Hvordan bygger man en forfatteridentitet? Spørsmålet burde være grunnleggende for alle som sysler med norsk litteratur, enten det er forleggere, bokhandlere eller forfatterne selv. Men i en tid da interessen for det personlige, det selvutleverende og det private i litteraturen er konstant høy, er den én gruppe som glimrer med sitt fravær i medieoffentligheten. Og det er de norske sakprosaforfatterne. Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. En gruppe hardt arbeidende mennesker som synes sak er viktigere enn person, og som oftere identifiserer seg med sin fagutdannelse enn med sin forfatterrolle.

Året gjennom, og særlig i bokhøsten, er aviser, ukeblader og etermedier fulle av intervjuer med norske forfattere. Gjerne hjemme-hos-reportasjer eller portrettintervjuer, der det er forfatterens person vel så mye som den nye bokens innhold det handler om. Men når så du sist et portrettintervju med en sakprosaforfatter?

Hva skyldes denne påfallende lave interessen for en forfattergruppe som i virkeligheten teller minst like mange fargerike og interessante personer som den skjønnlitterære forfatterflokken? Det er i hvert fall liten tvil om at det norske poetokratiet lever i beste velgående. Det betyr at man fremdeles har en tendens til å tillegge skjønnlitterære forfattere en særegen etos. De forventes å gi oss kloke svar og refleksjoner over nær sagt ethvert tema, og de skal kunne tilby innsikt, trøst og eksistensiell forståelse av tilværelsen. Problemet er i og for seg ikke at så mange skjønnlitterære forfattere ser ut til å trives i denne rollen. Men den voldsomme dyrkingen av den tradisjonelle forfattermytologien, av forfatteren som kunstner, viser likevel at det er noe grunnleggende rart i den norske litterære offentligheten.

Da Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet denne våren kåret Norges ti beste forfattere under 35 år, inneholdt listen bare én rendyrket sakprosaforfatter, nemlig Erika Fatland. Ingen var uenig i at Fatland forsvarte sin plass på listen, men interessant nok var det heller ingen som stilte spørsmålet om hvorfor det ikke ble funnet plass til flere sakprosaforfattere. Juryen har sikkert gjort et grundig og samvittighetsfullt arbeid, men det må likevel være mulig å kalle listen skeiv og skakk.

Det er altså fremdeles et langt stykke vei å gå før norsk sakprosa kan sies å bli vurdert på lik linje med skjønnlitteraturen. Fremdeles henger det igjen en oppfatning om at sakprosaforfattere ikke bør behandles på samme nivå som sine skjønnlitterære kolleger. Sakprosaforfattere har lenge hatt en lavere royalty for bøkene sine, og innkjøpsordningen for sakprosa er fremdeles selektiv, mens den tilsvarende ordningen for skjønnlitteratur langt på vei er automatisk. I en tid der sjangergrenser blir stadig mindre viktig for stadig flere forfattere, er det vanskelig å forsvare en fortsatt institusjonalisert forskjellsbehandling basert på litterær form. Vi trenger med andre ord en ny og langt mer offensiv litteraturpolitikk.

Mens vi venter på at politikerne skal våkne, vil jeg anbefale norske sakprosaforfattere å prøve sine litterære muskler på en av de mest spennende sjangrene som finnes, nemlig essayet. Essayistikk er på sitt beste stedet der både sjangergrenser, forfatteridentitet og litterære virkemidler virkelig kan utfordres. Denne høsten har vi sett en smule debatt omkring den norske essayistikken, og om dens plass og funksjon i litteraturen. Det gikk ikke lang tid før smaksdommerne var ute for å markere revir. Blant annet tok Vagants redaktør Audun Lindholm øyeblikkelig til orde for å etablere en norsk essaykanon. Et slikt hierarki er det siste vi trenger. Litteraturteoretikere og kritikere bør bruke tiden sin på å analysere og forstå litteraturen slik den praktiseres, ikke på å definere og styre den.

Marit Eikemo er inne på noe av det samme når hun i essayet «Arbeid pågår» i dette nummeret av Prosa stiller spørsmålet: «[…] viss essayet er så kunnskapsrikt, så ope og så utforskande og overraskande – korleis kan det då ha seg at det ofte blir snakka om på ein pompøs og oppblåst måte? Som om essayet ikkje er for kven som helst. Vel, det er ikkje mi erfaring med sjangeren.»

Essayistikk er en stor og mangfoldig sjanger. Men grunnleggende sett betyr ordet å forsøke. Og det er verdt et forsøk for flere norske sakprosaforfattere å bruke denne sjangeren til å utvikle sin egen forfatteridentitet.