Innkjøpsordningen for sakprosa henvender seg til et allment publikum, ifølge innkjøpskriteriene. Går det utover innkjøp av sakprosa som sikter mot å være original i uttrykket?

Innkjøpsordningen for sakprosa har eksistert i snart åtte år. Det som begynte som en prøveordning i 2005, har utviklet seg til å bli en etablert del av den litterære institusjonen.

Antallet innkjøpte titler til folkebibliotekene har også økt jevnt og trutt siden ordningen begynte. Mens det i 2008 ble kjøpt inn 46 titler, var antallet rundt 80 i 2012. Både forlag og NFF forsøker å påvirke Kulturdepartementet til å utvide ordningen ytterligere, og et uttalt siktemål for NFF er 150 innkjøpte titler i året. Men er kvaliteten på norsk sakprosa god nok til at det forsvarer innkjøp i denne størrelsesordenen?

Dette spørsmålet ble for alvor aktuelt da Aslaug Nyrnes, leder for vurderingsutvalget for sakprosa i Kulturrådet mellom 2005 og 2008, ikke kunne gå god for en mulig tredobling, fra rundt 50 til 150 titler. Til det var ikke kvaliteten på norsk sakprosa god nok, mente hun.

I dag er det Dag Gjestland som er leder for vurderingsutvalget. Han etterfulgte Sindre Hovdenakk, som kom inn som leder etter Nyrnes fra 2009 til 2010. Hvordan er kvaliteten på norsk sakprosa per i dag, slik Gjestland ser det?

– Det er vanskelig å si noe bastant om dette, men jeg synes flere bøker er kvalifiserte for innkjøp nå enn da jeg kom inn i vurderingsutvalget for fire år siden. Jeg mener kvaliteten har økt, selv om jeg ikke har empiri som kan dokumentere påstanden, sier Gjestland.

Naturvitenskap? Ja, takk
Å intervjue maktpersoner i det offentlige kultur- og litteraturfeltet kan være en blandet opplevelse. Posisjonen vedkommende har, innebærer ofte at journalisten får diplomatiske og avveiede svar. Det blir lite kontroversielt og fort kjedelig. Pro forma-intervjuer. Dag Gjestland byr heldigvis mer på sine meninger om innkjøpsordningen enn undertegnede fryktet på forhånd.

Kvaliteten har økt, sier du. Hva legger du til grunn for påstanden?

– Rett og slett at flere bøker kvalifiserer for innkjøp. Vi fem som sitter i vurderingsutvalget, leser rundt 150 sakprosabøker hver i løpet av et år og får dermed en god oversikt over hvordan det står til med kvaliteten. Jeg tror forlagene har fått sakprosafeltet tydeligere opp på agendaen. Nye forlag kommer til, og etablerte forlag prioriterer den seriøse sakprosaen sterkere. Noen spesialiserer seg på ulike sakprosafelter for å bli ekstra gode på disse områdene – det er positivt. Jeg ser også tendenser til at forlag forsøker å utvikle forfatterskap innen sakprosafeltet, noe man er mer vant til å se innenfor skjønnlitteraturen.

Hva er det som avgjør om en bok faller innenfor eller utenfor ordningen?

– Det er vanskelig å komme med, av og til litt for vanskelig – og særlig innen sjangre hvor det er mange om beinet. Som for eksempel biografier. Situasjonen er annerledes for bøker innen natur og populærvitenskap. Her meldes det på svært få titler.

Sjansen for innkjøp øker altså for forlag som melder på populærvitenskapelige bøker?

– Forlagene melder på rundt 300 titler til ordningen hvert år. Drøyt 20 prosent av disse titlene kjøpes inn. Det er én av fem titler. Veldig mange får nei. Vi må selvsagt vurdere bøkenes kvalitet nøye, men jeg er også opptatt av mottakeren, det vil i praksis si brukerne av norske folkebibliotek. Når vi vurderer titler, må vi se for oss et bibliotek som får bokpakker fra Kulturrådet, og disse pakkene skal vekke begeistring hos biblioteket og brukerne. Dette hensynet er noe annerledes enn for juryer som skal dele ut for eksempel Brageprisen.

På hvilken måte?

– Vel, det er en nyanseforskjell her jeg er opptatt av. Det handler mest om tema. Mange kunder på biblioteket etterspør for eksempel populærvitenskapelig litteratur. Da er det viktig at bibliotekene har bøker innen dette feltet; de skal ha en tematisk bredde i reolene. Kommer det en populærvitenskapelig bok vår vei, er vi ekstra nøye med å vurdere den boka, for vi vet at den hører hjemme på et bibliotek.

Forutsigbar ordning?
Forlagsfolk kritiserer sakprosaordningen for å være lite forutsigbar. Det er vanskelig for forlag å kalkulere inn inntekter fra Kulturrådet i og med at bare 20 prosent av de påmeldte titlene kjøpes inn. Gjestland kan forstå frustrasjonen, samtidig mener han at det ikke skal så mye til for at ordningen kan bli langt mer forutsigbar.

– Jeg synes forlagene bør utvise mer moderasjon når de melder på titler, og utøve en sterkere grad av selvsensur. Dersom forlagene hadde meldt på 250 titler istedenfor 300, samtidig som ordningen ble utvidet fra 80 til 100 titler hvert år, noe jeg mener den burde, ville innkjøpsprosenten vært 40 prosent og ikke 20. Da vil forutsigbarheten øke betraktelig. Forlagene har også et ansvar selv for å gjøre ordningen mer forutsigbar enn den er i dag.

Hvordan fordeler innkjøpene seg mellom ulike forlag?

