For 10 år siden var jeg med på noe historisk. Det nyutnevnte vurderingsutvalget for sakprosa hadde sitt aller første møte en augustdag i 2005, og med det var en langvarig kampsak for det norske sakprosamiljøet om en egen innkjøpsordning endelig blitt en realitet. Selv var jeg medlem av vurderingsutvalget de første seks årene, og sammen med kapasiteter som Aslaug Nyrnes, Eli Randmo, Stig Sæterbakken og Camilla Stoltenberg ble arbeidet en inspirerende opplevelse som jeg fremdeles tenker tilbake på med glede. Det var et privilegium å kunne møte så kvalifiserte lesere og diskutere litteratur ut fra kriterier som kvalitet, vesentlighet og aktualitet. At innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa var og er en selektiv ordning, bidro til å gjøre arbeidet ekstra krevende, men faktisk også ekstra interessant.

I dette nummeret av Prosa tar et annet tidligere medlem av vurderingsutvalget, Dag Gjestland, på systematisk vis for seg erfaringene etter de første ti årene med innkjøpsordningen. Han presenterer en rekke statistiske funn og peker på noen tendenser som det er verdt å merke seg. Blant annet at den velskrevne, allment tilgjengelige sakprosaen om naturvitenskap fremdeles glimrer med sitt fravær. Samt at kvinnene er underrepresentert blant de påmeldte forfatterne. Det samme gjelder nynorsken, som ifølge Gjestlands funn bare utgjør ti prosent av de påmeldte titlene.

Blant annet på bakgrunn av denne gjennomgangen gir tiårsjubileet anledning til å stille noen helt grunnleggende spørsmål. For eksempel om innkjøpsordningen for sakprosa har gjort det lettere å leve som sakprosaforfatter i Norge i dag enn for ti år siden? Ifølge tall fra Kulturrådet ble det bevilget nøyaktig 148 790 000 kroner til innkjøpsordningen fra oppstarten i 2005 og til og med 2014. Nesten 149 millioner kroner, altså. Mye penger, men det kan vel ikke akkurat sies å ha hjulpet vesentlig på økonomien til den enkelte hardtarbeidende sakprosaist i vårt langstrakte land. Det er nemlig forlagene som tar størstedelen av denne potten, og slik får styrket sine inntekter fra Kulturrådet.

Neste spørsmål blir da om de store norske forlagene bruker de økte inntektene til å satse på flere nye og originale prosjekter og forfatterstemmer innenfor sakprosaområdet. Også her er svaret nei. I stedet for nyskapning og risikovilje fra forlagenes side er tilbakemeldingen fra norske sakprosaforfattere det stikk motsatte. Det blir stadig vanskeligere å få forlagskontrakt, og norske forlag er mer forsiktige enn for ti år siden når det gjelder å satse på uetablerte forfattere. Ekstra oppsiktsvekkende er det å høre at det nå er ganske vanlig, også fra de store forlagenes side, å kreve at forfatterne er med på å delfinansiere sine egne bokprosjekter. Det er i så fall en utvikling som innvarsler noe radikalt nytt i den tradisjonelle arbeids- og ansvarsfordelingen mellom forfatter og forlag her i landet.

Bildet er likevel ikke entydig svart. Mange mindre forlag har kommet til i løpet av disse ti årene, og flere av dem viser stor evne og vilje til å satse på sakprosa. Det kan derfor hevdes at det er de små forlagene, ikke de store, som i dag tar en uforholdsmessig stor del av ansvaret for å bygge nye sakprosaforfatterskap.

Slik sett kan man si at det har skjedd en desentralisering på utgiversiden, som igjen har skapt et større mangfold innenfor sakprosaen. Men paradokset er at salgsleddet for bøker samtidig blir mer og mer sentralstyrt, og at kampen i bokhandlene nå står om kvadrat, ikke om kvalitet. Da kommer både den smale litteraturen og de små forlagene altfor ofte til kort.

Samtidig er forfatterne like avhengig av offentlig oppmerksomhet rundt arbeidet sitt i dag som for ti år siden. Men i en situasjon der de tradisjonelle mediene stadig kutter i kultur- og kritikkdekningen sin, er også dette blitt vanskeligere enn før.

Hvilke veier skal da sakprosaen finne for å nå ut til leserne i framtiden? Sakprosa utgjør tross alt bare 20 prosent av det totale bokmarkedet, og det er liten grunn til å tro at dette vil øke vesentlig i tiden som kommer. Her trengs det nytenkning, risikovilje og offensive planer. Norske forleggere må vise at de vil noe med bøkene de gir ut, og at de er i stand til å forvalte ansvaret de er gitt. Og norske sakprosaforfattere må stille høyere krav til forlagene sine.

Husk at den litterære verdikjeden begynner med deg.