– Jeg og Karl Ove bodde i samme hus den gangen. En kondemnert gård i Solheimsviken i Bergen. Forfatter Espen Stueland sitter på taket av Grand Hotel i Oslo og snakker om begynnelsen på boken «Gjennom kjøttet.» Den nære bergenskompisen i etasjen over ham er siden blitt mer kjent som forfatteren av «Min kamp.» Stuelands rolle i «Min kamp 5» skal vi komme tilbake til. Her skal det handle om en radikalt annerledes utgivelse som på sitt atskillig mer stillfarne vis må kunne kalles like oppsiktsvekkende. Espen Stuelands 780 sider tykke «Gjennom kjøttet. Disseksjonens og kroppens kulturhistorie» hadde fortjent mer omtale enn den fikk da den kom ut i 2009.

Espen Stuelands forfatterskap inneholder en roman og flere diktsamlinger på den ene siden, og sakprosa i streng forstand på den andre. Men det består også av flere essaybøker og en prosasamling som befinner seg i det for tiden mye diskuterte rommet mellom de strenge kategoriene. (Foto: Tomas Moss / icu.no)

– Vi hadde råd til å dele utgiftene for abonnement på én avis, sier Stueland.

I én periode abonnerte de to kameratene på Dagens Nyheter, i en annen på Information.

– En dag stod det en artikkel i Information om et omreisende renessanseteater som kalte seg det anatomiske teater. Det var første gang jeg kom over betegnelsen. Den artikkelen gjorde meg nysgjerrig. På den ene siden var det de holdt på med i renessansens anatomiske teater, grufullt – disseksjon av kroppen i full offentlighet. Hit kom alle og hvermann, men først og fremst de rike. Velstående borgere, men også kunstnere – det var en stor tilstrømning, og tilskuerne betalte inngangspenger. For meg ble det en tankevekker at disseksjon i større grad var en offentlig forlystelse enn del av den medisinske undervisningen. Men samtidig var det jo fascinerende at folk hadde muligheten til å se kroppen på den måten. Dét var begynnelsen på boka.

Stueland tok vare på artikkelen. Men i årevis ble den liggende urørt i en kasse i selskap med forfatterens tallrike andre avisutklipp. Han tenkte ikke at Informationsaken skulle lede til noe spesielt. Det skulle da også gå nesten to tiår fra denne marsdagen i 1990, og et mangfoldig forfatterskap på syv andre bøker, til utgivelsen om renessansens anatomiske teater forelå.

– Det var ikke noen egen fil for den, sier han.

– Men «Gjennom kjøttet» hadde en annen start også. Jeg var i avslutningen på en bok om kunstneren Alberto Giacometti. Også den handler om kroppen. Boka var egentlig ferdig, men den bare este og este, jeg følte at jeg var i en skriverus, og redaktør Geir Gulliksen ble bare mer og mer oppgitt fordi punktum skulle settes. Til slutt hadde jeg 50–60 sider som han sa måtte ut. Det handlet ikke lenger om Giacometti, det hadde tatt en annen retning. Jeg så måten han bearbeidet leiren på som en metafor for disseksjon, fordi figurene hans ble stadig mindre og han tok vekk og tok vekk. De sidene var et tidlig utkast til Gjennom kjøttet, men de forsvant da manuset skred frem.

Etter Giacometti-utgivelsen Aero i 2000 ga han seg nemlig for alvor i kast med det som skulle bli et nesten ti år langt skriveprosjekt.
– I norsk sammenheng er «Gjennom kjøttet» unik. Jeg så ikke for meg at temaet kunne ta slike vendinger som det gjorde underveis, og at det kunne bli en slik bok det ble. Jeg hadde ingen planer om å gå så dypt ned i medisinhistorien. Men jo mer jeg leste, jo mer spennende ble det. Samtidig ble jeg frustrert og forbanna over hvor feil jeg tok i antagelsene som var utgangspunktet.

Kaotisk prosess
«Gjennom kjøttet» handler om hvordan disseksjon har vært utgangspunkt for en omfattende produksjon av billedkunst og litteratur, og er et storslått forsøk på å føre sammen kunnskap fra en mengde ulike områder og perioder. Stueland skriver om Rembrandt og Shakespeare, men også om Francis Bacon, Robbie Williams og Lars von Trier. Boken er på samme tid vitenskaps-, kunst- og litteraturhistorie og mer generell idéhistorie.

