Den spanske historien er full av skjebnesvangre sammentreff, fatale mønstre og konkurrerende historiske myter. Den er dermed et fengende, men også farlig stoff for populærhistoriske framstillinger. To nye utgivelser begir seg inn i Spanias fortid med svært ulike holdninger.

Populærhistorie uten kvaler
Herman Lindqvists bok Historien om Spania burde kunne finne mange lesere, ikke minst fordi Lindqvist allerede er et kjent navn for mange, storselger som han er både i Sverige og Norge. Leserne elsker ham for hans fengende stil, mens historikere fortviler over mangelen på presisjon og kildekritikk. Og deri ligger noe av problemet når man skal ta stilling til hvorvidt dette er en vellykket bok. Det å fange og holde på folks interesse for historie krever andre egenskaper enn det å være en god historiker, selv om det ville være urimelig å påstå at de to målene er uforenlige. Lindqvists forbilde, den svenske historikeren Carl Gustav Grimberg, burde fortsatt kunne være et eksempel på at det går an. Grimberg benytter underholdende detaljer og anekdoter og får samtidig fortalt det vesentligste. Men han skrev også i en tid som ikke lenger helt er vår egen. Spørsmålet er om Lindqvist har den tyngden som trengs for å gjøre sine forenklinger og utvalg, og om stilen han har valgt, holder mål for dagens publikum.

Den journalistiske, kvikke tonen lar leseren tilegne seg grunnleggende historiekunnskaper uten å bli brydd med for mange forbehold og referanser. Lindqvists tone virker åpen og inkluderende, i en prosa som også i Hege Frydenlunds oversettelse kan inntas og fordøyes lett og motstandsløst. Uimotsagt får enkeltheter framstå som megetsigende, og tonen er jevnt over lettsindig konstaterende. Med munter ensidighet lar han til tider rikets skjebne avhenge av en konges lune eller en dronnings temperament, slik det gjerne blir når den gode historien prioriteres framfor historisk korrekthet.

Verre er det at han til tross for sin ironiske distanse gjerne lar seierherrens versjon og nasjonale myter styre fortellingens gang. Problemet melder seg idet Lindqvist begynner sin historie med det legendariske, men svært overbetonte slaget ved Covadonga, der en liten gruppe kristne riddere skal ha slått de mauriske inntrengerne tilbake på begynnelsen av 700-tallet. Med dette blir Lindqvists Historien om Spania en forsinket gjentagelse av fortellingen om det katolske og kastiljanske Spania, og en korstogstankegang som av de konservative har vært dyrket helt fram til Franco – og i særdeleshet av ham. Det betyr ikke at Lindqvist kjøper denne historien, eller at kritikken uteblir, men når han gir mytene en så framtredende plass, bidrar han også til å holde dem i live.

Bokens store og utvilsomme fortrinn er at den er underholdende. Også den som kan noe om spansk historie fra før, vil kunne plukke opp morsomme enkeltheter og sette pris på måten Lindqvist turnerer materialet på. Kjenner man den spanske historien godt, vil imidlertid mange av de groveste forenklingene springe en i øynene, særlig fordi Lindqvist sjelden bryr seg med å nyansere sine påstander eller nevne alternative tolkningsmuligheter. Han skriver som om han er en formidler, men strengt tatt ikke en virkelig fortolker av historien. En slik posisjon er selvsagt umulig, som Lindqvist nok godt vet.

Den gode, gamle stilen
Det er noe antikvert over Lindqvists skrivemåte, der han vekselvis er bramfri, ironisk, lun og bastant. Denne auraen av noe godt og gammeldags kan i seg selv virke tiltrekkende på mange lesere, siden det får teksten til å framstå som en historiefortelling av den gode, gamle sorten, et eventyr for voksne fra den virkelige verden. Mange steder virker det som om fortellerstemmen forsøker å befeste sin autoritet ved skråsikkerhet snarere enn tvisyn. At dette blir problematisk når historieskrivning er et sårt og svært omstridt emne i landet det gjelder, sier seg selv.

