Omslag fagbokforlaget - nettet

Dørgende kjedelige boktitler, logo som gir assosiasjoner til Felleskjøpet, forlagslokaler som utenfra ser ut som et industribygg med samlebåndsproduksjon. Men tallene peker bare én vei: oppover. Hva er det med Fagbokforlaget?

På nettstedet astrology.com kan jeg lese om min egen skjebne. Jeg kan også finne ut hva som kjennetegner en virksomhet – hvilke muligheter og farer som ligger der – ut fra hvor bedriften ble etablert og når.

For eksempel en bedrift som startet opp den 11. januar 1992 på 60 grader og 23 minutter nordlig lengde og 5 grader og 19 minutter østlig lengde.

Jeg plotter inn disse tallene i et eget felt på nettstedet, og tilbake kommer det som på engelsk kalles en «reading», og som består av flere sider tekst. Teksten begynner slik, fritt oversatt:

«Virksomheten er kjennetegnet ved sine originale måter å gjøre ting på, men står også i fare for å bli for eksentrisk. (…) Eierne er utpreget innovative og er svært annerledes enn konkurrentene i det samme markedet.»

Kanskje kunne fortellingen om Fagbokforlaget i Bergen sluttet allerede her?

Jeg har satt meg fore å finne ut av hvordan et forlag som bare har vært 21 år i bokbransjen, har klart å vokse fra null til årets forventede omsetning på rundt 380 millioner kroner. Forsøke å finne det store svaret med to streker under, selv om jeg vet at dét svaret ikke finnes (1).

Så hvorfor ikke bare ta til takke med astrologien? Erkjenne at forskjellen mellom det å spørre stjernene og å skape en tekst som uansett er farget av det jeg vil se og ikke vil se, av behovet for å skape mening og sammenheng, ikke er så veldig stor?

Eller man kan gjøre som Bjørn Stærk i hans nye bok, Ytringsfrihet: Gi opp Den Store Sannheten og erkjenne at verden heller består av mange små sannheter man kan forsøke å få kunnskap om og innsikt i gjennom å grave og bore og stille spørsmål.

Kanalveien 51
Mitt forsøk starter i en taxi utenfor Fisketorget i Bergen den 5. mai, på formiddagen. Hva vet en tilfeldig drosjesjåfør om Fagbokforlaget? Lite, viser det seg. Har han hørt om dem? Ja, vagt. Jeg forteller ham de store linjene, og han blir tydeligvis imponert.

– Ikke dårlig å få til noe slikt i Bergen, sier han.

Det er også første gang han kjører til Kanalveien 51, hvor forlaget holder til. Han vet ikke hvor hovedinngangen er på det som ser ut som et stort lagerbygg, og stopper utenfor det som viser seg å være forlagets bakdør, den som fører opp til det enorme lageret som huser om lag tre millioner bøker fordelt på ca. 3500 titler. På døra står det Fagbokforlaget og John Grieg A/S.

– John Griegs Boktrykkeri kjenner jeg godt. Jeg hadde min læretid som boktrykker der fra 1972-74 og jobbet hos dem fram til 1977. Boktrykking er faget mitt, sier sjåføren.

Fagbokforlaget kjøpte opp John Grieg i 2005, men selve trykkeridelen av virksomheten er borte. Så var det da likevel en forbindelse mellom sjåføren og Fagbokforlaget, uten at han var klar over det selv.

En smal betongtrapp fører opp til lageret. Reol på reol fra gulv til tak i korridor etter korridor huser bortimot alle titlene forlaget har gitt ut siden 1992. Rett innenfor lageret holder tre relativt unge menn på med å ta unna dagens ordrer. Pakke bøker inn i grå papp, fordele dem til riktige containere basert på postnummer, og få ekspedert dem innen klokken blir 16.30. Det er da traileren fra Bring kommer.

Det er langt fra Kanalveien 51 i Bergen (bildet) til Sehesteds plass i Oslo.

På en dataskjerm plassert høyt oppe i det hjørnet som forbinder lageret med korridoren hvor flere av redaktørene har kontorer, kan man hele tiden lese av hvor mange ordrer og bøker som hittil er ekspedert. Hvis en redaktør skulle bli i tvil om hva han eller hun egentlig holder på med, er det bare å gå de få meterne ut hit. Det er som om man kan se hvordan ord og setninger man har jobbet hardt med, blir omgjort til udekte behov og klingende mynt, materialisert gjennom bokpakke på bokpakke. Og på skjermen telles det hele opp: Den dagen jeg er der, stopper det på 428 sendinger og 3736 bøker.

– En typisk gjennomsnittsdag for sesongen. Mai er jo ikke høysesong for fagbøker, sier Charles Wise, en brite som jobber på lageret, og som snakker nesten perfekt nordmøring til tross for at han bare har bodd i Norge i sju år.

