sindre

Signalet er gått ut til norsk bokbransje, og den lange marsjen mot Frankfurt 2019 har startet. Norge skal være hovedland på verdens største bokmesse, og mulighetene for norsk litteratur i utlandet sies å være nærmest grenseløse.

Vår kulturminister er blant dem som har forelsket seg i begreper som entreprenørskap og kulturfeltets næringsinntekter. Linda Hofstad Helleland er spesielt opptatt av nyskapningen Kreativt Norge, en institusjon som skal ha til hovedoppgave å styrke kulturlivets egeninntekter. Hun ser åpenbart for seg at det er et stort potensial for eksportinntekter på dette feltet, og at mer penger tilbake til kulturlivet vil gjøre norsk kultur mindre avhengig av statsstøtte. Det er omstillingens og globaliseringens evangelium som prekes her, vi skal alle være aktører på den internasjonale scenen. Og budskapet er klart: Færre kunstnere – hvori opptatt forfattere – skal måtte jobbe deltid. Flere skal kunne leve av det kunstneriske og litterære arbeidet sitt, uten bidrag fra det offentlige.

For å holde oss til litteraturens verden: det kan virke som om kulturministeren og flere med henne ikke har fått med seg at det allerede i mange tiår har blitt solgt og formidlet norsk litteratur til utenlandske lesere, og det med stort hell. Norske litterære agenturer opererer med høy profesjonalitet og betydelig suksess på et knallhardt internasjonalt konkurransemarked. Interessant nok har det i løpet av dette året skjedd flere nyetableringer og omorganiseringer blant norske litterære agenturer, og en hovedforklaring på dette skal nok nettopp finnes i forventingene knyttet til det som skal skje i 2019. Så spørs det om det virkelig ligger mange uoppdagede litterære skatter gjemt i den norske bokheimen, eller om mulighetene allerede langt på vei er kartlagt.

Det vil uten tvil være suksessrike norske forfattere, både gamle og nye, som vil få mye oppmerksomhet fram mot Frankfurt om tre år. Selebritetsfaktoren kommer til å være høy, og norske kulturpolitikere vil få rikelig med anledning til å sole seg i glansen av våre litterære stjerner. Mange av dem vil sikkert også si seg fornøyd med det.

Men i denne markedselitistiske jakten på målbare suksesskriterier er det fort gjort å glemme grunnfjellet som det norske litterære systemet er bygget på. Den norske modellen baserer seg blant annet på kollektive vederlagsordninger, forpliktende avtaleverk og ikke minst en forutsigbar offentlig finansiering av kulturlivet. Derfor er det ekstra grunn til å være skeptisk til kulturministerens begeistring for sektorens markedspotensial når hun samtidig fronter et kulturbudsjett der de opprinnelig foreslåtte bevilgningene til statlige arbeidsstipend og Norsk kulturfond ville innebære en realnedgang. Å svekke fundamentet vi skal stå på, er det stikk motsatte av en styrking av norsk kulturliv.

Evnen til å se ting i sammenheng er i det hele tatt ikke norske kulturmyndigheters sterkeste side. For eksempel vil også den mediepolitikken som til enhver tid føres, ha direkte betydning for det litterære feltet. I dag ser vi at en viktig sakprosasjanger som kritikken er under press i mange medier. På Kulturrådets årskonferanse tidligere i høst var Kulturrådets direktør Kristin Danielsen blant dem som understreket hvor viktig kritikken er som en del av ytringskulturen og det som kalles den store offentlige samtalen. Det er denne felles samtalen som nå er under press som følge av digitaliseringen og en medieøkonomi i krise. Og det sier seg vel selv at dette også vil ha konsekvenser for samtalen omkring litteratur og andre kunstuttrykk. Spørsmålet blir da om dagens kulturpolitikere er seg bevisst denne sammenhengen når de skal utforme en mediepolitikk tilpasset en ny digital virkelighet, og om de har tanker om hvordan kritikken kan videreføres også i tiden som kommer.

En ansvarlig kulturpolitikk må også ta hensyn til at kritikk, som annen meningsproduksjon, ikke uten videre lar seg transformere til varer på et marked. Det handler om noe viktigere enn eksportinntekter og andre kvantitative størrelser. Det handler om det viktigste bindeleddet mellom kunsten og mottakeren, mellom litteraturen og leseren. Det handler om at en litteratur uten kritikk blir en fattig litteratur. Det handler om å anerkjenne kritikk som et kunstnerisk virke på linje med annen litteratur. Det handler om sammenheng. Det handler om den norske modellen.