Denne uken er det ett år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruana Galizia ble drept av en bilbombe utenfor sitt eget hjem. Tre menn er siktet for drapet, men hvem de handlet på vegne av, er fremdeles ikke avklart. Daphne Caruana Galizia var mest kjent for å skrive om korrupsjon, nepotisme, hvitvasking av penger og organisert kriminalitet. Som du kan lese i Kristina Quintanos essay i denne utgaven av Prosa, kan Galizias arbeidsmetode sammenliknes med en arkeologs: Hun avdekket historiene sine lag for lag, og nøyde seg ikke med historien på toppen – hun ville avdekke det som lå under overflaten. Lederen for European Federation of Journalists har beskrevet drapet som et angrep på alle europeiske journalister, og især på gravejournalistikken. Derfor var det ekstra symboltungt da journalister fra 15 land rett etter drapet gikk sammen om The Daphne Project, der hensikten var å fortsette å grave i historiene hun hadde begynt å arbeide med. Ikke overraskende har det vist seg at disse sakene har forgreininger langt utover Maltas grenser: til resten av EU, Russland, USA og Iran.

Attentatet mot Daphne Caruana Galizia føyer seg inn i en lang og dyster rekke av drap på journalister. Ifølge International Federation of Journalists (IFJ) ble minst 81 journalister drept i 2017. Det er riktignok en liten nedgang fra året før, da 93 journalister ble drept. Men samtidig har omfanget av vold og trusler mot journalister økt betydelig, ifølge IFJ. Over 250 journalister satt fengslet i 2017.

Landet som topper denne listen over fengslede journalister, er vår NATO-allierte Tyrkia. Ifølge den tyrkiske redaktøren Can Dündar sitter det flere journalister i fengsel i Tyrkia enn det gjør i Kina. På et møte arrangert av Norsk PEN tidligere i høst kunne han fortelle at situasjonen ble spesielt forverret etter det mislykkede kuppforsøket i juli 2016. Svært mange medier har blitt stengt, og lovverket er endret slik at presidentens direkte makt er vesentlig styrket. Can Dündar selv fikk imidlertid merke det forverrede ytringsklimaet i Tyrkia allerede før kuppforsøket. Som sjefredaktør for dagsavisen Cumhuriyet valgte han i 2015 å publisere historien om en våpenlast fra den tyrkiske militæretterretningen på vei til det borgerkrigsherjete Syria. Historien er blant annet dokumentert med en video, og det framkommer at våpenlasten skulle til et område i Syria som var under kontroll av IS. Avsløringen endte med at Dündar tilbrakte tre måneder i varetekt. Nå lever han i eksil i Tyskland. Så sent som i april i år ble 14 av kollegaene hans fra Cumhuriyet dømt til fengsel, og selv risikerer Can Dündar det samme om han returnerer til hjemlandet.

Det er svært stor avstand mellom Tyrkia og virkeligheten i Norge når det gjelder pressens arbeidsvilkår. Likevel kan det være grunn til å minne om at det i høst er nøyaktig 35 år siden den såkalte Ikkevold-saken. For første gang etter okkupasjonen gikk en politistyrke til razzia mot en avisredaksjon i Norge. Ja, ikke bare ble Ikkevold-redaksjonens lokaler gjennomsøkt, også hjemmene til de 12 redaksjonsmedlemmene ble ransaket. I alt 80 politifolk deltok i aksjonen, en aksjon som hadde sin bakgrunn i Ikkevolds avsløring av en hemmelig lyttestasjon for ubåter på Andøya. Ikkevold-redaksjonen ble tiltalt etter de såkalte «spionparagrafene» i straffeloven, men ble endelig frikjent av Høyesterett i 1987.

Det er interessant å se hvor få andre norske medier som ga sin uforbeholdne støtte til de tiltalte i sin dekning av saken. Ikkevold-redaksjonen hadde i bunn og grunn bare benyttet seg av grunnleggende journalistiske arbeidsmetoder da de samlet inn informasjon om lyttestasjonen på Andøya. Men dette prinsipielle poenget syntes å ha gått de fleste andre medier hus forbi.

Da var situasjonen en ganske annen i 2015, da filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen opplevde at politiet ransaket filmstudioet hans og beslagla materialet om en fremmedkriger han var i ferd med å lage film om. Nå kom Norsk Redaktørforening med en gang på banen og bisto Rolfsen i rettsprosessen, som for øvrig endte med full seier til filmskaperen.

Disse ganske ulike historiene om overtramp og overgrep mot pressen har i hvert fall én ting til felles. De viser at det er naivt og i verste fall livsfarlig å tro at stater og myndigheter er de som best kan sikre arbeidsvilkårene for dem som skal praktisere det frie ord. Det er det sivile samfunnet, med sine uavhengige organisasjoner og internasjonale samarbeid, som må ta denne kampen. Ethvert angrep på ytringsfriheten er ikke bare et angrep på journalister, forfattere eller redaktører. Det er et angrep på demokratiet. Og demokratiet, det er oss.