Hvordan er det å jobbe her?

– Jeg synes det er givende, og jeg trives veldig godt. Jeg opplever at jeg er en del av noe større, at jobben jeg gjør, blir verdsatt, og at jeg får et eierskap til både bøkene og forlaget. Miljøet er også svært inkluderende. Jeg har ikke snakket mye med eierne Arno og Arnstein, men det er alltid et smil og et nikk og et hei når de kommer innom lageret, og det gjør de temmelig ofte, særlig Arnstein, sier han.

Hadde dette vært et forlagshus i Nord-Korea (statsforlag må vite), ville en ansatt på gulvet i lageret trolig svart på akkurat samme måte som Wise. Bortsett fra at vedkommende da ville skreket høyt og monotont, på den karakteristiske propagandamåten. Man kunne jo også tenkt seg at den ene av forlagssjefene (Bjørke) hadde instruert alle ansatte før jeg kom dit til å svare slik og sånn (han er kontroll- og detaljfreak så det holder), problemet er bare at måten Wise svarer på, ikke harmonerer med å bli instruert. Svaret kommer innenfra; det er veloverveid, åpent, reflektert, integrert. Det er umulig å tvile på det. Formen «redder» innholdet.

Innholdet redder formen
Mens jeg jobber med denne saken, lytter jeg tilfeldigvis til Kunstreisen på NRK P2. Jeg kommer inn midt i sendingen, og det viser seg at programmet handler om Andy Warhol og Edvard Munch. Om hvordan Warhol laget nøyaktige kopier av Munchs Madonna og Selvportrett, med den forskjellen at han blåser dem opp i stort format og legger på sterke farger, i kjent Warhol-stil.

Kunstprofessor Gunnar Danbolt legger ut om bildene med sin karakteristiske og småarrogante bergensdialekt. Den levner ikke noen tvil om at det han sier, er sant: Warhol gjør Munchs bilder om til form – og kun form. Det finnes ikke noe bak fargene, det er overflaten som er det vesentlige. Og Danbolt gjør det til et generelt poeng: Dette er noe som karakteriserer vår tid fra Warhol og framover. Form har fått mer og mer betydning. På bekostning av innholdet.

Ikke slik i Fagbokforlaget. Hvis jeg hadde fått i oppdrag å vurdere hvordan jeg trodde det gikk med dette forlagshuset, basert på en analyse av forlagslogo, nettsider, bokomslag, boktitler – kort sagt det man kan kalle forlagets visuelle profil – ville jeg svart: Dårlig. Dette var traust og kjedelig. Usexy. Lite i takt med tiden vi lever i. Og vi kunne tilføyd, etter å ha forhørt oss litt om hva folk i bokbransjen tenker om Fagbokforlaget – anonymt, selvsagt – uten å kjenne forlaget fra innsiden: Her holder man på med masseproduksjon av pensum med slepphendt redigering og korrektur.

Men bak tvilsom form og myter om forlaget er det noe annet som trer svært klart fram: tallene. Og tall lyver som regel ikke så ofte som bokstaver, selv om de også kan det, hvis de er tildekket av kreativ regnskapsføring og et for høyt verdsatt varelager.

Fagbokforlaget har vokst i det stille, akkumulert solide overskudd i år etter år, i takt med en jevnt stigende omsetning. Det må bety at forlaget gjør en god del riktig, til tross for at de har mye å hente på det visuelle. At det kanskje er innhold, både i konkret og overført betydning, som er kjernen. Og som for en utenforstående kan være vanskelig å få øye på.

Redaktøren
Revisjonsselskapet Ernst & Young har fire ganger nominert eierne Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke til den prestisjetunge prisen Ernst & Young Entrepreneur of the Year, sist gang i 2012.

– Skal du bli nominert, må eierne vise til solid utvikling og gode økonomiske resultater. Men du må også vise evne til å ta samfunnsansvar og jobbe godt med HMS (helse, miljø og sikkerhet), sier Bjørn Flatgård, som har vært juryleder for denne prisen siden 2007.

HMS, ja. Forkortelsen som gjerne får arbeidsgivere i kunnskapsbedrifter til å vri seg i stolen i en lett blanding av kjedsomhet og dårlig samvittighet. Hvis man da ikke reformulerer HMS til et spørsmål med langt mer innhold: Gleder folk seg til å gå på jobb her?

En som gleder seg til å gå på jobb i Fagbokforlaget, er redaktør Knut Ebeltoft. Han har vært i forlaget siden 2001 og sitter i forlagets avdeling i Oslo, nærmere bestemt i St. Olavs gate 12. Han jobber innen feltet som har vært forlagets kjerneområde fra starten, og som nå omsetter for om lag 20 millioner kroner årlig: utgivelser innen økonomi og administrasjon.

