Kunstnersjelen som ikke ville settes i bås

Mange vil glede seg over et gjensyn med Erik Bye når forfatteren Asbjørn Bakke nå utgir en ruvende biografi. Noen vil kanskje spørre om vi trenger enda en bok om Erik Bye. Andre vil mene at vi nå – med litt avstand i tid – kanskje er bedre i stand til å se hva han gjorde med oss gjennom radio og TV. For alle som opplevde Erik Bye, vet jo at det var noe spesielt med ham. En utstråling. Noe dyptfølt og ekte. Et levende engasjement. Og han ga av seg selv – så mye at Norge vil huske ham i lange tider. Det er ingen lett oppgave å skrive bok om en slik mann.

På forsiden møter vi et glimrende portrett. Morten Krogvold har fanget blikket hans: Erik Bye ser rett på oss – trygg og god, men blikket hans er også skarpt og borende.  Ansiktet er furet, værbitt. Boken har ingen undertittel. Den heter bare Erik Bye, og det er nok. Mannen som ga oss radio- og TV-programmer gjennom 50 år i NRK og sanger som «Skomværsvalsen», «Vandringsvise», «Hildringstimen», «Vårherres klinkekule» og «Vår beste dag», trenger ingen nærmere presentasjon.

KREVENDE FORM

Asbjørn Bakke har formet sin bok som en empatisk livsløpsskildring fra vugge til grav. Det er en krevende form, for biografen må beherske alle epoker som personen gjennomlevde. For Erik Byes del gjelder det årene 1926–2004. Bakke starter med en prolog om bisettelsen i 2004. Noen få ord beskriver situasjonen: «Kongen satt der, men Norges høvding var gått bort.»

Så begynner Asbjørn Bakke på livshistorien: foreldrene, barndommen og oppveksten. Kanskje fikk Erik Bye sin interesse for skip og sjømenn vekket av NRK i 1938, da han fulgte radioens dekning av en dramatisk redningsaksjon til sjøs gjennom halvannet døgn. Han fikk helter for livet. Foreldrenes pensjonat på Nordstrand hadde tyske offiserer boende under krigen, mens Erik Bye ble med i det lokale motstandsarbeidet. Med våpen i ryggsekken gikk han ut og inn rett for nesen på dem. Siden måtte han flykte til Sverige, på dramatisk vis.

Ikke alle kjenner Erik Byes unge år, så det er interessant å se hvilke omstendigheter som formet ham: Krigsårene ble viktige. Hans avsky for krig slapp aldri taket siden. Så viser Bakke hvordan Erik Bye oppdager gleden ved å stå på scenen: Det føltes så «riktig». «Hva er det som gjør at enkelte mennesker får denne ubendige trang til å stå fram på en plattform og stille seg til skue for den store allmennhet?» spurte Erik Bye senere. Vi følger ham så gjennom studieårene i USA. Få vet vel i dag hvor langt nede han var, økonomisk sett. Han dro på loffen uten penger, hadde sjauejobber og opplevde samfunnet som uteligger og fillefrans. Gjennom studiene lærte han om teater og litteratur, men også journalistikk i den lokale avisen. Tilbake i Norge slet han med å få jobb, før han så kom til BBC i London. Da han returnerte til Norge i 1957, ble han ansatt som radiomedarbeider i NRK.

NRK-MANNEN

Og her begynner en ny epoke: Hans mange programmer i radio og TV er selve ryggraden i denne boken. Asbjørn Bakke viser at Erik Bye kom som en virvelvind inn i NRK. Han vakte straks oppsikt med sine programmer, slik som hans radioreportasje fra havets bunn, iført dykkerdrakt. Men Bye var også engasjert i Visens venner og kom dermed inn i redaksjonen bak «Søndagsposten». Der la de grunnlaget for den norske visebølgen i årene som fulgte. Erik Byes mest kjente radioprogram skulle likevel bli «Vi går om bord», som appellerte til både sjømenn på havet og familiene langs kysten. Det ble radioens mest populære program. Lille julaften 1959 foreslo Erik Bye – spontant og i direkte sending – at NRK burde ta initiativ til å bygge en redningsskøyte. Han foreslo å kalle den Skomvær II. Og hele Norge engasjerte seg. En stor innsamlingsaksjon ble satt i gang, og skuta ble bygd. Slik oppdaget Erik Bye den utrolige gjennomslagskraften som radioen kunne ha. Siden gikk han over til fjernsynet – og oppdaget at det hadde enda større gjennomslagskraft

Julaften 1963 ledet han «Vi går om bord» i fjernsynet for første gang. Det var her han overrasket den intetanende Olga Espegren med en julenisse, som viste seg å være hennes mann, tilbake fra Hong Kong. Asbjørn Bakke skriver treffende at «Dette var sannsynligvis det første TV-øyeblikket som gikk inn i den kollektive hukommelsen. Ingen som så på, glemte det».