I løpet av tiåret han har arbeidet med sin bredt anlagte kultur- og medisinhistorie, har Stueland også utgitt romanen «Kjærlighet i tide og utide» (2001), diktsamlingen «Å si om seg selv» (2003) og prosasamlingen «Brått revet bort» (2006), vært hovedanmelder i Klassekampen og gjendiktet Göran Sonnevis lyrikk. Aktiviteten vitner om Stuelands mangfoldighet. Men den forteller like mye om en betydelig arbeidskapasitet og en fruktbar veksling mellom ulike skrivepraksiser.

– Jeg kunne ingenting om medisinhistorie da jeg begynte, sier han.

– For meg ligger det, når jeg jobber med sakprosa, at jeg har lyst til å begynne å skrive. Men i arbeidet med «Gjennom kjøttet» begynte jeg å skrive altfor tidlig, før jeg kunne nok. Dermed ble det flere år med jobbing for å opparbeide et kunnskapsnivå jeg kunne korrigere meg selv fra. Det har vært en krevende jobb. Manuset var i perioder helt kaotisk. Så utkrystalliserte kapitlene seg i en tematisk struktur. Skriverusen måtte kjøles ned, som et løpsk atomkraftverk. Det ble syv deler. Da jeg klarte å kanalisere stoffet inn i dem, fant jeg en metode til å ta ut alt det overflødige. Jeg ville imidlertid at det stadig skulle være rom for digresjoner og assosiasjoner, at stoffet skulle kunne ta meg et sted jeg ikke ante noe om på forhånd. Denne holdningen følger jeg også i diktskrivingen.

Parallelt med at Stueland undersøkte det historiske forholdet mellom kunst, litteratur og medisin og fordypet seg i britisk renessanseforskning, så han at det skjedde noe rundt ham som var relevant for prosjektet hans.

– Det kom flere og flere intervjuer med rettsmedisinere – det eksploderte tidlig på 00-tallet. Jeg oppdaget at jeg jobbet med tidsånden, men tenkte at jeg måtte bli ferdig slik at analysen min kunne få praktisk nytte, som fortolkning av de mentalitetshistoriske forandringene. Det var også moro å oppdage alle tv-seriene om det, og å inkludere blikket på vår egen samtid ble naturlig. Så kunne studien bidra med å trekke linjer bakover. Vi har en tendens til å tro at ting oppstår ut av ingenting – plutselig er filmen orientert mot rettsmedisinere. Men så finnes det små spor bakover hele tiden – ikke noe endelig brudd noe sted.

– I boken bruker du også journalistiske metoder?

– Jeg har besøkt noen anatomiske teatre rundt i Europa. Sent i prosessen skrev jeg også til en patologisk institusjon i Bergen og ba om å få være til stede ved en obduksjon. Tyve minutter etter at jeg sendte mailen, skrev en forsker tilbake at dette er interessant, jeg skal vise deg rundt.

– Hvordan opplevde du det?

– Jeg hadde grudd meg forferdelig. I søknaden skrev jeg at jeg ikke kunne være med på at et barn obduseres. Men jeg stilet brevet åpent: Tror dere dette går an for en lekmann å se? Jeg var i tvil om det ville bli for sterkt. Men doktoren skrev at nå har du jobbet med dette i seks–syv år, og ingenting av det du kommer til å se, vil komme til å overraske deg.

– Hadde han rett?

– Han hadde rett i at jeg var forberedt på det rent visuelle. Men jeg stod rett overfor den åpnede magen, med innvollenes lukter. De kan man ikke verge seg mot, heller ikke med en maske foran ansiktet. Syn har man kategorier for, lukt slår hardere, mer fysisk inn. Men jeg stod nå der i i tre timer og snakket med hun som utførte obduksjonen.
Til temaene i Stuelands bok hører nemlig også vårt endrede forhold til den døde kroppen.

– Det er mange ulike teorier om hva som skjer med holdningene våre til døden og den døde kroppen, sier han.

– Før hadde man jo et dødt familiemedlem liggende på likstrå i hjemmet. Nå er det ikke engang vanlig at noen tar med små barn for å ta farvel med et dødt familiemedlem i kapellet. Selv var jeg med på det som barn. Dette innebærer at man ikke ser noe mer til den døde kroppen, bare kista, når man står ved graven og gråter. Samtidig er det flere som mener at tanken om at døden er tabuisert, ikke stemmer – døden er ikke forsvunnet fra offentligheten, men den er blitt banalisert på en måte som gjør at vi «slipper» å ta alvoret og gruen inn over oss.En liknende tømming av realitetene bak «virkeligheten» ser vi i forholdet til mat: Vi vil helst ha et kjøttstykke som er helt firkantet. Assosiasjonen til dyret og skrotten forsvinner. Selv kjøper jeg hel, økologisk sau fra vidda, som jeg parterer sammen med døtrene mine.