I 2005 gjennomførte NFF (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) undersøkelsen «Hvilket forlag». Den avdekket fagbokforfatteres erfaringer og holdninger til eget forlag. Fagbokforlaget kom godt ut av undersøkelsen. Bare 1 av 89 spurte forfattere ville ikke gitt ut bok på forlaget igjen. 39 forfattere nevner navn på personer i forlaget som har bidratt særlig positivt til eget skriveprosjekt. Et navn som går igjen, er nettopp Knut Ebeltoft.

– For min del handler det om at jeg får lov til å bruke tiden min til det jeg har mest lyst til: å jobbe med forfatterne og manus og utvikle ideer sammen med dem. Jeg trenger ikke bruke tid på noe annet enn dette, alt som handler om produksjon og markedsføring, er det andre dedikerte ansatte som tar seg av. Friheten til å jobbe med forfatterne blir dermed større, og jeg trenger ikke gå rundt og ha angst for om de ferdige bøkene har mangler, om korrekturen er god nok, om settejobben er gjort tilfredsstillende etc. Disse tingene er så godt ivaretatt.

Likevel har Fagbokforlaget hatt rykte på seg for å være slepphendt i korrekturen og kanskje mer opptatt av kvantitet enn kvalitet. Hvordan forklarer du det?

– Jeg tror det kan henge igjen fra forlagets tidlige fase. Da jeg begynte i 2001, var jeg overrasket over nivået i en del av bøkene jeg så gjennom. Det var for mange feil, for lite gjennomarbeidet tekst. Jeg tror dette har endret seg mye fra den gangen, vi har hatt mye fokus på det. Men det hjelper ikke å si det, det må vises gjennom bøkene vi gir ut at nivået er der det skal være. Jeg føler meg relativt trygg på at det jevnt over er det i dag.

Mye av kjernen i redaktørjobben handler om å rekruttere de gode og «riktige» forfatterne. Hvordan jobber du med dette?

– Det er jo en klisjé å si at redaktørjobben er en livsstil, men sånn oppleves det. Jeg er mye på reise for å oppsøke miljøene, gå i korridorene på universiteter og høyskoler, dra på viktige fagkonferanser hvor mange av de dyktigste innen feltet er samlet, lese «papers» som ulike forskere har skrevet, bruke opparbeidet nettverk til å utvide det ytterligere og finne nye forfattere. Ethvert fagfelt har også sine «fagkjendiser» som det er stas å jobbe med, og som forlag konkurrerer om å få på listene sine. Bøker av den typen forfattere havner jo også gjerne på pensumlistene flere steder. For å få lov til å jobbe på denne måten er jeg som sagt helt avhengig av at andre i forlaget tar seg av de andre oppgavene. Maria i Polen er hun jeg har mest kontakt med i produksjonsavdelingen, sier Ebeltoft.

Sa han «Maria i Polen?». Ja, han gjorde det. Et nytt rom har åpnet seg i Fagbokforlaget, ikke i Kanalveien 51 i Bergen eller i St. Olavs gate 12 i Oslo, men i 3 Maja 54 i byen Sopot i Polen, rundt 10 kilometer nordvest for Gdansk. Fagbokforlagets Polen-kontor rommer rundt 45 ansatte. Det er bare å kaste av seg fordommer som setter likhetstegn mellom polsk arbeidskraft og svarte håndverksjobber i Norge hvor dialogen går på gebrokkent norsk og engelsk. Dette er velutdannede polske akademikere som har studert norsk ved universitetet i Gdansk, og som snakker språket flytende. Det er de som tar seg av jobben med manus når det har forlatt utboksen til redaktøren for siste gang, og det er de som sender trykkeklar PDF til trykkeriet, også lokalisert i Polen. (Forlagets polske «link» går gjennom Arno Vigmostad. Han er gift med Iwona som er polsk, og hun har vært delaktig i å bygge opp den polske avdelingen.)

Polen-avdelingen bidrar også til store kostnadsbesparelser for eierne i Bergen. Ifølge Fafo er gjennomsnittslønnen i Polen ca. 6800 kroner i måneden, mens den i Norge er rundt 35 000 kroner. Det er bare å ta fram kalkulatoren og begynne å regne.

Arnstein Bjørke og Arno Vigmostad. Du kjenner dem temmelig godt. Hvordan vil du beskrive dem?

– De er én personlighet i to personer. Arnstein er forretnings- og systemutvikleren, regnemaskinen. Han tenker svært raskt og ligger alltid et stykke foran oss andre, noe som også kan være frustrerende. «Alt» vi andre lufter, både på detaljnivå og saker av mer strategisk karakter, virker det som han allerede har tenkt på. Arno er forleggeren, det er ham jeg snakker med om selve bøkene og den redaksjonelle profilen. Rollefordelingen er helt tydelig mellom dem, og det er nok derfor de fungerer så bra sammen. De er også svært tydelige på hvem som er viktigst i forlaget: forfatterne. Det høres ut som en floskel, men er innprentet i hele organisasjonen. Ingen forfatter skal føle at de er en del av et samlebånd. Selv om vi har vokst mye de siste årene, forsøker vi å jobbe som om vi fortsatt er et lite forlag. Jeg håper vi oppleves sånn. Det er den holdningen vi skal møte forfatterne med, sier Ebeltoft.

