I løpet av rekordtid har begrepet delingsøkonomi etablert seg i det norske språket. Fra å omfatte private løsninger som bilkollektiver og overnattingstilbud innbefatter begrepet nå alt fra verdensomspennende taxitjenester til distribusjon av nyheter på digitale plattformer. Vi er alle i ferd med å bli ikke bare konsumenter, men også produsenter av delingstjenester i større eller mindre grad, og det forventes at stadig mer av det som skapes innenfor kulturfeltet, blir delt uten forsinkelser eller fordyrelser.

En slik digital revolusjon vil selvsagt få store konsekvenser for kulturbransjen, også for det skrevne ord. Derfor er det helt avgjørende at lovverket og de øvrige rammebetingelsene kulturlivet virker innenfor, er tilpasset en situasjon med økt tilgjengelighet og økt interesse for deling.

En ny åndsverkslov ble varslet før jul, men er i skrivende stund ennå ikke lagt fram. Om forsinkelsen skyldes byråkratiske forhindringer eller politiske forhold, vites ikke, men det er uansett grunn til å holde et øye med hvordan det nye lovverket vil sikre opphavspersonenes rettigheter i en ny delingsøkonomi. Parallelt med dette arbeidet er det i gang en prosess i EU, der det jobbes for en lovfesting av prinsippet om kollektive vederlagsordninger. Slike kollektive ordninger er selve fundamentet for den norske kunstnerøkonomien. Det går fint an å hevde at kollektive vederlagsordninger er delingsøkonomi slik den egentlig bør fungere. En delingsmodell som kommer flest mulig til gode, og som forvaltes av fellesskapet.

Spørsmålet er om bevisstheten omkring disse ordningene er sterk nok i det norske kulturpolitiske miljøet. På den årlige konferansen «Kulturrikets tilstand» i fjor høst sto økonomi som vanlig i fokus. Det var også naturlig som en oppfølging av den såkalte Skarstein-rapporten, som ble framlagt sist vinter. En rapport som kort fortalt viser at kunstnergruppenes økonomi ikke har holdt tritt med økningen i kulturøkonomien for øvrig. Under konferansen var det mye snakk om de statlige arbeidsstipendene for kunstnere og viktigheten av å styrke disse. Dette er gledelig nok blitt fulgt opp på statsbudsjettet for inneværende år, med en realvekst i stipendenes størrelse.

En styrking av arbeidsstipendene er selvsagt både viktig og riktig, selv om det skal sies at et statlig arbeidsstipend bare tilsvarer halvparten av en svært moderat årsinntekt. Og disse stipendene kan uansett bare i begrenset grad møte de utfordringene som kunstnerøkonomien står overfor, i og med de strukturelle endringene som nå er i full gang.

Innenfor film, musikk og ikke minst i pressen har vi vært vitne til hvordan inntektsgrunnlaget nærmest har kollapset på grunn av digitalisering og nye distribusjonsformer. En slik svekkelse av økonomien gir seg direkte utslag for rettighetshaverne. Det er derfor det er så viktig at man nå ikke bare sier seg fornøyd med en styrking av stipendene til den enkelte kunstner, men ser dette i tilknytning til de store kollektive avtaleverkene. For forfattere og oversettere gjelder det blant annet en forlengelse av den såkalte bokavtalen, som utløper ved årsskiftet. Det er grunn til å tro at bokbransjen kan stå sammen i dette arbeidet, ikke minst for å sikre en fortsatt fastpris på bøker. Men samtidig må det minnes om at bransjen selv har ansvaret for mye av usikkerheten som har oppstått omkring reguleringen av bokmarkedet. Man hadde sjansen til å få vedtatt en boklov under åtte år (!) med de rødgrønne. Men utrolig nok rakk ikke bokbransjen toget den gangen.

Under dagens politiske regime er det ingen grunn til å tro at det blir en enkel oppgave å få til en bokavtale som vil innebære en vesentlig styrkelse av forfatterøkonomien. Det er nok symptomatisk i denne sammenheng at avtalen om bibliotekvederlag etter vanskelige forhandlinger ble forlenget med bare ett år. Slikt er med på å skape økonomisk utrygghet.

Det kan ikke gjentas ofte nok hvor viktig det er med forutsigbarhet i kunstnerøkonomien. Dette gjenspeiler egenartetheten i den politiske kontrakten kunstnerorganisasjonene har med resten av samfunnet om å forvalte sin andel av økonomien i kulturfeltet til beste for flest mulig.

Men skal vi praktisere en positiv delingsøkonomi innenfor kulturområdet, forutsetter dette at det faktisk finnes en økonomi å dele. Det blir et spennende år.