«Gjennom kjøttet» er dessuten en bok som, i likhet med flere av Stuelands arbeider, handler om organisering og kategorisering av kunnskap.

– Jeg har sansen for det kuriøse, ting som er rare og pussige, men som kan fungere som retoriske eksempler. Det kan være åpenbare misforståelser, som folk har gått så hardt inn for at de er blitt konstituerende for virkelighetsbildet. I «Brått revet bort» skriver jeg om store encyklopediske prosjekter som ble presentert som virkelighet og korrigering av myter, men som selv lå under for det som viste seg å være vrangforestillinger.

Lite litterær
En av konsulentene skrev at den største overraskelsen ved Gjennom kjøttet, var at Stueland var så lite litterær i stilen.

– Han hadde forventet at en forfatter bruker mye mer metaforer og fiksjonalisering for å levendegjøre personer. For ham var dét et pluss ved boka. Uten at det var helt klart for meg, oppdaget jeg at det jo var akkurat det jeg hadde etterstrebet. Den første essayboka jeg ga ut, om Jon Fosse, er totalt annerledes – masse metaforer. Tankegangene er av og til så inne i litteraturen at de ikke helt klarer å se seg selv utenfra. Men man blir jo en annen skribent etter hvert som man skriver mer og oppdager hva man vil og blir flinkere. Det har vært en veldig stor utvikling hele veien, fra Fosse-boka, over Giacomettiboka, til Brått revet bort. Den er mer sånn som «Gjennom kjøttet.»

Essayistiske trekk til tross – den sjangereksperimenterende «Brått revet bort» er også en mer litterær utgivelse. Boka befinner seg i det for tiden mye omtalte rommet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Historisk stoff, enten det handler om Ole Hallesbys helvetestale, Sigmund Freud eller Kina, behandles på måter som skaper uventede forbindelseslinjer, og fakta og fiksjon blandes på et vis som gjør at man aldri riktig vet hva som er «sant» eller «virkelig».

– Å oppheve de strenge skillelinjene, var et mål i «Brått revet bort.» Jeg var inspirert av Borges, som jo brukte flere sjangre som vi er vant til å lese som om de er faktatekster. Han fyller dem delvis med fakta, og så skjer det en umerkelig glidning over i skjønnlitteraturen og imaginasjonen. Men man kan ikke alltid helt sette fingeren på hvor. De grepene er ufattelig flotte. Jeg setter Borges’ tekster veldig høyt. Samtidig går det jo ikke an å gjøre det akkurat på den måten, han er uforlignelig. Men å bruke tekster som foregir å være seriøse og faktaorienterte og fylle dem med kontrafaktisk kunnskap eller assosiasjoner som er litterære, var et grep jeg ville bruke.

Det mer nøkterne språket han fant frem til i «Brått revet bort», videreutviklet han ytterligere i «Gjennom kjøttet.»

– Men folk sier at de merker at det er en forfatter som har skrevet «Gjennom kjøttet,» i måten assosiasjonene er tatt ut på.
En norsk essaytradisjon

Om «Gjennom kjøttet» muligens er den eneste Stueland-boka som kan omtales som sakprosa i aller strengeste forstand, kaller forfatteren bøkene om Jon Fosse og Alberto Giacometti essays.

– «Aero» er essayistisk også på måten at den inneholder få overordnede forsøk på å plassere Giacometti kunsthistorisk og i samtiden. Jeg skriver masse om det fysiske atelieret hans, om penslene, fattigdommen og samspillet med modellen, men ikke om kunstneren som en sosiologisk størrelse, slik en Dag Solhjell ville analysert.

– Betrakter du deg selv som del av en norsk essaytradisjon?

– Jeg gjør jo det. Jeg har lest Georg Johannesen, Jon Fosse, Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken og Pedro Carmona- Alvarez, for eksempel. Men det norske essayet fra tidligere epoker, har i liten grad interessert meg. Noen leser man for å være litteraturhistorisk interessert, andre for lystens del. Fra enkelte forfattere utløper det en litterær impuls, man får lyst til å skrive selv! Jeg har lest Johan Borgen og Arnulf Øverland og hele den generasjonen med kulturradikalere, men for meg er det ikke noe å hente der, litterært sett. I arbeidet med «Gjennom kjøttet» har britisk renessanseforskning og klassiske filologer uansett vært mye viktigere enn den norske essaytradisjonen, nettopp fordi den, enten det er snakk om Tor Ulven eller Sunde, har lagt veldig vekt på å utvikle en aparte stil og være litterær.