Forfatteren
Bård Kuvaas er en av forfatterne i Ebeltofts portefølje. Han er professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI i Oslo og for tiden aktuell med boken Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser (gjesp), skrevet i samarbeid med Anders Dysvik. Jeg er interessert i å snakke med Kuvaas om to ting: 1) Hvordan er det å være forfatter på Fagbokforlaget? 2) Er Fagbokforlaget en bedrift som får til det Kuvaas skriver om i boken sin?

– Mye handler om å finne tonen og få god kontakt. I praksis er det vennskapet og de faglige samtalene med Knut Ebeltoft og menneskene rundt ham som er bakgrunnen for samarbeidet. Jeg var fra starten av tydelig på at jeg ikke ønsket å skrive en typisk lærebok, det syntes jeg hørtes kjedelig ut. Jeg ville heller skrive en empiri- og forskningsbasert fagbok. Det fikk jeg umiddelbart lov til, selv om det nok for forlagets del var mer risiko involvert. Drivkraften i prosjektet var at dette var gøy, og at vi trodde på det. Verken forlaget eller jeg trodde boken ville bli en kommersiell suksess. Det kan man jo uansett ikke forutsi, sier han.

En fag- og lærebok blir ofte til ved at en kursholder (i dette tilfelle Kuvaas) ser en mangel ved pensumet som brukes, eller at man ønsker pensum organisert på en annen måte.

– Ideen var ganske enkelt å ha færre enkeltstående og løsrevne forskningsartikler på pensum i de kursene jeg har, og heller lage en bok som ville være lettere å bruke i undervisningen. I førsteutgaven av boken har jeg noen egne kapitler i tillegg til relevante artikler fra andre forskere. Den reviderte utgaven som kom i fjor, er i sin helhet skrevet av Anders Dysvik og meg, sier Kuvaas.

Boken har ikke bare fungert som pensum på BI, den har også vunnet innpass ved flere andre læresteder, og nå selges den i rundt 3000 eksemplarer årlig, noe som i dette markedet er en klar opplagsvinner.

– Et samarbeid med et forlag handler om å gi og ta. Når forlaget er raust og interessert i meg og det jeg holder på med, får jeg lyst til å være raus tilbake, selv om jeg egentlig ikke har tid og er svært opptatt både med å undervise og å skrive fagartikler. Men forlaget «pusher» meg på en god måte, og jeg føler meg forpliktet til å levere når jeg skal.

Hva er essensen i boken du har skrevet?

– Det du kan forvente: Ansatte trives og jobber best når de kan bestemme mest mulig over sin egen arbeidshverdag, og når forholdet mellom ledelse og ansatte er basert på gjensidig tillit. Når ledelsen tenker langsiktig og investerer i sine ansatte, heller enn å tenke på kortsiktige gevinster, bidrar det også til økt lønnsomhet. Gode relasjoner ansatte imellom og mellom ansatte og ledelse er en annen nøkkelfaktor, sier han

Hvordan vil du karakterisere Fagbokforlaget i denne sammenhengen?

– Jeg kjenner jo ikke forlaget fra innsiden, men det ser ut til at de gjør mye riktig. La meg si det sånn: Alle som starter en virksomhet, har sin personlige ledelsesteori og lederstil – bevisst eller ubevisst – som handler om hvordan man skal få det beste ut av sine ansatte. Noen gründere har flaks, de har personlige ledelsesteorier som stemmer overens med forskningen. De ser at folk vokser av å få ansvar og eierskap til jobben de gjør, de ser at få ansatte slutter i bedriften, de får bekreftelse på at metoden fungerer, og det har en selvforsterkende effekt som gir trygghet, sier Kuvaas.

Er det flaksen – eller dette samsvaret mellom teori og praksis – som har ført Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke dit de er i dag?

Kjernen
Jeg har intervjuet Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke før. Den gang som journalist i Bok & samfunn for å fortelle den klassiske gründerhistorien om forlaget. Som mange har gjort både før og etterpå. Jeg husker ikke så mye av hva de sa, det er for lenge siden nå, men jeg husker følelsen jeg hadde både under intervjuet og etterpå: De snakket og snakket, men egentlig opplevde jeg ikke å komme noe nærmere kjernen: Hva er det med Fagbokforlaget? Jeg tror jeg var for opptatt av å finne de store svarene. Av å ville for mye. Denne gangen er strategien en annen. Arno og Arnstein er to kilder blant flere som kan kaste lys over forlaget. Saken er ikke avhengig av dem, som sist. Det står ikke så mye på spill. Det gjør stemningen lettere og mer avslappet.

