Vi er godt inne i bokhøsten, og de aller fleste forlagene har vist fram hva bokleserne kan vente seg i løpet av de neste månedene. Hvilke hovedtendenser peker seg ut?

Før jeg begynte å bla gjennom høstens kataloger, hadde jeg følgende forventning: Jeg antok å finne mest sakprosa med et nærsynt perspektiv – og i tre henseender:

Nærsynt tid: Flere sakprosabøker om fenomener i vår nære fortid, det vil si tekster som tar for seg korte tidsrom, heller enn bøker som strekker seg over lengre tidsrom og lenger tilbake i tid.

Nærsynt rom: Flere sakprosabøker om avgrensede steder og fenomener heller enn bøker om større områder, både i konkret og overført betydning.

Nærsynt tematikk: Flere sakprosabøker om det som ligger oss nær (kropp, sinn, sorg, følelser) enn det som tilsynelatende er fjernt fra oss selv (andre kulturer, komplekse saksforhold der ute, lengre linjer).

Stemmer min forventing overens med bokhøsten?

Kagge Forlag som eksempel
Jeg velger å bruke høstlisten til Kagge Forlag som hovedeksempel på det som kan synes å være sakprosaens ”state of the art”. Det er minst to grunner til det: Kagge påberoper seg i dag å være Norges nest største sakprosaforlag i allmennmarkedet. Det som begynte med små forlagseksperimenter fra Erling Kagge på 90-tallet, har utviklet seg til å bli bærekraftig forleggeri under Anne Gaathaugs ledelse. Forlaget oppfattes også som mer kommersielt enn mange av de andre forlagene og har i gjennomsnitt hatt langt bedre lønnsomhet enn forlag det er naturlig å sammenligne dem med. De er med andre ord svært opptatt av å identifisere trender og bevegelser i markedet og gi ut ”riktige” bøker som selger godt. Suksessen med Hel ved i fjor var overraskende selv for forlaget, men det var neppe tilfeldig at det var akkurat Kagge som ga den ut.

Høstens ”oppfølger” til nettopp Hel ved er Torsk, skrevet av Frank A. Jenssen. Dette er også boken som skiller seg mest ut fra de andre utgivelsene på forlaget. Riktignok er torsken nær oss i den forstand at alle nordmenn har et forhold til den. Men Jenssen vil fortelle en større historie om denne fisken (ifølge forlagskatalogen), om hva den har betydd for oss fra vikingtiden og fram til i dag. Jenssen bruker noe svært konkret og nært (torsken) til å fortelle en større historie. Et godt og mye brukt grep for å integrere ”den store” fortellingen i ”den lille”. Kagges høst virker ellers å være temmelig fri for ”større historier”. Nære perspektiver dominerer: to bøker om 22. juli og tre ulike bøker om norske soldater/offiserer i krig (Afghanistan). Hele åtte av utgivelsene på Kagge (ikke bare biografiene) har personnavn i tittelen: Steffen, Aamodt og Kjus, Lily, Mari Boine, Eva Joly, Yngve, Hjalmar Johansen og Eskil Rønningsbakken, noe som bidrar til å understreke et tett personfokus. De mer rene debattbøkene er også sentrert rundt det svært konkrete i tid og rom: Høyt spill tar for seg flyselskapet Norwegians kamp for å oppnå suksess, mens Feil medisin forteller historien om en sykehusskandale, sentrert rundt sammenslåingen av sykehusene i Oslo.

Kropp på alle bauger og kanter
I likhet med de fleste større forlag med mye sakprosa opererer også Kagge med to kategorier sakprosa for allmennmarkedet: dokumentar, herunder historie og biografi (omtalt over), og faktabøker (mat, kropp, helse, livsstil, selvhjelp etc.).