Begrensningene i Lindqvists tilnærming og form blir særlig tydelige når vi kommer til borgerkrigen og tiden under Franco. Her kommer hendelsene for nært i tid, og blir dessuten for voldsomme til at den lette tonen vellykket kan opprettholdes – og det kan virke som Lindqvist kommer i en slags forlegenhet. Bokens dårligste passasjer kommer på de siste sidene, der han bruker det meste av plassen på å beskrive Francos personlighet, hans vaner og uvaner, og dessuten hengir seg til en helt ukritisk beskrivelse av hans støttespillere i den katolske ordenen Opus Dei som «vår tids munkeriddere». Vi får ikke høre et ord om attentatet på statsministeren, den Opus Dei-assosierte Carrero Blanco, som ETA sprengte i luften i den første uttalte motstanden mot Francos regime. Lindqvist runder i stedet av med en rekke klisjémessige karakteristikker av det spanske folket – karakteristikker som både virker urettferdige og ugjennomtenkte: «Spanias unike historie har naturligvis formet dem til det de er i dag – stolte, tapre, patriotiske (i alle fall når det gjelder deres egen provins), men de er samtidig lydige og føyelige.» Til den siste delen av karakteristikken føyes uten betenkeligheter Francos utsagn om at «spanjolene er lette å styre». Lydige og føyelige? Jo, kanskje – etter en lang og demoraliserende borgerkrig og påfølgende årtier med utrenskninger, overvåkning og terror.

Etter å ha fortalt om Francos død forsvinner monarkisten Lindqvist ut sidedøren uten videre forklaring og uten å vie noe plass til det demokratiske Spanias arbeid med å finne seg selv: «Francos tid blåste bort med vinden, og der slutter ikke historien, men det gjør denne boken.» Ja, og dette er faktisk bokens siste ord! Leseren blir overlatt til seg selv og sin nysgjerrighet – forhåpentligvis med appetitten i behold, sulten på finere nyanser og mer raffinerte framstillinger.

Alle innvendinger til tross: Boken rommer mange fine kapitler, og det er all grunn til å tro at Lindqvists bok vil kunne fungere slik en populærhistorie skal – åpnende og engasjerende. Likevel er det synd at en historiebok som rommer så mye godt, så åpenbart må inntas med en god klype salt. Dessuten, og dypere sett, blir det problematisk at forfatteren tar så lite ansvar for sine tolkninger og sitt utvalg.

Historien om den spanske historien
En helt annen tilnærming finner vi i boken Spansk gullalder, skrevet av professor i kulturhistorie Knut Aukrust og Dorte Skulstad. De har begge tidligere gitt ut tekster om spansk kultur, men nå kommer altså et større og mer omfattende verk, som er resultat av utstrakt lesing og reising. Boken er åpenbart skrevet med stor kjærlighet til den spanske kulturen og med et våkent øye for både detaljer og store linjer.

Faget kulturhistorie, slik det nå er utformet ved Universitetet i Oslo, er en sammenslåing av fagene som tidligere gikk under navnene folkloristikk og etnografi. Disse fagene arbeider særlig med kulturen slik den nedfeller seg i muntlige tradisjoner, folkelige skikker, objekter og minnesmerker. Når alt dette settes inn i en overordnet historisk ramme, får vi en tilnærming som virker særlig godt egnet til å fortelle deler av historien som ellers ikke kommer til syne – fordi de ikke er skrevet ned eller fordi ingen har unt dem en plass i de store fortellingene. I Spansk gullalder dreier det seg da særlig om historien til etniske minoriteter, slik som de spanske jødene og muslimene, men også om perspektivene til erobrede folk, slik som inkaene i Peru. Det dreier seg også om hvordan den spanske historien har blitt skrevet på en måte som fortegner og overdøver disse alternative og mindre historiene.