Vi sitter på Arnstein Bjørkes kontor. Bjørke skjenker i kaffe, Vigmostad i stolen ved siden av. Én personlighet i to personer, altså. Jeg ser på dem. De legger høyre fot over venstre, nesten samtidig. De tar kaffekoppen fra bordet og fører den mot munnen, nesten samtidig. Nei da. Dette er bare tull. Selvsagt gjør de ikke det. Men kaffekoppene vi drikker av er fine, kanskje de kan fortelle noe? De er laget av keramikk. Det står Fagbokforlaget på dem. De ser alle litt ulike ut.

Ikke billige Kina-varer, dette?

– Koppene er laget av en pensjonert keramiker fra Bjorøy som heter Kyrre Grepp. Hver kopp er håndlaget og brent, de er dermed ikke helt identiske. Det har blitt noen kasser med krus etter hvert. Det er så mye mer gøy med litt originale kopper enn å kjøpe hvite, intetsigende krus, sier Arno Vigmostad.

Praten er i gang, og som sist er det mye å ta av. Noen eksempler, formulert som spørsmål: Skrev Arno Vigmostad kriminalnoveller for Vi Menn da han var 13 år gammel? Ja. Har Arnstein Bjørke brukt millioner fra overskuddet i forlagshuset til å pusse opp og bygge skoler i Malawi, gjennom Grønn-Hagen Bjørke Malawi Foundation? Ja. Har forlaget en egen IT-avdeling i Delhi i India med 3-4 ansatte, i etasjen over Google India? Ja. Og slik kunne vi fortsatt. Ute i periferien. De liker å oppholde seg der.

Ingenting blir til noe
Arno og Arnstein ble kjent da de gikk på Norges Handelshøyskole på slutten av 80-tallet. De møttes på et kurs i statistikk – helt konkret var det uroen for å stryke i et fag de syntes var drepende kjedelig som førte dem sammen.

– Det ligger mye vennskap i felles angst, sier Arno.

De kom seg gjennom kurset, og angsten ble avløst av intense samtaler om å starte opp et fagbokforlag. De begynte etter hvert å gi ut eksamenshefter for videregående skole, Arnsteins hybel ble brukt som lager. De ringte til 440 bokhandler for å selge inn heftene. 420 sa nei. Men ryktet spredte seg. Heftene solgte godt der de var tilgjengelige. Den første lille omsetningen kom i gang. Det første overskuddet var et faktum.

Dere har bygget opp dette konsernet fra ingenting. Hvor tilfeldig er det at det har blitt så stort?

– Vi definerte rollen vår tidlig. Ønsket om å skape noe og utgjøre en forskjell innenfor kunnskapsformidling kjentes viktig. Vi kunne valgt å holde oss til nisjen vi kunne noe om fra før av, økonomi og administrasjon, men vi ønsket å bygge et breddeforlag. Da kunne vi ikke dyrke våre egne særinteresser for mye.

Og for å bygge et breddeforlag trengs det forfattere.

– Ja. Og vi startet fra null. Mange som etablerer eget forlag, har gjerne jobbet i et annet forlag først. De har et forfatternettverk. Vi måtte finne noen forfattere og prøve å overtale dem til å komme til oss. Jeg tror dette gjorde oss ydmyke, vi hadde jo ingenting å vise til i starten. Vi forsøkte å vinne forfatternes tillit ved å bygge opp et forlag for forfatterne. Å lage en organisasjon tilpasset dem, på alle nivåer. Fra redaktørrollen til distribusjonsbiten. Jeg tror mye av kjernen ligger her, sier Arno.

– Å ha kontroll på lager og distribusjon selv er en del av denne tankegangen. Jeg både er og har vært hysterisk opptatt av dette: rask levering og god service. Det er en del av den gode forfatterpleien, sier Arnstein.

Er det god forfatterpleie å ikke være opptatt av forlagets visuelle profil – jeg tenker da på bokomslag og nettsider og liknende, som ser noe amatørmessig ut?

– Det stemmer nok at det er andre som prioriterer det visuelle høyere enn oss. Design er viktig, men du lever ikke av det alene. Konkurrentene våre bruker sikkert mye mer penger på designbyråer enn oss, også her gjør vi svært mye internt. Jeg tenker at det er innholdet som er kjernen, formen har sannsynligvis mindre betydning når det kommer til stykket. Som aktive eiere har vi også muligheten til å si hva som er viktigst, og hva som skal ha høyest prioritet, sier Arnstein.