Som for mange i Vagant-redaksjonen på 1990-tallet har Tor Ulven vært avgjørende for Stueland. I tidsskriftet møtte han også en annen ruvende essayist som skulle bli viktig for ham.

– Jeg ble med i Vagant i 1995. Det var en lærerik lekegrind, for det var veldig strenge og gode lesere der, med den klassisk skolerte Henning Hagerup i spissen. Vagant ble en del av hverdagen min. Det er ikke noe man er med på to kvelder i uka. Vagant er en slags kontinuerlig diskusjon.

Etter å ha bokdebutert som lyriker i 1992, lærte Vagant-tiden ham å skrive essays. Året etter at Stueland begynte i redaksjonen, ga han – ved siden av sin andre diktsamling – ut essayet om sin lærer fra Skrivekunstakademiet i Bergen, Jon Fosse, som på dette tidspunktet ennå ikke hadde fått sitt internasjonale gjennombrudd og stadig var lite omskrevet.

– Det var noen år der jeg skrev ganske litterære essays. Så sluttet den første Vagantgenerasjonen, i 1997. Samtidig bestemte vi oss for å ha et nummer om bekjennelse. Der skriver jeg et essay om Karmøy-saken, om politiets forhørsmetoder for å få ut av den tiltalte fetteren en tilståelse som viste seg å være falsk. Den måten jeg skrev dét essayet på, innebar at jeg la vekk de litterære virkemidlene. Der ville jeg bruke litteraturkritikkens analyserende grep på sakprosaen, på forhørsnotatene. Dét var et vendepunkt for meg. Senere satte Arild Linneberg Karmøy-saken på pensum på litteraturvitenskap.

Forfatteranmelder
Sent på 1990-tallet ledet Vagant-jobbingen Stueland inn i det som med årene er blitt et betydelig kritikervirke i dagspressen. Først var han innom Dagbladet, deretter Aftenposten. I 2003, samme år som han sluttet i Vagant, ble han hovedanmelder i Klassekampen. – Til å begynne med tenkte jeg at som forfatter kan man leve seg veldig inn i verket og prøve å forstå det innenfra. Det er jo mange skoler for det der, men i dag synes jeg ofte at aviskritikken blir bedre hvis man ser det fra synspunktet til de som ikke har lest boka: Presentere den, legge frem tankene og så komme med en form for vurdering. Ikke skrive en veldig sånn kongenial, innfølende tekst.

– Så du endret måte å skrive anmeldelser på?

– Ja, også der har det vært store endringer.

– Har du hatt kritikkforbilder?

– Jeg har hatt mange idealer – og antiidealer. De siste er jo like viktige. Tor Ulven skrev noen få anmeldelser, og de var lærerike. Henning var et ideal. I en periode var det vel så viktig å vite hvem man var mot. I tillegg har jeg hatt en liten agenda med at jeg skal skrive om poesi. I Klassekampen har poesien tradisjonelt ikke stått veldig høyt i kurs.

– Du er en av ganske få i din forfattergenerasjon som har skrevet så mye aviskritikk?

– Det er rart, for jeg synes min egen forfattergenerasjon skriver litteratur som er veldig annerledes enn den foregående generasjonen, så de ville vært tjent med å få inn kritikere. Det var en strategi i Vagant: For at den unge litteraturen skal bli forstått, må man få inn folk som er nysgjerrige og villige til å gå litt for den. Vi hadde en veldig klar agenda på det.

Med årene har Stueland arbeidet både som tidsskriftredaktør, kritiker og oversetter ved siden av forfattervirket.

– Det eneste jeg har ligget helt unna, er forleggeri, sier han. Til gjengjeld har han publisert tekster på ikke mindre enn fem forlag: Fosse-boka på Samlaget. En gjendiktning på Aventura. Dikt og essays både på Tiden, Kolon og Oktober, der han utgir nå.