– De tre store forlagene (Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm) klarer seg bra. Litt over 30 prosent av de påmeldte titlene kommer fra dem, mens de står for ca. 50 prosent av innkjøpene. 20 prosent av de påmeldte titlene kommer fra mange svært små forlag, men her blir bare en håndfull kjøpt inn. Så har vi alle de mellomstore forlagene, som Spartacus, Pax, Kagge, Samlaget osv. De står for 35 prosent av de påmeldte titlene og 38 prosent av de innkjøpte bøkene. Her er det godt samsvar mellom påmeldinger og innkjøp. Jeg synes også det er ganske opplagt at de tre store forlagene, med de ressursene de har, lager bedre bøker enn gjennomsnittet.

Med disse tallene i mente – er det ikke en fare for å bli fordomsfull i vurderingene? Når det kommer en vakker og påkostet bok fra Cappelen Damm inn på pulten din, er det vel lettere å begynne lesingen med en positiv holdning enn når det kommer en lefse fra et kjøkkenbordforlag, med amatørmessig omslag og utdaterte fonter. Er det ikke lett å bli forutinntatt og dermed vurdere feil?

– Jeg synes problemstillingen er viktig å være oppmerksom på. Vi må være åpne for at skinnet kan bedra. Til syvende og sist er det kvaliteten knyttet til hva forfatteren har tenkt og fått ned på papiret, som skal telle. Samtidig vil jeg ikke si et absolutt nei til at kvalitet på omslag og typografi osv. også teller med. Noen ganger er det sånn at man ikke får lyst til å åpne en bok man har framfor seg, fordi den ser amatørmessig ut. Det motsatte er også tilfelle: Vi må ikke la oss blende av en påkostet utgivelse som ser imponerende ut. Da blir lakmustesten hva som egentlig står der, i teksten.

Hva med innholdet?
Sakprosabøker dreier seg om saksforhold, fakta, påstander og argumentasjoner, for å nevne noe. I hvilken grad kan dere vurdere innholdet godt nok når dere ikke besitter fagkompetansen?

– Iblant kommer vi over åpenbare faktafeil og dårlig dokumenterte påstander samt manglende referanse til annen litteratur på området. Da melder det seg naturlig nok en tvil, selv om boka kan være godt skrevet. Man blir usikker på det faglige nivået. Samtidig har vi selvsagt aldri tid til å kontrollere ulike faktaopplysninger nøye, dette må vi nesten ta for gitt at forlagene har jobbet med. Men da er vi inne på noe annet, nemlig i hvilken grad forlagene har jobbet godt nok med bøkene. Man merker veldig fort når forlag har operert mer som trykningssentral enn som egentlige redaktører. Gjentakelser, dårlig disponering og for lite stram tekst går igjen. Men også velredigerte bøker har en tendens til å bli for … omfattende.

Det skrives for mye og for langt?

– Ja, jeg synes nok det, generelt sett. Det kan ikke være noe mål i seg selv at de ferdige bøkene skal være på over 400 sider. Svært mye av det som utgis, er på mellom 300 og 500 sider. Mitt enkle råd er: Skriv kortere. Skjær ting ned og skru teksten sammen slik at ”den sitter”.

Hvorfor er bøkene blitt lengre?

– Det er det nok flere årsaker til. Uendelig tilgang til informasjon og store kunnskaper om det man skriver om, gjør kanskje at forfattere har problemer med å begrense seg. Alt skal med. Men da blir rollen til forlaget desto viktigere. Jeg synes forlagsarbeidet i for stor grad er på tegnsettingsnivå og for lite på overordnet struktur og redigeringsnivå. Og dette gjelder store forlag så vel som små.

Grei prosa på grei form
I kriteriene for innkjøp heter det at bøkene som kjøpes inn, skal være rettet mot et allment publikum. Hva har dette å si for hvilke bøker som meldes på ordningen, og for hvordan de påmeldte bøkene vurderes? I forrige nummer av Prosa skrev Morten Strøksnes om Bagdad, Indigo av Geir Angell Øygarden. Strøksnes mener boka baner vei for en ny, norsk sakprosamodernisme i sin originalitet. Den er en klassiker, skriver han. Men denne boka ble ikke innkjøpt, selv om den var påmeldt.

Kan det ikke være en reell fare for at innkjøpsordningen bidrar til mindre eksperimentering blant både forlag og forfattere, og at den mer ”originale” sakprosaen faller gjennom?

– Spørsmålet er interessant. Det finnes jo en del sakprosa som ikke kommuniserer med en gang, som yter betydelig motstand, og som du må bruke tid og krefter på å se poenget med. Litt sånn Ole Robert Sunde-aktig sakprosa. Det er mulig den krever så mye av leseren at det ikke er rimelig å si at den er ment for et allment publikum. Kanskje påpeker du en svakhet ved ordningen her. Det er nok liten tvil om at mye av det som blir innkjøpt, er innenfor det man kan kalle ”grei prosa på grei form”. Men innenfor denne rammen er det absolutt rom for originalitet.

Hvilke bøker tenker du spesielt på da?

– Jeg kan ikke kommentere enkelttitler. Men jeg savner flere bøker hvor det både formidles og tenkes godt og originalt. Det er ofte sånn at forfattere med vitenskapelig bakgrunn blir ekstra grundige og tunge på labben, de blir også svært opptatt av at det metodologiske skal være på plass. Det går jo ofte utover formidlingen. Det er moro når det sterkt vitenskapelige blandes med god journalistikk. Det er få forfattere som er gode til det, og som prøver å få det til, sier Dag Gjestland.