Når dette leses, har norske forfattere, forleggere og andre bokmennesker i flokk og følge nettopp returnert fra årets bokmesse i Frankfurt. Forventningene til Norges opptreden som hovedland på verdens største bokmesse i 2019 er for alvor i ferd med å bygge seg opp, og det småkoker i hele det norske litterære miljøet.

Det er da også all grunn til å tro at Norge har utmerkete forutsetninger for å lykkes med sin satsing på bokmessen om to år. NORLA, Senter for norsk litteratur i utlandet, er en profesjonell formidlingsorganisasjon av norsk litteratur og har naturlig nok fått hovedansvaret for å drive arbeidet fram mot en vellykket bokmesse i 2019. Som prosjektleder for hovedlandsatsingen har NORLA ansatt Halldór Gudmundsson. Islendingen Gudmundsson hadde stor suksess med å lede arbeidet da hjemlandet hans var hovedland i Frankfurt i 2011. Slik sett skulle jobben være i de beste hender.

Men samtidig kan det framstå som noe underlig at det norske litterære miljøet ikke har villet sikre seg etterbruken av den unike kompetansen på internasjonal litteraturformidling som en slik prosjektlederstilling innebærer. Når den norske satsingen i Frankfurt 2019 er vel i havn, vil Halldór Gudmundsson være 63 år gammel. Da er også hans mandat over, og islendingen vil uansett neppe kunne sies å representere framtiden for norsk litteraturformidling i utlandet. Hvordan nettverket, kunnskapen og innsikten prosjektlederjobben innebærer, skal videreføres utover 2019, synes ikke å ha vært i tankene til dem som i sin tid ansatte Norges prosjektleder. Det vitner om manglende strategisk bevissthet fra NORLA-styrets side.

Eller kanskje vitner det mest av alt om at vi i Norge ikke har andre forventninger til hovedlandsatsingen i 2019 enn at den skal føre til kortvarig og målbar suksess. Nærmere bestemt i form av mer salg av norske titler til utenlandske forlag og flere presseoppslag i internasjonale medier om norsk litteratur og norske forfattere.

Dette er i tilfelle en altfor snever holdning til hva en slik satsing faktisk kan og bør innebære. Når det norske litterære miljøet om to år skal påkalle hele verdens oppmerksomhet, bør det selvfølgelig først og fremst handle om bøker og forfattere. Men det norske litterære systemet er så mye mer enn det. Vi har unike erfaringer å dele med utlandet når det gjelder hvordan vi organiserer arbeidet for forfatternes rettigheter, når det gjelder det omfattende avtaleverket som regulerer forholdet mellom skribent og utgiver, og når det gjelder selve den økonomiske grunnmuren som kollektive vederlagsordninger og innkjøpsordninger representerer. Blant mye annet.

Det handler om den norske modellen, og det handler om hvordan vi kan inspirere våre utenlandske kolleger til å finne bedre arbeidsmuligheter innenfor en bokbransje som internasjonalt sliter med stor usikkerhet knyttet til markedsutvikling og inntektsstrømmer.

Tidligere i høst deltok jeg på en konferanse i Praha der temaet var kritikkens situasjon i Europa akkurat nå, og blant deltakerne var, i tillegg til tsjekkere, representanter fra Polen og Ungarn. Blant spørsmålene som var oppe til debatt, var blant annet hvem som trenger kritikk, og hvordan ny teknologi påvirker kritikken. Men et like viktig spørsmål som ble stilt i Praha, var om det lar seg gjøre å finne måter å støtte kritikk på uten at det innebærer at det legges innholdsmessige føringer på selve utformingen av den. For oss i Norge kan dette kanskje høres ut som en konstruert problemstilling, men som representantene fra Polen og særlig Ungarn kunne minne oss på, er det slett ingen selvfølge at det er slik i deres respektive hjemland. Her er det sterke krefter, både økonomiske og politiske, som langt på vei har lykkes med å undergrave den frie kritikkens integritet og muligheter.

Det var stor enighet i Praha om at kritikerne, som andre kunstnergrupper, må organisere seg for å nå gjennom med sine økonomiske og politiske krav. Kritikken er en del av litteraturen, og her hjemme har vi gode erfaringer med å samarbeide på tvers av skribentgruppene for å styrke kritikkens stilling. Det har blant annet medført at norske kritikere de siste årene har sett en betydelig økning av sin andel av offentlige arbeidsstipend.

Dette arbeidet er også et godt eksempel på det beste i den norske modellen og dermed et eksempel på noen av de erfaringene det norske litterære miljøet bør ta sikte på å dele når vi om to år får verdens oppmerksomhet rettet mot oss.

Da gjelder det å rette ryggen og løfte blikket.