Erik Bye begynte så å lage TV-programmer om krigsseilerne, som Norge hadde neglisjert siden 1945. Hans programmer «Alt for Norge» og «Fronten som holdt» bidro til å øke seernes forståelse for krigsseilernes bidrag til den allierte seieren over Hitler. Her laget Erik Bye TV-journalistikk som «avdekket kritikkverdige forhold» ti år før disse tre ordene ble skrevet inn i Vær Varsom-plakaten i 1975. Med Erik Bye ble fjernsynet faktisk en pådriver for krigsseilernes sak. Gradvis begynte opinionen å snu: Til og med Stortinget begynte etter hvert å ane hvor smålig norske myndigheter hadde behandlet dem.

MEDMENNESKELIG FORM

Her er vi ved kjernen i Erik Byes programmer: Han oppdaget hvordan radio og fjernsyn kunne skape innlevelse og engasjement. Han oppdaget etermedienes spesielle gjennomslagskraft. Og så begynte han aktivt å ta den i bruk – men alltid i en medmenneskelig form. Kanskje kan vi oppsummere Erik Byes grunnholdning slik: Radio og TV burde brukes humanitært. Det var hans drivkraft som programskaper. Hans mange innsamlingsaksjoner viser at han visste nøyaktig hva han gjorde. Et annet eksempel i en noe annen retning er «Idébanken», der han ville stimulere næringsvirksomheten landet rundt. Erik Bye gjorde seg selv til en slags radio- og TV-aktivist. Derfor kom han mange ganger til å utfordre regelverket i NRK.

Denne aktivismen er noe av det mest slående jeg leser ut av Asbjørn Bakkes biografi. Erik Bye var nemlig svært ambivalent overfor de moderne mediene. Han likte egentlig ikke TV-underholdning for underholdningens egen skyld og så mange farer ved TV-mediet. For at det skulle være meningsfylt for ham å arbeide i NRK, insisterte han derfor på at radio- og TV-journalistikken måtte springe ut av en indre, humanitær overbevisning. Dagens prat om medienes «forretningsmodeller» og «samfunnsoppdrag» blir nokså tynt i sammenlikning. Ingen snakket om slikt den gang. Likevel ble hans programmer store suksesser med bred appell og et enormt publikum. NRK hadde all grunn til å være fornøyd. De fikk lyttere og seere. Og folk fikk noe å snakke om.

Det sies av og til at Erik Byes programmer virket «nasjonsbyggende». Det materialet som Asbjørn Bakke legger frem, synes å bekrefte det. Programmene knyttet folk sammen, på kryss og tvers utover landet. Men det som virkelig er interessant, og som Asbjørn Bakke så tydelig viser, er at Erik Bye ville gjøre det samme internasjonalt: Han laget radio og TV som skulle knytte folk sammen på tvers av kulturer og landegrenser. Kanskje vi kan kalle det «verdensbyggende» programmer: om Amerika, Asia og Afrika. Han intervjuet verdensnavn som Martin Luther King, Josephine Baker, Danny Kaye, Walter Mondale, Al Gore og mange flere. Han ledet til og med en TV-sendt gallaforestilling fra Carnegie Hall i New York. Asbjørn Bakke viser at alt dette ikke stod i veien for det Erik Bye kanskje likte aller best: å intervjue helt vanlige mennesker, bønder, fiskere, skogsarbeidere – eller uteliggere som Bunkers-Ole nede ved Akershuskaia. Jeg synes det er flott at Asbjørn Bakke får dette så tydelig frem i sin biografi. Det er nødvendig å peke på denne dypt humanitære holdningen – både innad og utad – om vi virkelig vil forstå Erik Byes programmer.

ATOMVÅPEN OG KRIGSFRYKT

Da NRK Fjernsynet startet programposten «Lørdagskveld med Erik Bye» i 1971, bekreftet det hans enestående posisjon. I 1975 brukte han den til å lage TV-programmer om 150-årsjubileet for den norske innvandringen til USA. Asbjørn Bakke forteller at Erik Bye var helt utkjørt etterpå. Til tross for enorm innsats mente han selv at disse USA-programmene ikke ble vellykkede. Slutten av 1970-årene blir en down-periode for Erik Bye. 20 års hardkjør i NRK begynte å sette spor. Men så begynte Erik Bye med «Lørdagsredaksjonen» i 1980–81, og dette programmet kom til å revitalisere ham. Avisene skrev om «Den nye Erik Bye». Han fylte lørdagskvelden med atomvåpen og krigsfrykt og visste at det brøt med seernes holdning til kosekvelden, men han insisterte på å være motstrøms.