Kagges liste er full av sistnevnte. En egen undersjanger her, som har vokst betydelig de siste fem årene, er personlige beretninger om sykdom, sorg og død – temaer Sindre Hovdenakk belyste i et eget essay i Prosa nr. 2 i år. Felles for mange av disse undersjangrene er en betydelig vektlegging av selvet. I en globalisert verden med økt bevissthet omkring komplekse spørsmål som krever like komplekse løsninger (om det nå gjelder klima eller økonomi), kan det synes som et paradoks at man i stadig større grad fokuserer på selvet og tyr til enkle løsninger. Men kanskje er det ikke så rart. Verden der ute er umulig å kontrollere, men vi kan i hvert fall prøve å få kontroll over oss selv. Gjennom å trene og spise riktig, sørge riktig og gå på kurs i mindfulness og yoga kan vi forsøke å skape orden her inne når det er kaos der ute. Et symptomatisk eksempel er ulike kosthold-retninger og -bøker som bedyrer at akkurat denne dietten løser alle dine problemer, både fysisk og mentalt. Folks behov for enkle svar i en kompleks verden har forlagene vært svært flinke til fylle gjennom et sinnrikt mangfold av utgivelser. Men hvor blir det av formidlerne og forskerne som kan tale kompleksitetens sak?

Spesialiseringens pris
Under lanseringen av Markus Lindholms ferske utgivelse, Evolusjon. Naturens kulturhistorie (se anmeldelse side 48), kommenterte biolog Dag O. Hessen boken, og kom samtidig inn på utviklingen innen akademia: ”Vitenskapelig ansatte kan mer og mer om mindre og mindre,” sa han. Dette skaper sannsynligvis også noen begrensninger når det gjelder hva forskerne selv synes de kan skrive bøker om og formidle. Det er et tankekors at forskningsformidling er en av pliktene til de vitenskapelig ansatte, samtidig som de har et snevrere område å formidle noe fra. Emnet er ofte for spesialisert til å bli interessant nok for folk flest. Det er kompleksitet på mikronivå. Denne kjensgjerningen gir økt spillerom for generalistene blant oss – journalistene.

Journalistenes inntog
Av Kagges 20 dokumentarutgivelser i høst er hele ti skrevet av journalister – også en tiltagende trend i sakprosaforleggeriet. Det er ikke noe galt i det, men det kan være verdt å reflektere over fenomenet. Journalistene kan formidle, og de er lette å spørre når forlag skal initiere sakprosaprosjekter. De er vant til å sette seg inn i komplekse saksforhold, trekke ut essensen og popularisere. Og de jobber og leverer raskt, noe som er kjærkomment for forlag som blir stadig mer opptatt av å gi ut aktuell sakprosa før konkurrentene. 22. juli-bøkene er et godt eksempel.
Journalistisk sakprosa kan samtidig ha noen begrensninger: For å være overkommelige er prosjektene gjerne konkrete når det gjelder både tid, rom og tematikk. Større perspektiver og nyanser som den formidlende forskeren kunne tatt inn, kan lett forsvinne. Uansett hvor godt en journalist setter seg inn i et fra før ukjent stoffområde, vil han eller hun ikke oppnå den dybdekunnskapen som en forsker innen det samme området besitter.

Bøker som En reise i vannets fremtid av Terje Tvedt (faktisk en Kagge-utgivelse, 2007) eller Vårt daglege brød. Kornets kulturhistorie (Vidarforlaget 2010) av Åsmund Bjørnstad er eksempler på sjeldne skatter i norsk sakprosaflora. Dette er forskere som evner å være spesialister og generalister på én og samme tid. Som behersker både dybde og overflate. Som henter det beste fra to verdener.

Min høstliste
Leseren har sikkert forstått at jeg savner flere utgivelser som løfter blikket og peker utover seg selv, vår tid og vårt rom. Men noe har jeg da funnet på forlagenes lister. Her er et utvalg.

Kollaps av Jared Diamond (Spartacus Forlag), Evolusjon. Naturens kulturhistorie av Markus Lindholm (Spartacus Forlag), Chef Ramzis arabiske kokebok av Ramzi Choueiry (Vega Forlag), Drømmen om Amerika av Sverre Mørkhagen (Gyldendal), Maos rike av Torbjørn Færøvik (Cappelen Damm), Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser av Anders Ravik Jupskås (Cappelen Damm), Husets folk. Shia-islam i det 21. århundre av Kari Vogt (Cappelen Damm) og Nilen av nevnte Terje Tvedt (Aschehoug).

God bokhøst!

(Denne teksten er også leder i Prosa 4 – 2012).