Samlende for alle disse historiene – den sentrerte historien og historien til periferier og provinser, vinnernes historie og tapernes – er hos Aukrust og Skulstad forestillingen om gullalderen. Boken forblir dermed tro mot sin tittel og beholder gullaldermotivet som en rød tråd fra begynnelse til slutt – og inntar dermed et perspektiv på den spanske historien som vel beholder mye bredde, men som først og fremst må leses som en konseptuell tilnærming. Slik kan de, gitt en velvillig leser, tillate seg å være mer selektive enn det som er vanlig innen historieformidlingen.

Innledningsvis presenteres gullalderbegrepet helt allment, slik det kan gjenfinnes både i de hellenske og de semittiske røttene til den europeiske historien. Fra grekerne har vi framfor alt Hesiods tanke om suksessive tidsaldre der gullalderen er den opprinnelige, gjeveste og mest harmoniske. Fra de gammeltestamentlige tekstene har vi selvsagt fortellingen om det tapte paradis. I tanken om en forgangen harmoni kan man finne trøst i en disharmonisk tid og hente håp om en ny gullalder. Slik lærer vi hvordan gullaldermyten også kan være en utopi – og, som alle utopier, en drøm som kan være både forførende og farlig å leve ut.

To gullaldre – to perspektiver
Begrepet om den spanske gullalder brukes vanligvis om tiden etter oppdagelsen av den nye verden, om tiden da det katolske spanske imperiet ekspanderte og kulturen blomstret ved habsburgernes hoff. Når boken til Aukrust og Skulstad viser et bilde av moskeen i Córdoba på forsiden, blir det svært åpenbart at de forsøker å reversere det konvensjonelle bildet av Spania og gullalderen. Den katolsk-monoteistiske og imperiale gullalderen settes opp mot det flerkulturelle al-Andalus, der nettopp moskeen i Córdoba ble symbolet på en fri omgang mellom jøder, kristne og muslimer, mellom teologer og vitenskapsmenn og skapende kunstnere. Denne perioden kan dermed også framholdes som en gullalder, kanskje den egentlige spanske storhetstiden. Vi lærer at den al-andalusiske gullalderen i tråd med dette løftes fram av mange av dagens mer moderate muslimer, som ivrer etter å gjøre Córdobas gamle moské, nå katedral, til et flerbrukstempel for de tre store monoteistiske religionene.

Utsynspunktet i boken er i det hele tatt særlig nåtidens bruk av fortiden og konflikten mellom to ulike historieoppfatninger bygget på to motsatte gullaldermyter. Denne konflikten skildres til dels fra begge perspektiver, men framstillingen har likevel en klart foretrukken retning. De kristenheroiske, puristiske enhetsfantasiene som Franco-tiden var tuftet på, skal atter avsløres og forkastes, mens de multikulturelle tendensene, minoritetenes historier, provinsenes perspektiver skal løftes fram. Dette er betimelig og interessant, men til tider risikerer framstillingen å bli langt mer politisk og entydig enn den utgir seg for å være.

Myter og motmyter
Framstillingen av al-Andalus som den virkelige spanske gullalderen blir en motmyte som skildres under overskriftene «Et fargerikt fellesskap» og «Det paradisiske hagelandet». Disse skildringene kan framstå som romantiserende, men er også i forsvarlig grad bygget på kilder fra samtiden, der maurernes sivilisasjon beskrives og berømmes. Gjennom vitnesbyrd fra al-Andalus får man et fyldig inntrykk av hvor imponerende og høyt skattet de mauriske rikene var i sin samtid. At det likevel er et element av mytebygging her, blir synlig ved at vektleggingen av harmoni, toleranse og velferd i temmelig høy grad får overskygge de mange og voksende problemene innad i al-Andalus. Vi får høre lite om almoravidenes intoleranse, om tvangsomvendelsen av jøder og kristne til islam under almohadene på 1100-tallet, om massakren av jøder i al-Andalus og så videre. Den slags selektivitet er kanskje forståelig i lys av bokens grunnmotiv, men virker også forledende inntil det uforsvarlige. Også andre steder i boken, for eksempel i omgangen med opptøyene i Madrid den 2. mai, virker forfatterne vel ensidig opptatt av å motsi og dekonstruere den spansk-kastiljanske majoritetsfortellingen.