– Jeg vil nyansere dette noe. På Vigmostad & Bjørke finner du mange skjønnlitterære titler som estetisk sett matcher konkurrentenes. For tunge fagbøker til det akademiske markedet er ikke omslagsdesign like viktig. Jeg vil snu litt på problemstillingen: Hvor god forfatterpleie er det egentlig å svi av hundretusener av kroner på eksterne byråer? Hvor stor glede har forfatterne av dette hvis disse kostnadene går utover kjernevirksomheten, å utvikle gode titler og et mangfold?, sier Arno.

2012 har vært svært begivenhetsrikt: oppkjøp av resten av Haugen Bok, Samlaget Utdanning, resten av Piratforlaget og Tun Forlag. Hvorfor ble det slik?

– De siste oppkjøpene vi har gjort, har basert seg mye på at de ulike aktørene har tatt kontakt med oss: Harald Haugen, den ene aksjonæren i Piratforlaget, Samlaget. Jeg tror kanskje Haugen og Piratforlaget kjenner seg igjen i oss. De er begge gründerbedrifter med aktive eiere som har bygget sten på sten, jeg tror ikke de opplevde det som å miste sjelen å selge aksjene til oss. Så handler selvsagt oppkjøp om å gjøre strategiske vurderinger: Er dette interessant for oss? Vil det styrke forlagshuset å gjennomføre disse oppkjøpene? Passer de inn i det vi ønsker å bygge opp? sier Arno.

– Haugen Bok (Norges største nettbokhandel med en omsetning på over 110 millioner kroner årlig) har vi hele tiden følt et slektskap til, vi har alltid sett opp til dem og trodde aldri at det skulle ende med at vi kjøpte dem. Harald Haugen bygget opp en nettbokhandel i Volda, og ble best og størst. De er svært godt likt blant kundene, nylig kom nettbokhandelen på fjerdeplass i BIs årlige undersøkelse om kundetilfredshet, kalt Norsk Kundebarometer. Her sitter det altså 20 ansatte i Volda, i konkurranse med milliardkonsern i Oslo, og dette er den beste og mest veldrevne detaljhandelsbedriften i Norge. Det er veldig inspirerende, sier Arnstein.

Man sier jo gjerne at gud og djevelen, alt etter som, sitter i detaljene. Dere har bygget opp forlaget og kjenner til hver minste krik og krok. Er dette også noe av essensen – å vite om dem og hele tiden kunne forbedre dem?

– Når man har jobbet med alt, i alle delene av virksomheten – i starten måtte vi jo gjøre det – får man selvtillit til å gå inn i alle nivåer i forlagshuset. Vi tør å ta opp ting, uten å være redd for å føle oss avkledd. Så da tar jeg gjerne diskusjoner om for eksempel emballasje og pallefrakt for å se om det er noe å spare her. For noen år siden kjøpte vi for eksempel en vakuumeringsmaskin for å kunne sende bøkene vakumert i plastemballasje heller enn i papp. Det gjør at pakkene får mindre volum. Det sparer oss både for porto og emballasjekostnader og gir også en miljøgevinst. Så ja, jeg er grådig opptatt av detaljer – sikkert for mye etter noens smak, sier Arnstein Bjørke.

Økonomisk teori
Fagbokforlagets historie er en historie om å bygge sten på sten og få det meste til innenfor husets fire vegger. Arnstein Bjørke har erstattet det beskjedne boklageret på hybelen sin tidlig på 90-tallet med et gigantlager i Kanalveien 51. Men i prinsippet gjør han det samme. Han vil ha kontroll selv, som han sier. Det var ikke økonomisk teori som avgjorde valget i utgangspunktet, men behovet for å pleie forfatterne best mulig. Likevel finnes det økonomisk teori som sier noe om hva man bør sette ut, og hva man bør beholde selv, innenfor en virksomhet.

En som er ekspert på dette, er Arnt Buvik, professor ved avdeling for økonomi-, informatikk- og samfunnsfag ved Høgskolen i Molde. Han blir ivrig når jeg presenterer mitt anliggende.

– Svaret på det du spør om, kan man delvis finne i en artikkel som ble skrevet i 1937, «The Nature of the Firm», av Ronald Coase. Coase berørte der sin teori om transaksjons- og kostnadsanalyser. Oliver E. Williamson, student av Coase, utviklet den videre. Kjernen her er som følger: Er det snakk om et standardprodukt med mange tilbydere, vil det være mer lønnsomt å kjøpe inn den aktuelle varen eller tjenesten enn å gjøre det selv. Da kan man dra nytte av stordriftsfordeler hos leverandøren. Et eksempel i bokbransjen vil for eksempel være trykkeritjenester, hvor tilbyderne er mange og produktet relativt standardisert. Men har man behov for mer skreddersydde løsninger, er det annerledes. Da oppstår fort et avhengighetsforhold til leverandøren. IT-systemer kan være et godt eksempel. Her har gjerne ulike bedrifter unike behov som krever tilpasninger, og det blir vanskelig å velge andre leverandører når man først har begynt å samarbeide med én. Konkurransen er i praksis borte. Leverandører kan begynne å presse priser, og kunden må bruke mye tid og krefter på å utarbeide og forhandle kontrakter for å unngå faren for å bli utnyttet. Man risikerer at kostnader løper løpsk. I slike tilfeller kan det være gunstig å heller gjøre ting selv.

