Hurlumhei hos Hieronymus

Hver gang jeg går inn til Hieronymus (På tå.
For at nyfikne ikke skal plire med øynene. Kruse leppene.
Få vann på møllene.) glipper løven med øyelokkene. Krummer den klørne
Dypere inn mellom potene og sovner igjen i en blid gul mildhet.

[…]

Hver gang jeg går inn til Hieronymus blir jeg ustanselig
opptatt av en som er opptatt med et fredelig gjøremål.
Hører jeg bare lyden fra fjærpennens kraslinger
på pergament. Pusten fra sovende dyr.

(Astrid Hjertenæs Andersen)

Oversetternes skytshelgen er den hellige Hieronymus (347-420), som oversatte Bibelen fra gresk og hebraisk til latin. I billedkunst og litteratur fremstilles han gjerne i stille arbeid i skrivestuen, med en sovende løve ved føttene. Hieronymus er blitt sinnbildet på oversetteren som sitter alene og andektig med sin tekst.

Men bildet av den lydløse og ensomme bibeloversetteren treffer dårlig når man kastes inn i arbeidet med Bibel 2011. Denne oversettelsen involverte nærmere femti mennesker som i løpet av 11 år satte til livs til sammen 3500 smørbrød, som hadde kamper og omkamper om ordvalg, som sendte tekstene ut på høring, og som til slutt opptrådte i prosesjon under lanseringen i Domkirken tidligere i høst. Flokken av medarbeidere omfattet filologer, teologer, skjønnlitterære forfattere – mennesker med høyst ulikt forhold til både Bibel og språk.

Hva skjer når alle disse menneskene ramler inn i Hieronymus’ skrivestue? Når oversetterens tradisjonelt sett ensomme dialog med teksten blir erstattet med en langt større samtale mellom både enkeltmennesker og interessegrupper?

Fra min utkikkspost i Bibelselskapets oversettelsesutvalg kan jeg si at på sitt beste skapte det overraskende løsninger og en fantastisk dynamikk, en helt ny måte å oversette på. På sitt verste, derimot, en ørkenvandring mellom beslutningsorganer, dragkamper og kompromissløsninger. For oversettelsesarbeidet var ikke bare preget av menneskelig og faglig mangfold, men av en vel gjennomtenkt organisasjon. Kilden til alt tekstarbeidet lå i de fire oversettergruppene, oppkalt etter paradisets fire elver. Her møttes primæroversettere, altså filologer, og stilister, det vil si skjønnlitterære forfattere. Bibelens tekster ble fordelt mellom gruppene. Begge målformer skulle være representert i alle fire, og det fant sted et intenst samarbeid som åpnet for et nytenkende og skapende forhold til teksten. Fra oversettergruppene vandret teksten så til redaksjonskomiteen, derfra videre til det mer normerende og overgripende Oversettelsesutvalget. Til slutt skulle teksten godkjennes av Bibelselskapets styre, med representanter for ulike kirkesamfunn. Innen teksten kom dit, hadde den også vært gjennom teologiske konsulenter og flere høringsinstanser. Helt bokstavelig høring faktisk: Salmenes bok ble sunget igjennom, teksten skulle ikke bare sikres rent litterært, men også musikalsk.

Århundrers tradisjon
Ved hver korsvei kom ønsket om at man måtte ”tilbake til grunnteksten”. Nå er begrepet original- eller grunntekst litt vrient når det dreier seg om Bibelen. Men først og fremst var det overraskende å måtte påpeke dette når man ellers som oversetter er vant til å forholde seg til en grunntekst hele tiden. Hva ellers?

Utfordringen med bibeloversettelse ligger ikke bare i å samstemme oversetterkoret. Den består også i å forholde seg til alt som ligger mellom oss og grunnteksten, oversettelsestradisjonen som har avleiret seg i kultur og litteratur, i en hel verdensforståelse, rett og slett. Hva gjør den nye oversettelsen med et eksisterende bibelspråk som for mange fremstår som uforanderlig? Allerede Hieronymus var klar over problemet: I forordet til den latinske oversettelsen av Matteus-evangeliet skrev han at ”før folk får svelget spyttet sitt vil de skrike ut at jeg er en falskner og en gudsbespotter som har våget å tilføye, endre og rette de gamle skriftene”. Selv når oversetterne går tilbake til Bibelens grunntekst (som faktisk i flere tilfeller er forandret siden 1978, takket være tekstfunn, som Dødehavsrullene, og filologiske studier), kommer de ikke unna århundrers innarbeidede bibelspråk.