Til bokens forsvar kan det sies at forfatternes utrettelige søken etter alternative perspektiver gir mange interessante funn og bidrar til å nyansere det gjengse synet på spansk historie. Dette går også i det ellers så ofte utskjelte Castillas favør. Der Lindqvist i sin bok framstiller universitetet i Salamanca under Filip II som en håpløs skolastisk bakevje, der man førte fruktesløse teologiske debatter om englenes språk, får vi hos Skulstad og Aukrust tegnet et bilde av en langt mer oppegående og kritisk spansk intelligentsia. Vi får en fin presentasjon ikke bare av den velkjente koloniseringskritikken til Bartolomé de Las Casas, men også av argumentasjonen til Francisco de Vitoria, som undersøkte rettsgrunnlaget for erobringen av Amerika. Vitoria henviser blant annet til romerretten og Augustins skrifter om rettferdig krig. At Vitoria faktisk fastslår at «det å oppdage gir ingen legitimitet – ikke mer enn om de oppdaget oss», er forbløffende og fascinerende. Enda mer interessant er det at argumentasjonen endog fikk stort gjennomslag og at legitimitetsspørsmålene ble grundig drøftet. Denne åpne og redelige debatten i datidens imperialistiske Spania førte faktisk til et pavelig vedtak som forbød slaveri og tvangskristning av indianerne. Slik fikk teorien innvirkning på praksis – i alle fall teoretisk sett.

Interessante er også mellomfigurer som den kristnede maureren Miguel de Lunas og peruaneren Guaman Poma, hvis far var spansk offiser og hvis mor var datter av den tiende inkaen Tupac Inka. Begge disse lager nye fortellinger og myter som utgjør forsøk på å smelte sine egne tradisjoner sammen med den spanske majoritetsfortellingen.

Til sist er det også snakk om gullalderforestillinger hos alle de ulike regionene og minoritetene innad i Spania. Men disse handler jo helst ikke om sameksistens, de handler tvert imot om en gyllen storhetstid da ingen blandet seg inn: da Catalonia ikke var underlagt Castilla, da Galicia blomstret i selvstendighet eller da baskerne hadde selvstyre. Som kjent, særlig i tilfellet med ETA og den baskiske identiteten, kan slike fortellinger være like farlige, oppkonstruerte og fremmedfiendtlige som majoritetens identitetsprosjekter. Spørsmålet som blir stående åpent, er om man kan gjøre den fredelige sameksistensen til en troverdig myte og utopi når det samtidig finnes så mange myter som er tuftet på tanken om renhet, enhet og idealet om å være i fred for de urovekkende andre.

Skulstad og Aukrust er, som vi har skjønt, optimister. De gir en framstilling der Spanias arbeid med sin egen identitet er i ferd med å ta en multikulturell vending som kanskje kan være forbilledlig for alle. Det virker urimelig å innvende noe mot deres ønske om å hente inspirasjon fra historien til et samfunn der det er plass til alle. I et slikt samfunn må det også være plass til flere historier. Men hvordan et slikt samfunn egentlig skal forholde seg til de ensidige og intolerante gullalderfortellingene, til hardnakkede rester av renhetsmyter og fremmedfrykt, alt det forfatterne kaller «spøkelsene fra fortiden», lar de også klokelig forbli et åpent spørsmål. Kanskje ville løsningen være å forholde seg til historien mest mulig uten mytiske fordreininger – uten verken myter eller motmyter. En slik avmytologisert historie har dessverre vesentlig mindre appell både til folkene historien tilhører – og til lesere og forfattere av populærhistoriske bøker. Gitt dette premisset kan man forsvare prosjektet i Spansk gullalder. Forfatterne har gjort et helhjertet og langt på vei vellykket forsøk på å beholde et sterkt engasjement, og samtidig skildre vekselspillet mellom myte og historie fra flere sider.