Fagbokforlaget gjør svært mye innomhus, for eksempel IT og lager/ekspedisjon/distribusjon. Innen distribusjon finnes det to andre selskaper (Forlagssentralen og Sentraldistribusjon) som tilbyr standardløsninger – finnes det da økonomiske argumenter for å gjøre dette selv hvis det er billigere å bruke andre?

– Det kommer an på hvordan du tenker. Men dette eksempelet er interessant. I kroner og øre kan det godt hende det isolert sett hadde lønt seg for Fagbokforlaget å bruke en ekstern distributør. Men hvis de kan oppnå mer fornøyde og lojale kunder (les: bokhandler) – og dermed bedre salg – ved å gjøre det selv, vil det være en fordel og noe som kan skille dem fra andre forlag i markedet.

Mye tyder på at det er akkurat dette Fagbokforlaget har klart, selv om empirien er noen år gammel: I årene fra 2001 til 2003 kåret Unipa (den gang en sammenslutning av alle landets studentbokhandler) årets beste forlag. Fagbokforlaget vant alle tre gangene. I begrunnelsen fra Unipa i 2003 heter det:

«I sin stemmegivning har 21 bokhandlere med 55 utsalg på universiteter og høgskoler spesielt lagt vekt på den innsatsen Fagbokforlaget yter overfor fagbokhandelen og lærestedene gjennom faglig kompetanse, kommunikasjon og service for å sikre studentene best mulig undervisningsmateriell.»

Det ble ikke flere kåringer. Kanskje fordi det ville tatt seg dårlig ut for Unipa om Fagbokforlaget vant igjen og igjen? Noe de muligens ville gjort. Fordi de hadde noe de konkurrerende forlagene ikke var i besittelse av: fullstendig kontroll på distribusjonsfronten. De kunne levere bøker til bokhandlene raskere enn konkurrentene. Og for en bokhandel er dette det aller helligste: å ha bøkene i hyllene når kunden spør etter dem. Og hvis boken ikke er der, at den kommer så raskt som overhodet mulig, helst samme dag eller dagen etter.

– Et annet relevant begrep kan være det vi kaller «ekstern usikkerhet». At det for eksempel er endringer og svingninger i etterspørselen etter et produkt og behov for hasteleveranser. Er markedet preget av mye ekstern usikkerhet, taler mye for at man skal gjøre ting innomhus. En del av vurderingen handler også om hva kjernekompetansen til bedriften er. Det er forskjell på et forlag som definerer rollen sin som «å skape best mulig tekst» til et forlag som «vil skape best mulig tekst og få denne teksten raskest mulig ut i markedet». Hva man anser som kjernekompetansen, kan gjøre noe med prioriteringene, sier Buvik.

Fra eier til ansatt
Forlagshuset Vigmostad & Bjørke prioriterte i fjor høst å kjøpe 100 prosent av Piratforlaget, hvor Tine Kjær inntil nylig var forlagssjef med en eierandel på 20 prosent. Forfattere som Liza Marklund, Anne Holt og Jan Guillou har nå havnet på bergensforlaget. Kjær er fortsatt forlagssjef, nå i allmennbokforlaget Vigmostad & Bjørke (V&B), som først og fremst utgir skjønnlitteratur, men nå må hun finne seg i å være ansatt og ha to sjefer over seg. Vi møtes i hennes nye kontor i St. Olavs gate 12, et stort minglerom som innbyr til forlagsfester, og hvor Kjær har installert seg med en stor arbeidspult øverst i høyre hjørne.

Hva tenkte du første gang du fikk høre at forlaget har en egen produksjonsavdeling i Polen?

– Jeg trodde ikke noe på det. Polakker som skulle ta seg av hele produksjonen fra de fikk manus på mail fram til trykkeklar PDF? Det hørtes for vilt ut. Men jeg tok feil. De er så utrolig dyktige og skjerpet, og like gode i norsk som oss andre i forlaget. Medarbeiderne i Polen er også svært delaktige i de ulike prosjektene våre, noe forfatterne er overrasket og imponert over. I og med at de er ansatt i forlaget, får de et nært eierskap til bøkene vi gir ut. Det tror jeg også bidrar til økt kvalitet, sier Kjær.

Hvorfor valgte dere å selge Piratforlaget?

