Under årsmøtet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) var jeg til stede på en interessant debatt som blant annet tok opp hvordan digitale læremidler og muligheter brukes i utdanningen, fra grunnskolen og helt opp til universitetsnivå. Her er det mange svar og praksiser, avhengig av hvem man spør og hvor man befinner seg på utdanningsstigen. Formålet er selvsagt å oppnå best mulig læring. Spørsmålet er hvordan man får dette til i praksis.

Lære sammen og delta
En av innlederne i debatten var Arne Krokan, sosiolog ved NTNU og opptatt av hvordan ny teknologi endrer måten vi lærer på. Krokan understreker at læring først og fremst er en sosial aktivitet med likeverdige partnere, heller enn et autoritært ovenfra-og-ned-forhold hvor studenten får overført kunnskap fra en foreleser eller en klassisk lærebok. Det teoretiske grunnlaget bak dette synet på læring er sosiokulturell læringsteori, i motsetning til behavioristisk læringsteori. Det er ikke vanskelig å se at det innen høyere utdanning er svært mye å hente på en slik tilnærming til læring. Digitale læringsplattformer som både integrerer lærestoff, oppgaver og faglig diskusjon mellom studenter, foreleser og forskere, gir i mange sammenhenger en mer stimulerende læringssituasjon enn å sitte alene med pensumboka foran seg. En slik tilnærming bidrar på sitt beste til mer læring på alle nivåer. Studenter kan ha mer kunnskap innen visse relevante områder enn kurslederen/foreleseren selv, og kan enkelt dele denne kunnskapen. Læringen foregår begge veier. Krokan bruker helt bevisst denne metoden i sin egen undervisning, og svært mye av læringen foregår over nettet. Forutsetningene for at denne modellen skal fungere, er blant annet «sultne* og motiverte studenter, vitenskapelig ansatte som ikke føler seg truet av at studenter kan mer enn dem selv, og et læringsklima som åpner opp for deling av kunnskap. På høyere utdanningsnivå vinner denne metodikken mer og mer terreng.

Mestring
En annen av innlederne på seminaret var Arne Fredrik Nilsen, seniorredaktør i Aschehoug Forlag, som blant annet utvikler digitale læremidler for grunnskolen. Hans utgangspunkt var motsatt av Krokans. I forlaget og hos mange lærere står den klassiske læreboka fortsatt i sentrum, og de digitale læremidlene som utvikles, er en slags forlengelse av læreboka. Krokan kritiserte denne tilnærmingen, men det er kanskje en grunn til at læreboka står seg så godt i skolen?

For beveger man seg ned til grunnskolen og videregående, møter den sosiokulturelle læringsteorien på langt større utfordringer. For det første er den digitale kompetansen svært ujevnt fordelt, både blant lærere og elever. I grunnskolen er det fortsatt langt fram før elevene har tilgang til en PC hver, selv om vi kommer dit. Skal digitale læremidler og metoder fungere godt i undervisningen, forutsetter det at lærerne selv har digital kompetanse og er nysgjerrige på og trygge i bruken av digitale læremidler. Selv om dette problemet forsvinner når nye lærergenerasjoner tar over skolene, må det tas på alvor nå.

Men viktigere enn dette er hvor ulikt utrustet elever mellom seks og 15 år er, både når det gjelder evnen til å tenke på læring som sosial prosess og evnen til å ta i bruk digitale læremidler på fornuftige måter. Utstrakt bruk av slike læremidler forutsetter i stor grad at elevene tar ansvar for egen læring, og på grunnskolenivå er dette svært mye forlangt for en stor del av elevene. Her er lærerens praktiske og daglige utfordring så konkret som å få 22 elever til å være stille og høre etter samtidig. Hvis læreren i tillegg skal bruke tid på å finne ut av hvilke fristende nettsteder elevene er inne på bak skjermene sine, kan læringsmiljøet bryte helt sammen. Metodisk tilnærming må sees i sammenheng med elevenes alder og grad av modenhet. Det som fungerer for én elev, trenger ikke fungere for en annen. En ukritisk omfavnelse av sosiale digitale læremidler kan dermed skape større kunnskapskløfter mellom sterke og svake elever, med de uheldige virkningene det kan ha. Tavleundervisning, læreboka og en lærer som formidler et tydelig budskap har fortsatt en viktig plass i den norske skolen, særlig på lavere trinn, noe flere av deltakerne på NFF-seminaret både bekreftet og argumenterte godt for gjennom egen erfaring i skolen.

Hvilke digitale læremidler?
Hvordan vil så framtidens digitale læremidler se ut, og da særlig innen høyere utdanning? Nylig lanserte Apple sin nyeste versjon av iBooks, som både er en nettbokhandel for e-bøker og en leseplattform for de samme e-bøkene på iPad eller iPhone. Det nye i denne versjonen er at e-bøkene nå gir støtte for mer avansert multimedialt innhold. Det betyr at e-bøkene kan vise fram video og animasjoner i tillegg til tekst, innenfor det samme visuelle grensesnittet. I et fag som biologi kan for eksempel en animasjon på en digital bokside vise fram hvordan et DNA-molekyl er satt sammen. Dette kan være fin støttekunnskap for en biologistudent, og gi ny forståelse av fenomenet det er snakk om i teksten. Bare fantasien setter grenser for hvordan slike muligheter kan utnyttes i ulike fagfelt på alle nivåer, og skape helt nye typer læremidler som — gjort på riktig måte — øker elevens eller studentens forståelse og læringsutbytte. Samtidig står man i fare for å utvikle læremidler som blir så altomfattende og multimediale at læringsutbyttet paradoksalt nok reduseres. #Less is more* kan fortsatt være en grei rettesnor i mange sammenhenger.

Denne typen multimediale læremidler gir også noen interessante utfordringer knyttet til forholdet mellom forfatter og forlag og mellom forlag og andre innholdstilbydere. I en digital verden ser mange fagbokforfattere muligheter for å omgå forlagsleddet og bli sin egen forlegger med noen gode hjelpere rundt seg. Fordelen for forfatteren er at han eller hun sitter igjen med mye mer av overskuddet per solgte eksemplar. Men hvis utviklingen går mot flere multimediale verk, og ikke rene tekstbaserte e-bøker, blir situasjonen fort den motsatte. Forfatterens avhengighet av forlaget blir desto større fordi han eller hun ikke har kompetanse på det innholdet som ikke er tekstbasert. Forlaget på sin side kan i enda større grad enn i dag bli en koordinator og prosjektleder, og må trekke veksler på kompetanse fra andre bransjer, som film- og animasjonsmiljø. Resultatet blir svært omfattende produksjoner, med mange involverte, og med svært høye kostnader. Vil denne typen produksjoner ha livets rett i et så lite marked som det norske? På den annen side er kanskje dette den risikable veien fagbokforlagene er nødt til å gå, både for å holde på forfatterne og for å skape norske læreverk for høyere utdanning som er i stand til å konkurrere med engelske og amerikanske multimediale læreverk. Framtidens digitale læremidler er dermed også et spørsmål om vi skal ha et norsk fagspråk eller ikke. Og da er vi over i språkpolitikken.