2014 er året vi skal feire oss selv. Grunnlovsjubileet er også Ytringsfrihetsåret, noe som skal markeres både grundig og omfattende i hele landet. Alle nasjonale jubileer er i bunn og grunn en anledning til å fortelle historier, gjerne slike som bringer sammenheng, konsekvens og logikk inn i den rekken av begivenheter som har ledet fram til dagens virkelighet. Historieskriving er et viktig fag i Norge, og gjennom de 200 årene som har gått siden 1814, er det blitt skrevet side etter side, bind etter bind, verk etter verk som forteller historien om oss selv, om nasjonen, folket, landskapet og kulturen som til sammen definerer begrepet Norge. Historieverkene var i mange år den viktigste sakprosaskrivingen ment for et allment publikum. Men hvilke historier finner vi egentlig i disse verkene? Hvordan har de endret seg gjennom desenniene, og like viktig: Hvordan har disse historiene endret oss? For å forstå nåtiden må man kjenne historien, og i dette nummeret av Prosa tar Hans Fredrik Dahl på seg oppgaven å forklare og fortolke det eventyret om Norge som fortelles i historieverkene som langt på vei har vært folkelesning her i landet.

Når vi samtidig med Grunnloven også skal feire ytringsfriheten, aktualiserer det selvsagt en rekke paradokser og utfordringer av både strukturell og prinsipiell karakter. Nasjonale hensyn kontra globale forpliktelser, økonomisk monopolisering kontra teknologisk fragmentering — det er bare noen av de tilsynelatende motsigelsene som må balanseres av både offentlige og private aktører. William Nygaard har kanskje mer enn noen annen nordmann fått erfare hvilken høy pris den frie ytring kan ha. I Prosa stiller han det helt grunnleggende spørsmålet: Finnes det fri ytring i 2014?

Den norske bokbransjen har lagt bak seg et turbulent og begivenhetsrikt år, og det er lite som tyder på at 2014 vil bli særlig roligere. Spørsmålet er om bransjens mest sentrale aktører er i stand til å stå sammen i uværet, eller om urolige vinder fra Høyre vil skape uorden i rekkene og splitte opp det som fremdeles finnes av kollektivt samhold. Vidar Kvalshaug har med skrått blikk, men stødig fokus, skrevet sitt bud på en bransjeanalyse anno 2013/2014.

Prosa skal gi plass og prioritet til de store, analyserende essayene som tar for seg selve grunnvilkårene for det litterære økosystemet her i landet. Men vi skal også huske å heve blikket over de nasjonale grensene og følge med på hvordan rammebetingelsene for skriving og publisering er under stadig endring andre steder. Oversetterne er gjerne de som står fremst i rekken når det gjelder å formidle impulser og nyheter fra verden der ute, og de skal ha sin naturlige plass i Prosa.

Ikke minst skal Prosa anmelde og vurdere de viktigste sakprosautgivelsene. Noen ganger enkeltvis, andre ganger lest og vurdert i sammenheng. I dette nummeret finner du derfor essays om villmarkslitteratur, om bøkene som ble skrevet til Stemmerettsjubileet i 2013, om bøker som fra ulike innfallsvinkler tar for seg fenomenet justismord, og om norske essayister lest i tradisjonen etter Montaigne.

De siste månedene har vi opplevd at den norske sakprosaen har vært mål for utspill av ulik art: Kulturminister Thorhild Widvey og hennes statssekretær Knut Olav Åmås har kommet fram til at innkjøpsordningene for litteratur, hvori opptatt sakprosaen, bør kuttes. Tilsynelatende motivert av lite annet enn personlig synsing mener departementets ledelse åpenbart at en historisk vellykket ordning nå skal bygges ned. Det er en forstemmende form for utspillspolitikk vi her er vitne til.

Norsk Presseforbunds generalsekretær Kjersti Løken Stavrum tok sist høst til orde for en selvdømmeordning for å regulere sakprosaens ytringsrom. Det gjorde hun på bakgrunn av nokså marginale eksempler på etisk problematiske bokutgivelser.

Det disse to utspillene har til felles, er at de i sin konsekvens vil redusere norsk sakprosas mulighet til fortsatt å utvikle seg på et fritt og uavhengig grunnlag.

Jeg deler ikke troen på at flere lover og mindre penger er det som skal til for å gjøre norsk sakprosa bedre, særlig ikke i Ytringsfrihetsåret 2014. Litteraturen trenger, som alle andre kultursektorer, forutsigbare rammebetingelser og rom for stort mangfold.

Prosa defineres ifølge min ordbok som «fri og ubunden skrift». Slik må det fortsatt være.