Bibel 2011 inneholder noen store endringer, og mange, mange små. Noen bryter med tradisjonen, andre tar bevisst vare på den. Hvert eneste valg har måttet forholde seg til den. I den nye oversettelsen av juleevangeliet (Luk 2,1-14) ser vi eksempler både på bevaring av det gamle og brudd med det. I vers 7 står det nå: ”og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.” I et så kjent skriftsted ville det være meningsløst og brutalt å forandre for forandringens skyld. ”Krybbe” og ”svøpe” er ikke ord fra dagligtalen, de er fine ord som tar vare på det forunderlige, og som har gjenklang i julesangene. Kjenner man ikke andre salmer, kjenner man da i det minste dem! Herberget, derimot, det er forsvunnet. Rett og slett fordi det ikke hører hjemme der. Ordet ble innlemmet i Bibelen av Luther, som oversettelse av det greske ordet ”katalymma”. På datidens tysk betegnet Herberge ”ein Ort wo ein Fremder zu Nacht bleiben kann” – altså et sted der en fremmed kan bli over natten. Det dekket delvis det greske ordet, som betegner et fellesrom der menneskene holdt til og ble tatt imot. I den norrøne oversettelsen av juleevangeliet kalles dette ”gesta scala”, altså gjestestuen. I arbeidet med den nye oversettelsen var nettopp gjestestuen et av forslagene, men det ble forkastet fordi det ga for mange assosiasjoner til en konvensjonell moderne arkitektur. Herberget ble på sin side forkastet fordi det i dagens norsk betegner et slags hotell, pensjonat eller hospits, ikke et rom der man tar imot sine gjester. Løsningen man endte på, var altså at de ikke fant ”husrom”. De måtte ta til takke med stallen.

En overordnet metode
Selv om Bibel 2011 er mer enn en revisjon, har nyoversettelsen uavlatelig hatt både grunntekst og et utall tidligere bibeloversettelser for øye. Manøvreringen mellom dem betyr også at oversetterne har måttet velge en overordnet metode. Ofte kategoriseres bibeloversettelsene (og andre oversettelser, for den saks skyld) som enten konkordante eller idiomatiske, altså som enten ord for ord-oversettelser, eller som meningsoversettelser. I en slik sammenheng er den nye oversettelsen nok mer konkordant enn idiomatisk. Den skiller seg da også fra den mer forklarende 1978-oversettelsen ved at teksten har skrumpet inn: Bibel 2011 inneholder 17 000 færre ord på bokmål og 13 000 færre på nynorsk enn den forrige oversettelsen. Bare bruken av ordet ”kjøtt” må ha krympet teksten betraktelig. I 1978-oversettelsen var det greske ordet ”sarx”, som tidligere var blitt oversatt med det dansknorske ”kjød”, erstattet med flere lange og fortolkende uttrykk, som ”menneskets syndige natur”. Eller, som i Romerbrevet 7,18: ”For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.” I Bibel 2011: ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.”

Et annet skille mellom oversettelsestilnærminger stammer fra den tyske teologen og Platon-oversetteren Schleiermacher. For ham er oversettelser enten hjemliggjørende eller fremmedgjørende, oversetteren tyr enten til en ”Domestizierung” eller en ”Verfremdung”. De første norske bibeloversettelsene, særlig de nynorske, gjenspeiler et sterkt ønske om å forankre Skriften i det norske og tyr dermed til hjemliggjøringen. I den aller eldste norrøne oversettelsen er til og med slangen i paradiset blitt til en hoggorm.

Det norske bibelspråket skulle bryte med det danske og gjøre det bibelske landskapet norsk. Det betød at også stedsnavnene ble oversatt. Alexander Seippels oversettelse fra begynnelsen av 1900-tallet er den som går lengst i fornorskningen; hos ham kalles Akrabbim-skaret for Skorpion-skaret, og Sela-Hammahlekot kalles Skiljarknausen (1. Sam. 23,28). I 1930-oversettelsen står det på dette stedet: ”Så vendte Saul tilbake og forfulgte ikke David lenger; men dro mot filistrene. Derfor kalles dette sted Sela-Hammahlekot.” I 1978 kommer det norske tilbake: ”Derfor kalles dette stedet Skillehammeren.” I Bibel 2011 får vi faktisk både i pose og sekk: ”Derfor kalles dette stedet Sela-ha-Mahlekot, %Skilleklippen&.” Her er det hebraiske ordet beholdt, men for at den forklarende innledningen skal ha en mening, er også navnet oversatt.

Distanse
Fremmedheten er et klart kjennetegn ved Bibel 2011, helt i tråd med Schleiermacher. Hans oversettelsesteoretiske dictum sa nemlig at det var originalens ånd som skulle bevares. Da måtte ikke oversettelsen bli dagligdags, men ta vare på en syntaktisk og uttrykksmessig distanse. Man skulle merke at teksten var fremmed og dens verden uvant. På samme måte hadde de første kristne bibeloversetterne med seg en forestilling om at Skriften har en kropp og en sjel. Språket er sjelens hus, og når huset bygges om, er det for å ta vare på sjelen som bor der. Det skal ikke rives, men nennsomt bygges om for å bevare.

I den nye oversettelsen er man ikke redd for fremmede bilder og uttrykk, ”tilbake til grunnteksten” betyr også bort fra det altfor norske. Det gir seg til og med typografiske uttrykk: Noen av klagesangene, de siste ordspråkene og en del salmer er opprinnelig skrevet ut fra et akrostisk prinsipp: Hver linje i et vers begynner med den samme hebraiske bokstaven, og hele salmen går på den måten gjennom det hebraiske alfabetet. Ingen har gjort forsøk på å gjenskape dette på norsk. Men som en påminnelse om at det opprinnelig ligger en ordnende idé bak versene, er nå de hebraiske bokstavene forsiktig plassert i margen.

I de eldste norske bibeloversettelsene hadde man et behov for å forankre teksten i det norske, både når det gjaldt landskap og levesett. Bibel 2011 går derimot langt i å vise det fremmedartede. På den måten gjenspeiler den en ny bevissthet om hvordan det norske blir til nettopp i møte med det fremmede.