for å avkle maktens språk, og det er her Ordbok for underklassen kommer oss til unnsetning. Den hjelper oss til å bruke den språklige kjedsomheten konstruktivt, mot språket og makten, heller enn mot oss selv. Og kanskje er det en grunn til at den har solgt så godt?

For i samme øyeblikk som dette maktspråket avsløres, mister det all mening. Politikere har ikke lenger noe å tjene på å pakke inn uferdige tanker i et språk ingen forstår betydningen av. De risikerer tvert imot å miste tillit og respekt – og velgere ved neste valg. Så mye sprengkraft kan det altså være i en liten ordbok.

Lengselen etter hverdagsspråket
Morten Strøksnes har skrevet forordet til Ordbok for underklassen, og her har han en treffende formulering om NPM-språket som indirekte drar oss mot etymologien: «Virkeligheten pyntes på eller dekkes til, gjennom markedsføring, reklamer og tomme floskler. Det offentlige språket er i ferd med å slite sine fortøyninger til virkeligheten.»

Virkeligheten, ja. Mens NPM-språket dytter oss bort fra virkeligheten, er det lett å tenke at etymologien drar oss nærmere den. «Etymologi er vitenskapen om ordenes avstamning, opprinnelse, slektskapsforhold og betydningshistorie,» står det i innledningen til Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona. Det er fristende å se interessen for denne ordboken i sammenheng med interessen for Ordbok for underklassen. Men av motsatt grunn. Vi vil tilbake til de «ekte» ordene, ord man kan finne tilblivelseshistorien til, ord som har direkte kobling til levd og virkelig liv.

Nå skal man nok ikke overdrive en mulig sammenheng her, og når jeg ringer språkforsker Helene Uri for å få bekreftet hypotesen min, gjør hun selvsagt ikke det. Hun er mer opptatt av at mennesker alltid har interessert seg for ord og hvor ord kommer fra, og at etymologien er den delen av språkvitenskapen som oppleves som mest interessant for folk flest. Når det kommer en helt ny etymologisk ordbok med en mer folkelig forankring enn tidligere etymologiske ordbøker, er det ikke rart at boken selger godt, mener Uri. Dette er også helt sikkert riktig.

Kroppen og ordene
Når jeg blar meg gjennom disse to ordbøkene og slår opp på tilfeldige ord, er det slående hvordan ulike ord virker ulikt i selve kroppen: Et ord som «implementering» (Ordbok for underklassen) oppleves kun fra halsen og opp, mens et ord som «deig» (Norsk etymologisk ordbok) liksom er til stede i hele kroppen når jeg sier det og tenker på det. Det første ordet er riktignok fullstendig abstrakt, det andre er svært konkret og står for noe fysisk i verden. Men likevel. Kontrasten er slående og handler nok om noe mer enn ordenes forhold til verden.

NPM-språket oppleves som historieløst, selv om det selvsagt ikke er det. Det kan knyttes til nyliberalismen og den moderne styringsideologiens tidsalder. Språket og ordene virker, i den forstand at de lar styringsprosesser pågå uten at man forstår hvordan og hvorfor. Det kjennes som om ordene ikke kommer fra noe sted og ikke skal noe sted. De gjør ingen forskjell i verden. De går inn det ene øret og ut det andre. De finner ikke feste i kroppen.

Yann de Caprona skriver i forordet i boken sin at «etymologien var blitt en annen måte å reise på». Det er en god metafor. Ord har reist, slik mennesker har reist, slik planter og teknologier og måter å gjøre ting på har reist – gjennom hele menneskehetens historie. Og i løpet av denne lange reisen forandrer ordene seg, tilpasser seg kulturen de kommer til, men bærer likevel historien med seg. Ordene fester seg i kroppen fordi de har levd så lenge. Det er denne typen forbindelseslinjer og refleksjoner de Caprona åpner opp for, og som gjør det så fornøyelig å dra på oppdagelsestur i boken hans.

Det var ikke tilfeldig at jeg nevnte ordet «deig» i stad. Jeg liker å bake. Det er konkret. Det er noe mennesker har gjort i tusenvis av år. Det er et godt ord å si: «deig». Det blir ikke mindre godt etter å ha lest om ordets tilblivelse i de Capronas bok:

«rørt eller knadd masse. Av norrønt deig, som opprinnelig betydde «noe eltet, formet», som gjennom germansk daiga- går tilbake til indoeuropeisk dheigh- «elte, kna (deig, leire med mer); mure; danne, bygge».»