– Jeg har hatt veldig mange forlag, men det har ikke vært så omskiftelig som det ser ut. Jeg har ikke hatt så mange forleggere. Jeg debuterte på Oktober i 1992 med Torleiv Grue som redaktør. Så ble jeg med ham først til Aventura og deretter Kolon. Men vi ble veldig uenige om Giacometti-boka. Da forlot jeg Kolon og gikk til Tiden, og så fulgte jeg Geir Gulliksen derfra. Stuelands rollemangfold handler om mer enn å tjene til livets opphold.

– Bøkene jeg har oversatt har, – med unntak av én – alle vært hjertebarn. For poeter tror jeg det er veldig naturlig å gjendikte. Mange poeter har drevet med det, men ikke så mange prosaforfattere. Prosaen går kanskje litt mer av seg selv, mens i et lyrisk forfatterskap må man åpne mer for det ukjente.

Dikt og kunst
I likhet med essayistkolleger som Fosse, Ulven og Sunde har Stueland i alle år vært opptatt av billedkunst. Stueland kan dessuten betraktes som del av en internasjonal tradisjon av lyrikere som har skrevet sakprosa om kunst – med amerikanerne Frank O’Hara og John Ashbery som ruvende eksempler.

– Tor Ulven satte standarden. Han har en novelle som heter «Gleden ved landskapet », som jeg skrev en lang analyse av som ung. Han skriver om et klokketårn med et vakkert landskap utenfor, og ønsket om å være en skikkelse som kunne befinne seg i skyggen der i tårnet, i maleriet. Jeget i novellen vil bort fra sin egen tankeverden. Ulven har dessuten skrevet godt om Edward Hopper, og var veldig opptatt av Vermeer og av stillebentradisjonen. Den har vært viktig også for meg. Giacometti har han også skrevet om. Så har jeg lest mye John Ashbery. Det er lov å nevne at Karl Ove er fantastisk god til å beskrive malerier. Da Stueland ga ut boken om Giacometti, merket han likevel hvor fremmede kunst- og litteraturbransjene er for hverandre i Norge.

– Kunstmiljøet er en helt annen verden. Jeg fikk ingen tilbakemeldinger derfra. Veldig mange forfattere er opptatt av billedkunst, tror jeg, men ikke så mye av samtidskunst.
Utgivelsene til Stueland har også langt flere illustrasjoner enn det som er vanlig i norsk bokbransje.

– Det begynte med Giacometti-boka. Der ville jeg gjerne ha enda flere illustrasjoner. Så ble det litt mer i «Brått revet bort», og der var det også farger. Med «Gjennom kjøttet» måtte det være mange bilder. Jeg har fått mange reaksjoner fra lesere som ikke har lest brødteksten, men bare lest seg fra illustrasjon til illustrasjon. Det er en måte å komme inn i boka på, det óg. Forhåpentlig leser de teksten også, neste gang de åpner den.

Doktorgrad
Hjemme i huset sitt på Voss sitter Espen Stueland og arbeider i et kontor i kjelleren. Arbeidsdagen starter åtte og slutter halv fire, når han begynner å lage middag. Før han fikk barn, kunne han arbeide døgnet rundt, men nå strekker ikke tiden til. For tiden ivrer han etter å skrive nye dikt, men først skal han gjøre ferdig en sammenstilling av gamle essays, primært fra Vagant, under arbeidstittelen «Universalia et particularia.»

– Men jeg vil jo ikke bare gjenutgi gamle ting, så jeg skriver om. Det tar mye tid. Jeg går inn i et gammelt essay og begynner å bearbeide, og så oppdager jeg at det jeg holder på med, jo egentlig er å skrive et nytt essay. Så da bare setter jeg punktum i det gamle og oppretter en ny fil. Det er sånn veldig mange av tekstene mine er kommet til. En del av av tekstene i «Brått revet bort» er basert på materiale jeg har kommet over i arbeidet med «Gjennom kjøttet.» Så har jeg tenkt at det passer ikke inn her, at det ansporer til en mer litterær skriveimpuls. Så det er hele tiden påvirkning mellom sakprosaen og skjønnlitteraturen.

Det fruktbare vekselbruket er til og med manifestert i boksystemet hans: På kontoret har han én stor vegg med essayistikk og historie, og en liten hylle med poesi. Den skjønnlitterære prosaen står i stua, for den representerer i større grad fritid. Stueland betrakter skjønnlitteraturen og sakprosaen som del av det samme prosjektet.
– I hverdagen er det ganske sammenblandet, og det er helt klart ett forfatterskap. Men jeg merker godt at det er veldig forskjellige kretser jeg beveger meg i med «Gjennom kjøttet» og en diktsamling. Det er noe av det som har vært spennende. Jeg tenkte at jeg er jo den forfatteren jeg er, sånn passe smal, og så har det vært veldig mye respons fra leger. Selv om «Gjennom kjøttet»-arrangementer har vært annonsert i mer litterære fora, har det hver eneste gang vært leger til stede.

