Vinteren 1996 reiste jeg på den obligator­iske bli-kjent-med-seg-selv turen til Asia, slik mange studenter gjorde både den gan­gen og nå. I Kathmandu i Nepal traff jeg Mads, en dansk globetrotter som studerte biologi ved Universitetet i København, og som hadde den gudbenådede gaven å få alt han snakket om til å bli interessant. Mange sene kvelds- og nattetimer brukte vi til å samtale om alt fra evolusjonsteori til kvantefysikk til buddhisme, for å nevne noe. Skjønt samtale var det kanskje ikke. Mads fortalte, jeg lyttet og kom med noen innspill og spørsmål. Det viktigste var lik­evel ikke hva vi snakket om, men hva disse samtalene gjorde med meg. Jeg ble sulten på kunnskap og innsikt i en grad som verken høyskoler eller universitet hadde klart å vekke i meg tidligere. Og det som ble vekket var den helt naive undringen over hvordan verden egentlig hang sam­men og ønsket om å finne ut av det.

Mads og jeg skilte etter hvert lag, men følelsen han hadde skapt forsvant ikke. Jeg fikk behov for å samle inn kunnskap og bli klokere. Det kjentes helt nødvendig. Helt konkret betydde det at jeg oppsøkte bokhandler og antikvariater de stedene jeg reiste til, og kjøpte bøker. Klær ble kastet ut av ryggsekken og erstattet med litteratur. Jeg ønsket å være et omre­isende bibliotek av verdens kunnskap som jeg kunne ta fram når jeg ønsket det. Jeg husker fortsatt hvilke bøker jeg etter hvert fylte den øverste delen av ryggsek­ken med: A brief history of time av Ste­phen Hawking (populærfysikk), A Histo­ry of God av Karen Armstrong, The Story of Art av E.H. Gombrich, Sofies verden av Jostein Gaarder, History of the World av J.M. Roberts og en bok om Zenbud­dhisme av Alan Watts som jeg ikke lenger husker navnet på. Jeg ville fylle sekken med et tverrsnitt av all verdens kunnskap, og jeg opplevde at disse bøkene gjorde ak­kurat det.

En kveld i Krabi i Thailand, da jeg hadde lagt meg for å sove og var fylt av noe som må ha lignet på Fausts begjær etter å for­stå alt, fikk jeg en enkel, men likevel klar visjon om å skape et magasin som skulle forene kunnskap fra svært ulike fagfelt. Jeg hadde akkurat lest A brief history of time. Skulle man ta kosmologiens teorier på alvor – at hele verden var samlet i ett punkt før Big Bang – så betydde det at all kompleksiteten vi i dag ser rundt oss, kunne tilbakeføres til dette ene punk­tet der tiden og rommet begynte. Og det måtte jo bety at hele verden, i all sin vari­asjon, hang sammen. Oppgaven vår var bare å finne ut hvordan.

Jeg har ofte tenkt at vår bruk av meta­forer i språket er et uttrykk for denne lengselen etter å forstå helheten i all kompleksiteten vi er omgitt av. Vi benyt­ter bilder fra et område av tilværelsen for å klargjøre et annet. Språket er verktøyet vi har til rådighet, til tross for alle dets begrensninger. Det har den paradoksale evnen til å stykke opp og skille oss mer fra verden, samtidig som det har evnen til å føre oss nærmere den – til å se klarere, tydeligere og mer helhetlig. Og i meta­forene kan vi glimtvis ane sammenhen­gene, og iblant kanskje oppleve dette som en indre, stille jubel.

Hva har så denne lange anekdoten fra Asia med å redigere Prosa å gjøre? Lite, kan man kanskje innvende. Men da jeg fikk tilbud om å bli redaktør for Norges største litterære tidsskrift, dukket disse noe naive tankene og minnene fra asia­turen opp igjen. Og jeg tror de gjorde det av en grunn. For meg går det en linje fra disse månedene i sørøstasia for 15 år siden og fram til å sitte her og skrive en leder som redaktør for et litterært, tverrfaglig tidsskrift. For Prosa er et tidsskrift som i prinsippet skal omfavne alle typer tekster som ikke er skjønnlitteratur. Slik Dos­tojevskijs litterære programerklæring var at intet menneskelig skulle vær ham fremmed, så er Prosas programerklæring at ingen sakprosasjangre, fagbøker eller temaer skal være tidsskriftet fremmed, så lenge de evner å bevege.

Den utgitte sakprosaen og faglitteraturen er navet som tidsskriftet dreier og pulser­er rundt, og i dette kunnskapsmangfoldet skal redaksjonen forsyne seg grådig. Vi skal bidra til å skape tanker, sammen­henger, refleksjoner og debatt som evner å berøre leseren intellektuelt, følelses­messig, og gjerne begge deler på én gang. Om vi lykkes med dette er opptil leserne å avgjøre.

Jeg har også et ønske om å lage et tver­rfaglig tidsskrift hvor emner og temaer berøres fra ulike fagfelt og synsvinkler – noe som igjen kan bidra til økt innsikt og erkjennelse. Et godt eksempel denne gang er teksten til Bår Stenvik som skriv­er om sin kommende bok, Skitt. Han går både naturvitenskapelig og humanistisk til verks når han dissekerer skitten, og lar forfatter C.P. Snows berømte foredrag om «The Two Cultures» fra 1959 være en ledetråd i måten han tenker og skriver på. Det er fortsatt en relativt dyp kom­munikasjons- og kunnskapskløft mellom naturvitenskapen på den ene siden og de humanistiske vitenskaper på den andre. Jeg har en ambisjon om å lage et tidsskrift som kan bidra til å redusere denne kløf­ten.

Det blir ikke noe tidsskrift uten gode hjelpere. Takk til alle bidragsytere som har levert innhold til første utgave av Prosa, det har vært mange interessante og givende samtaler underveis. Elisabeth Solberg Holm er ansatt som ny redaks­jonssekretær i Prosa, og hun bidrar både til utvikling av idéer og innhold i tillegg til å være en svært god leser.

Min bakgrunn er fra det mer kjappe og journalistiske gjennom redaktørjob­ben i bransjebladet Bok & samfunn, og jeg har nå beveget meg over til den mer langsomme delen av mediesektoren. Jeg merker at jeg trives godt her, og har et ønske om å forene det beste fra begge disse to verdener. Prosa vil under min redaktørtid være en miks av svært ulike formuttrykk. Essayet og bokanmeldels­en vil stå i kontrast til lengre samtaler, intervjuer og større reportasjer. Varias­jonen håper jeg vil skape en blanding som evner å vekke interesse og engasjement. Og som vil berøre deg som leser.

God lesning!

(Denne teksten er også leder i papirutgaven av Prosa nr 1/11).