Dermed er vi over i bokens andre halvdel, om den eldre Erik Bye. Tidlig på 1990-tallet laget han sin siste store TV-serie, «Jakten på Mangas Coloradas», en kostbar og krevende produksjon om indianernes og urfolkenes perspektiv på tilværelsen. Serien ble en ny suksess. Igjen hadde Erik Bye revitalisert seg selv. Han fremstod som progressiv, motkulturell og fremtidsrettet, skriver Asbjørn Bakke. Og slik kan vi fortsette. Selv med økende alder fortsatte Erik Bye. Han gjorde så mye at Asbjørn Bakke bruker hundre sider på hans ti siste år. Boken viser at det ikke er mulig å sette Erik Bye i bås. Han utgjorde faktisk sin egen avdeling i NRK. Han var ikke bare radio- og TV-mann, men hadde også kunstnersjelens gemytt – som poet, visesanger og plateartist. Hvor mange TV-journalister har ligget i ukevis på VG-listen med egne viser? Og hvor mange av dem er representert i Norsk salmebok? Hvis Erik Bye hadde arbeidet i amerikansk kringkasting, ville han i dag vært et internasjonalt kjent navn, kanskje på linje med den amerikanske stjernejournalisten Edvard R. Murrow.

LETT OG LESBART

Asbjørn Bakke er en effektiv los gjennom alt dette stoffet. Hans stil er like enkel som den er besnærende. Språket er lett og lesbart. Han deler sin fortelling inn i 52 nokså korte kapitler, alle med titler fra Erik Byes viser, bøker eller programmer. Bakke begynner gjerne et kapittel med en replikk eller med en konkret situasjon. Derfra vikler han så ut resten av emnet, før han avslutter med en behendig overgang til neste kapittel. Slik blir Asbjørn Bakke en nesten umerkelig forteller. Han former sin fremstilling tett på kildene og gjenforteller dem akkurat passe stramt. Den enkle stilen viser at han sikter seg inn mot alle som har et forhold til Erik Bye – og det er mange. Boken er derfor utformet som en potensiell bestselger. Den skildrer også familie- og privatliv, men uten at det føles som grafsing.

Underveis gir Asbjørn Bakke oss mange slående Erik Bye-sitater, fra det prinsipielle: «All autoritet skal eksistere under tvil», og det humanitære: «Jeg er nødt til å reagere på det umenneskelige i vår tid», til det tankevekkende: «Vi er jo den verste av alle skapninger. Og jeg vet hva jeg snakker om. For jeg kjenner kimen til det samme i meg sjøl.» Disse siste ordene forteller at Erik Bye var mer enn den hyggelige programlederen alle husker. Boken legger ikke skjul på hovedpersonens mørke side: hans hang til pessimisme og svartsyn – ofte med alkohol. Kanskje var dette prisen han betalte for å være NRKs største lytter- og seermagnet? Ut ifra Bakkes bok er det også tydelig at Erik Bye ble krassere og mer radikal med alderen. Den aldrende Bye tok ofte rollen som samfunnsrefser. Han reagerte sterkt på krig, rasisme og nynazisme. Andres lidelser gikk dypt inn på ham.

Bakke får også frem at få mennesker er blitt mer kommentert i dette land. Og karakteristikkene forteller sitt. Ikke bare fikk Erik Bye den sjeldne ære å få en byste av seg selv, rett utenfor NRK-huset – i levende live. VG kåret ham til tidenes norske TV-ikon og landets mest betydelige visekunstner og folkekjære personlighet på denne siden av Alf Prøysen. Han er blitt kalt høvding, gigant, nasjonalskald, landsfader og riksseiler. Vårt Land mente at Erik Bye var en programskaper i «verdensklasse.» Aftenposten kalte ham for en «husvenn i alle norske hjem» og «en nasjonaleiendom som Eidsvollsbygningen, ukrenkelig som kronjuvelene». Petter Nome regnet ham som den største TV-personlighet Norge noensinne har hatt.

«Det er mangel på mangt her i verden, men ikke på livsoppgaver!» sa Erik Bye. For Asbjørn Bakke må det ha fortonet seg som en livsoppgave å skrive denne boken – de syv årene dette arbeidet har tatt. Min konklusjon er klar: Asbjørn Bakke har utført en bragd. Denne boken kommer til å bli stående som den definitive biografien om Erik Bye!

Henrik G. Bastiansen (53) er professor i medievitenskap ved Høgskolen i Volda