– Du har fått et nytt publikum, rett og slett?

– Ja, og jeg har snakket litt på universiteter, for forskere. Jeg vet ikke om de er så klar over at jeg er litterat, jeg er bare en kar som dukker opp og snakker.
Han merket raskt akademikernes lyst til å sette ham på plass. Likevel går han nå i Knut Olav Åmås’ fotspor og gjør noe så uvanlig som å disputere på en tekst som ble skrevet helt utenfor det akademiske systemet.

– Jeg skal disputere på «Gjennom Kjøttet» ved Universitetet i Bergen i mai, på litteraturvitenskap. Jeg er jo helt utenfor akademia. Jeg har to grunnfag fra den gang grønsjen var ny, så jeg håper ikke jeg blir spurt i dét pensumet.

Stueland smiler.
– Nå må jeg bare bite tennene sammen og forberede meg på det. Jeg aner ikke helt hva jeg har gått til. Heldigvis.

Hagefestsnakk
Uansett hvor imponerende den er, er det ikke «Gjennom kjøttet» som har brakt forfatteren Stueland ut til flest lesere de siste årene. Dét er Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-skildring av den lavmælte og beleste kameraten som sørlendingen beundrer så sterkt.

– Jeg fikk manuset til gjennomlesning, og det var et par ting jeg hadde innsigelser mot, sier Stueland.
– Det er jo brutalt å lese et portrett av seg selv. Man har ikke siste ordet. I og med at jeg kjenner ham så godt og vi har vært så mye sammen, vet jeg at han like godt kunne skrevet om helt andre ting. Dette er ting han har valgt ut delvis fordi det passer inn i fremstillingen. Andre hendelser, andre sider ved vennskapet kunne like gjerne vært vektlagt, men passet ikke inn i partiene hvor han skulle skrive om oss. Men jeg synes det er et ærlig portrett. Det er ikke pyntet på. Og jeg er jo selvfølgelig smigret over å være med.

Stueland tenker seg om.
– Det er veldig rart. De situasjonene han tar utgangspunkt i, er ting jeg aldri hadde trodd skulle havne i litteraturen. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å godta for folk som ikke jobber litterært. Men også for meg er det veldig sammensatt. Det rareste er at så veldig mange andre deler vårt vennskap. Man får plutselig et blikk på seg selv som er veldig annenhånds.

– Har du fått mange kommentarer?

– På hagefesten i fjor var Karl Ove-feberen på sitt høyeste. Da var det ikke mulig å snakke med noen uten at det ble brakt på bane. Det var veldig, veldig rart.
Selv om Stuelands forfatterskap tilsynelatende har få fellestrekk med Knausgårds, åpner også han opp for øyeblikk fra sitt eget liv i «Brått revet bort.» Jeg-fortelleren skriver om løping og fiske, to aktiviteter som er viktige for forfatteren. Stuelands maratonrekord lyder på upåklagelige 2.39. I det siste har han konkurrert mest i motbakkeløp. Men i motsetning til enkelte av sine kolleger, løper ikke Stueland for å få ideer.

– For meg er løping veldig stimulerende fordi det er frihet fra arbeidet, sier han.

– Løpevennene mine pleier jeg ikke å diskutere litterære problemstillinger med. Men fisking er det et par kolleger som er opptatt av. Thure Erik Lund har jeg vært på Hardangervidda med flere ganger. Da er det vanskelig å unngå litterære diskusjoner. Fisking er et herlig frirom fra skriving og tenkning. Veldig mange forfattere tenker at den situasjonen jeg er i nå, skal jeg bruke til noe, her gjelder det å lage en disposisjon. Jeg søker meg mot situasjoner hvor jeg ikke tenker sånn. Jeg har jo skrevet om fisking, men mens jeg er i det, er det veldig lite litterært. Hvis du skal fiske på Hardangervidda, må du være konsentrert, du må jobbe, bevege deg! Espen Stueland smiler igjen.

– Skal du få fisk, er det vindretninger, lyset og snørets mulige bevegelser du må tenke på.

(Dette intervjuet stod første gang på trykk i Prosa nr. 2 – 2011)