– Det var flere avveininger. Noe av utfordringen ved å drive et relativt lite forlag er muligheten for å vokse, utvikle bredde og tenke langsiktig. Etter hvert som årene gikk, så jeg at dette var en begrensning. Vi måtte si nei til prosjekter som var lystbetonte, men risikable. Det var vanskelig å bygge bredde. Jeg måtte også bruke mye tid på det som ikke handlet om kjernevirksomheten – å utvikle manus. Da vi og V&B begynte å snakke sammen, var jeg altså kraftig mørnet fra før. Jeg var åpen for å tenke nytt. Etter at V&B kjøpte 40 prosent av forlaget i 2011, kom vi hverandre nærmere, og vi flyttet inn i de samme lokalene som dem i 2012. Vi har lært hverandre å kjenne. Det har også bidratt til vissheten om at dette var riktig å gjøre. Økonomisk trygghet, viljen til å tenke langsiktig og få tid til å jobbe med det jeg virkelig har lyst til – med forfatterne, bøkene og manus – er kjernen i dette for min del.

Men du har ofret noe av din frihet og muligheten for å bestemme det meste selv. Hvordan er det?

– Jeg merker at det er sunt for meg å ikke ha muligheten til å bestemme alt selv, jeg har godt av å lytte til andre. Arno, som er den jeg forholder meg mest til, var svært tydelig og ærlig på at han kom til å blande seg inn i jobben min og ha sterke meninger. Det hørtes kanskje ikke ut som noe godt utgangspunkt. Men innblandingen oppleves ikke som intervenerende, mer som en sterk deltakelse. Vi har ukentlige møter, og vi er begge vant til å «skyte fra hofta». Det fungerer veldig bra.

Hva var ditt inntrykk av forlagskonsernet før du kom på innsiden?

– Jeg visste egentlig lite om dem. Jeg syntes det var gøy at noen i Bergen yppet seg med de store forlagene i Oslo, og at det var to gründere som hadde bygget opp det hele, i det stille. Det finnes nok av aktører i bransjen med store ord og fine fakter, som starter opp og gir ut tre-fire bøker, og så er det kroken på døra. Dette var vitterlig noe helt annet, lite preget av pomp og prakt. De har vært målbevisste og nøkterne, samtidig har de grepet sjanser – kanskje også litt tilfeldig – der de har oppstått, sier Tine Kjær.

Stjerner igjen
Tilbake til Bergen 5. mai, om kvelden. Jeg sitter i Colonialen, restauranten på litteraturhuset i Bergen, sammen med Atle Eggereide, i dag forretningsutvikler i forlaget. Han kjenner Arnstein Bjørke helt fra videregående skole. En kveld våren 1991 banker Arnstein på hybeldøra til Atle. Med seg har han en bærepose med fakturabilag fra salg av eksamenshefter. Han trenger noen til å hjelpe seg med regnskapet. Atle sier under tvil ja. Og siden har han vært poteten i forlaget. Gjort alt det som Arno og Arnstein ikke hadde lyst eller tid til: økonomi, regnskap, IT, logistikk, markedsføring, salg, forhandlinger. Oppgaver som senere er overført til egne avdelinger med egne ansatte, som nå teller om lag 150 til sammen. Men forretningsutvikling er det ingen egen avdeling for. Ikke ennå.

Eggereide har også hatt en viktig uformell rolle i forlaget, i og med hans bakgrunn fra hotellbransjen: Å være raus. Å få andre til å oppleve at de blir sett, om det nå er forfattere, bokhandelansatte eller andre forbindelser.

– Jeg kan egentlig veldig få ting veldig godt, det sa jeg til Arno og Arnstein da jeg begynte i forlaget. Men jeg lovet dem én ting. At jeg ville være ærlig. At når de kom med ulike tanker og forslag og strategier i øst og vest, ville jeg si hva jeg mente. Det har jeg gjort. Jeg har ofte vært veldig uenig med dem, vi har kranglet, vi har vært sinte på hverandre. Noen ganger har de lyttet til råd, andre ganger ikke. Slik det skal være i et forlagshus med takhøyde. Men ærligheten har stått høyt hos oss. Jeg tror det har vært viktig for hele forlagshuset, sier han.

Atle Eggereide må være den personen i forlagshuset som kjenner Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke best, på godt og vondt. Jeg forteller hva astrologien fortalte om dem. Om originaliteten og faren for det eksentriske. Eggereide ser opp og bryter ut i latter.

– Det der er jo bare så jækla bra. Stod det virkelig det?

Note:
(1) Fagbokforlaget er en del av Forlagshuset Vigmostad & Bjørke, som består av mange virksomheter, deriblant allmennbokforlaget Vigmostad & Bjørke, nettbokhandelen haugenbok.no, Piratforlaget, Eide Forlag, Tun Forlag, Cantando Musikkforlag og John Grieg A/S. Forlagshuset gir ut bøker for hele utdanningsløpet og for allmennmarkedet. Denne artikkelen handler mest om Fagbokforlaget, men berører også hele virksomheten.